Norwegian
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z

Abasaglar (Abasria) (insulin glargine) – Preparatomtale - A10AE04

Updated on site: 11-Jul-2017

Medikamentets navnAbasaglar (Abasria)
ATC-kodeA10AE04
Stoffinsulin glargine
ProdusentEli Lilly Regional Operations GmbH

Dette legemidlet er underlagt særlig overvåking for å oppdage ny sikkerhetsinformasjon så raskt som mulig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Se pkt. 4.8 for informasjon om bivirkningsrapportering.

1.LEGEMIDLETS NAVN

ABASAGLAR 100 enheter/ml injeksjonsvæske, oppløsning i sylinderampulle.

2.KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING

1 ml inneholder 100 enheter insulin glargin* (tilsvarende 3,64 mg).

Hver sylinderampulle inneholder 3 ml injeksjonsvæske, som tilsvarer 300 enheter

* Insulin glargin er fremstilt ved rekombinant DNA-teknologi i Escherichia coli.

For fullstendig liste over hjelpestoffer, se pkt. 6.1.

3.LEGEMIDDELFORM

Injeksjonsvæske, oppløsning.

Klar, fargeløs oppløsning.

4.KLINISKE OPPLYSNINGER

4.1Indikasjoner

Behandling av diabetes mellitus hos voksne, ungdom og barn fra 2 år og eldre.

4.2Dosering og administrasjonsmåte

Dosering

ABASAGLAR inneholder insulin glargin, en insulinanalog, og har forlenget virkningstid.

ABASAGLAR skal administreres én gang daglig når som helst i løpet av døgnet, men til samme tidspunkt hver dag.

Doseringsregimet (dose og tidspunkt for administrering) for ABASAGLAR skal tilpasses individuelt. Hos pasienter med type 2-diabetes mellitus, kan ABASAGLAR også gis sammen med orale antidiabetika.

Styrken til dette preparatet er angitt i enheter. Disse enhetene er spesielle for insulin glargin og er ikke det samme som IE eller enhetene som angir styrken til andre insulinanaloger (se pkt. 5.1).

Spesielle populasjoner

Eldre (≥65 år gamle)

Hos eldre vil en tiltagende forverring av nyrefunksjonen kunne lede til en jevn nedgang i insulinbehovet.

Nedsatt nyrefunksjon

Hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, vil insulinbehovet kunne være redusert som følge av redusert metabolisme av insulin.

Nedsatt leverfunksjon

Hos pasienter med nedsatt leverfunksjon, vil insulinbehovet kunne være redusert som følge av redusert kapasitet for glukoneogenese og redusert metabolisme av insulin.

Pediatrisk populasjon

Sikkerhet og effekt av insulin glargin er vist hos ungdom og barn fra 2 år og eldre. Nåværende tilgjengelige data er beskrevet i pkt. 4.8, 5.1 og 5.2.

Sikkerhet og effekt av insulin glargin hos barn under 2 år er ikke undersøkt. Data foreligger ikke.

Bytte fra andre insuliner til ABASAGLAR

Ved bytte fra et behandlingsregime med et insulin med middels eller lang virkningstid til et regime med ABASAGLAR, kan det være nødvendig å endre basalinsulindose samt justere annen antidiabetisk behandling (dose og tidspunkt for hurtigvirkende human insulin eller hurtigvirkende insulinanaloger eller dosen for orale antidiabetika).

Bytte fra NPH-insulin to ganger daglig til ABASAGLAR

For å redusere risikoen for hypoglykemi om natten og tidlig om morgenen, bør pasienter som endrer sin basale insulinbehandling fra to ganger daglig NPH insulin til èn gang daglig med ABASAGLAR, redusere sin daglige dose av basal insulin med 20-30 % de første behandlingsukene.

Bytte fra insulin glargin 300 enheter/ml til ABASAGLAR

ABASAGLAR og Toujeo (insulin glargin 300 enheter/ml) er ikke bioekvivalente og ikke direkte byttbare. For å redusere risikoen for hypoglykemi, bør pasienter som endrer sin basalinsulinbehandling fra en behandling med insulin glargin 300 enheter/ml én gang daglig til ABASAGLAR én gang daglig, redusere dosen med ca 20 %.

I løpet av de første ukene skal reduksjonen, i alle fall delvis, kompenseres med en økning av måltidsinsulin. Etter denne perioden skal behandlingen tilpasses individuelt.

Omhyggelig metabolsk kontroll anbefales ved bytte og i de nærmeste påfølgende ukene.

Med bedret metabolsk kontroll og påfølgende økt insulinfølsomhet kan ytterligere dosejustering bli nødvendig. Dosejustering kan også bli nødvendig, for eksempel dersom pasientens vekt eller livsstil endres, forandring av tidspunkt for insulindosen eller hvis andre forhold gir økt følsomhet for hypoglykemi eller hyperglykemi (se pkt. 4.4).

Pasienter med høye insulindoser på grunn av antistoffer mot humaninsulin kan oppleve en bedret insulinrespons med ABASAGLAR.

Administrasjonsmåte

ABASAGLAR gis subkutant.

ABASAGLAR skal ikke gis intravenøst. Langtidsvirkningen av insulin glargin er avhengig av at injeksjon skjer i subkutant vev. Intravenøs administrasjon av vanlig subkutan dose kan føre til alvorlig hypoglykemi.

Det er ingen klinisk relevante forskjeller i seruminsulin eller glukosenivå etter subkutan injeksjon av insulin glargin i abdomen, lår eller deltoid. Injeksjonssted skal roteres innen et injeksjonsområde og byttes fra den ene injeksjonen til den neste.

ABASAGLAR må ikke blandes med annet insulin eller fortynnes. Blanding eller fortynning vil kunne endre tid-/virkningsprofil og blanding kan gi utfellinger.

Se pkt. 6.6 for ytterligere informasjon om håndtering.

4.3Kontraindikasjoner

Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene listet opp i pkt. 6.1

4.4Advarsler og forsiktighetsregler

ABASAGLAR skal ikke anvendes til behandling av diabetisk ketoacidose. I slike tilfeller anbefales i stedet hurtigvirkende insulin som gis intravenøst.

Ved utilstrekkelig glukosekontroll, eller ved tendens til hyperglykemiske eller hypoglykemiske episoder, må pasientens oppfølgning av det foreskrevne behandlingsopplegget, injeksjonssted og korrekt injeksjonsteknikk, samt alle andre relevante faktorer, tas opp til vurdering før dosejustering overveies.

Å overføre en pasient til en ny type eller et nytt merke insulin krever grundig medisinsk oppfølging. Forandring i styrke, merke (tilvirker), type (hurtigvirkende, NPH, lente, langtidsvirkende, osv), opprinnelse (animalsk, human, human insulinanalog) og/eller produksjonsmetode kan resultere i behov for dosejustering.

Insulinbehandling kan forårsake antistoffdannelse mot insulin. I sjeldne tilfeller kan nærværet av slike insulinantistoffer nødvendiggjøre justering av insulindosen for å korrigere tendensen til hyper- eller hypoglykemi (se pkt. 4.8).

Hypoglykemi

Tidspunkt for hypoglykemi avhenger av virkningsprofilen for de insuliner som brukes, og kan derfor variere når behandlingsopplegget endres. På grunn av at insulin glargin er mer langtidsvirkende som basalinsulin kan man vente seg mindre hypoglykemi om natten, men i stedet kan hypoglykemi oppstå tidlig på morgenen.

Særlig varsomhet bør utvises, og det rådes til økt grad av blodsukkerovervåkning hos pasienter der episoder av hypoglykemi kan ha spesiell klinisk betydning, for eksempel hos pasienter med tydelig stenose i koronararteriene eller i blodkarene til hjernen (risiko for kardiale eller cerebrale komplikasjoner), og hos pasienter med proliferativ retinopati, særlig når denne ikke er behandlet med fotokoagulasjon (risiko for forbigående amaurose etter hypoglykemi).

Pasientene må være oppmerksomme på situasjoner der varselsymptomene på hypoglykemi er redusert. Varselsymptomene på hypoglykemi kan være endret, være mindre uttalte eller utebli hos enkelte risikogrupper.

Disse inkluderer pasienter:

-med tydelig bedret blodsukkerkontroll,

-med hypoglykemi som utvikles gradvis,

-som er eldre,

-etter overgang fra animalsk insulin til humaninsulin,

-som har en autonom nevropati,

-som har hatt diabetes lenge,

-med psykiske lidelser,

-som får samtidig behandling med visse andre legemidler (se pkt. 4.5).

Slike situasjoner kan føre til alvorlig hypoglykemi (og mulig tap av bevissthet) før pasienten er klar over at dette er hypoglykemi.

Den lange virketiden av subkutan insulin glargin kan forsinke bedringen etter hypoglykemi.

Hvis normale eller lave verdier av HbA1c konstateres, må det tas hensyn til muligheten for gjentatte ikke-merkbare (særlig nattlige) anfall av hypoglykemi.

For å redusere risikoen for hypoglykemi er det avgjørende at pasienten overholder dose og diett, administrerer insulinet riktig og er oppmerksom på symptomer på hypoglykemi. Faktorer som gir økt følsomhet for hypoglykemi krever særlig nøye kontroll, og dosejustering kan bli nødvendig. Disse omfatter:

-bytte av injeksjonsområde,

-økt insulinfølsomhet (for eksempel ved eliminering av stressfaktorer),

-uvanlig, økt eller forlenget fysisk aktivitet,

-annen samtidig sykdom (for eksempel oppkast, diaré),

-utilstrekkelig matinntak,

-utelatte måltider,

-alkoholinntak,

-visse ukompenserte endokrine lidelser (for eksempel hypotyreoidisme og fremre hypofyse- eller binyrebarksinsuffisiens),

-samtidig behandling med visse andre legemidler.

Samtidige sykdommer

Samtidige sykdommer krever intensivert metabolsk kontroll. I mange tilfeller er det indikert å måle ketoner i urin, og ofte er det nødvendig å justere insulindosen. Insulinbehovet er ofte økt. Pasienter med type 1-diabetes skal fortsette med å spise i det minste en liten mengde karbohydrater regelmessig, selv om de bare kan spise lite eller ingen føde, kaster opp osv., og de må aldri utelate helt å ta insulin.

Penner til bruk med ABASAGLAR sylinderampuller

Sylinderampullene skal bare brukes sammen med en Lilly flergangspenn, og skal ikke brukes med andre penner til flergangsbruk da doseringsnøyaktighet ikke er fastslått med andre penner.

Feilmedisinering

Det har forekommet tilfeller av feilmedisinering, der andre insuliner, særlig korttidsvirkende insuliner, har blitt injisert i stedet for insulin glargin ved en feil. Insulinetiketten må alltid kontrolleres før hver injeksjon, for å unngå administrasjon av feil insulintype.

Samtidig bruk av ABASAGLAR og pioglitazon

Tilfeller av hjertesvikt har blitt rapportert ved samtidig bruk av pioglitazon og insulin, spesielt hos pasienter med risikofaktorer for å utvikle hjertesvikt. Dette bør tas i betraktning dersom samtidig behandling med pioglitazon og ABASAGLAR vurderes. Hvis denne kombinasjonen brukes, bør pasienten observeres med hensyn til symptomer på hjertesvikt, vektøkning og ødem. Pioglitazon bør seponeres dersom forverrelse av hjerteproblemer oppstår.

Hjelpestoffer

Dette legemidlet inneholder mindre enn 1 mmol natrium (23 mg) per dose, dvs. så godt som «natriumfritt».

4.5Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon

En rekke stoffer påvirker glukosemetabolismen og kan nødvendiggjøre dosejustering av insulin glargin.

Stoffer som kan forsterke den blodsukkersenkende virkningen og gi økt risiko for hypoglykemi, omfatter perorale antidiabetika, ACE-hemmere, disopyramid, fibrater, fluoksetin, monoaminoksidasehemmere (MAOI), pentoksyfyllin, propoksyfen, salisylater, somatostatinanaloger og sulfonamidantibiotika.

Stoffer som kan redusere den blodsukkersenkende virkningen omfatter kortikosteroider, danazol, diazoksid, diuretika, glukagon, isoniazid, østrogener og progestogener, fenotiazinderivater, somatropin, sympatomimetika (for eksempel adrenalin, salbutamol, terbutalin), tyreoideahormoner, atypiske antipsykotika (for eksempel klozapin og olanzapin) samt proteasehemmere.

Betablokkere, klonidin, litiumsalter eller alkohol kan enten potensere eller svekke insulinets blodsukkersenkende virkning. Pentamidin kan gi hypoglykemi som i noen tilfeller etterfølges av hyperglykemi.

Under påvirkning av sympatikolytiske legemidler, for eksempel betablokkere, klonidin, guanetidin og reserpin, kan tegnene på adrenerg motregulering svekkes eller utebli.

4.6Fertilitet, graviditet og amming

Graviditet

For insulin glargin finnes ingen kliniske data fra kontrollerte kliniske studier vedrørende bruk under graviditet. En stor mengde data fra gravide kvinner (mer enn 1000 graviditeter) indikerer ingen spesifikke skadelige effekter på graviditet og ingen spesifikke misdannelser eller føtal-/neonatal toksisitet av insulin glargin.

Dyrestudier indikerer ikke reproduksjonstoksisitet.

ABASAGLAR kan vurderes brukt under graviditet hvis nødvendig.

Det er svært viktig at pasienter med allerede eksisterende diabetes eller svangerskapsdiabetes opprettholder en god metabolsk kontroll under graviditeten for å hindre skadelige effekter assosiert med hyperglykemi. Insulinbehovet kan falle i første trimester, og stiger normalt igjen i andre og tredje trimester. Umiddelbart etter fødselen faller insulinbehovet raskt (økt risiko for hypoglykemi). Nøye glukosekontroll er viktig.

Amming

Det er ikke kjent om insulin glargin utskilles i morsmelk hos mennesker. Det er ikke forventet noen metabolske effekter hos det ammede barnet ved inntak av insulin glargin. Insulin glargin er et peptid som spaltes til aminosyrer i menneskers mage/tarm.

For ammende kan det være nødvendig å justere insulindose og kosthold.

Fertilitet

Dyrestudier indikerer ikke direkte skadelige effekter på fertilitet.

4.7Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner

Konsentrasjons- eller reaksjonsevnen til pasienten kan være redusert som følge av hypoglykemi eller hyperglykemi eller, for eksempel, som følge av nedsatt syn. Dette kan innebære en risiko i situasjoner der slike evner er spesielt viktig (for eksempel ved bilkjøring eller betjening av maskiner).

Pasientene bør rådes til å ta forholdsregler for å unngå hypoglykemi under bilkjøring. Dette er spesielt viktig ved nedsatt eller manglende evne til å registrere varselssymptomer på hypoglykemi, eller ved hyppige tilfeller av hypoglykemi. I slike tilfeller bør en vurdere om bilkjøring og håndtering av maskiner er tilrådelig.

4.8Bivirkninger

Oppsummering av sikkerhetsprofilen

Hypoglykemi er vanligvis den hyppigst forekommende bivirkning ved insulinbehandling og kan inntreffe hvis insulindosen er for høy i forhold til insulinbehovet.

Oversikt over bivirkninger i tabellform

Følgende behandlingsrelaterte bivirkninger rapportert i kliniske studier er oppført nedenfor, gruppert etter organklassesystem og avtakende forekomst (svært vanlige: ≥1/10; vanlige: ≥1/100 til <1/10; mindre vanlige: ≥1/1000 til <1/100; sjeldne:≥1/10 000 til <1/1000; svært sjeldne: <1/10 000).

Innenfor hver gruppe av bivirkninger med samme frekvens er bivirkninger presentert etter synkende alvorlighetsgrad.

MedDRA organ-

Svært

Vanlige

Mindre

Sjeldne

Svært

klassesystem

vanlige

 

vanlige

 

sjeldne

 

 

 

 

 

 

Forstyrrelser i immunsystemet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Allergiske reaksjoner

 

 

 

X

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stoffskifte- og ernæringsbetingede sykdommer

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hypoglykemi

X

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nevrologiske sykdommer

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Smaksforstyrrelse

 

 

 

 

X

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Øyesykdommer

 

 

 

 

 

Nedsatt syn

 

 

 

X

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Retinopati

 

 

 

X

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hud- og underhudssykdommer

 

 

 

 

Lipohypertrofi

 

X

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lipoatrofi

 

 

X

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sykdommer i muskler,

bindevev og skjelett

 

 

 

Myalgi

 

 

 

 

X

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Generelle lidelser og reaksjoner på administrasjonsstedet

 

 

Reaksjoner på

 

X

 

 

 

 

 

 

 

 

administrasjonsstedet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ødem

 

 

 

X

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Beskrivelse av utvalgte bivirkninger

Stoffskifte- og ernæringsbetingede sykdommer

Kraftige anfall av hypoglykemi, særlig hvis de opptrer gjentatte ganger, kan føre til nevrologisk skade. Forlengede eller alvorlige hypoglykemiske episoder kan være livstruende.

Mange pasienter får symptomer på adrenerg motregulering før symptomer på nevroglykopeni opptrer. Generelt gjelder det at jo kraftigere og raskere blodsukkerfallet er, jo mer uttalt er motreguleringen.

Forstyrrelser i immunsystemet

Allergiske straksreaksjoner på insulin er sjeldne. Slike reaksjoner på insulin (inkludert insulin glargin) eller hjelpestoffene kan for eksempel være forbundet med generelle hudreaksjoner, angioødem, bronkospasme, hypotensjon og sjokk, og kan være livstruende.

Insulinbehandling kan forårsake antistoffdannelse mot insulin. Antistoffer som kryssreagerer med humaninsulin og insulin glargin opptrådte i kliniske studier med samme frekvens i grupper behandlet med NPH-insulin eller insulin glargin. I sjeldne tilfeller vil nærværet av slike insulinantistoffer nødvendiggjøre justering av insulindosen for å korrigere tendensen til hyper- eller hypoglykemi.

Øyesykdommer

En markert endring av blodsukkerkontrollen kan gi forbigående synssvekkelse på grunn av midlertidig endring i linsens turgiditet og brytningsindeks.

Bedre blodsukkerkontroll over lengre tid senker risiko for progresjon av diabetesretinopati. Imidlertid kan intensivert insulinbehandling med plutselig bedring av blodsukkerkontroll knyttes til temporær forverring av diabetesretinopati. Hos pasienter med proliferativ retinopati kan alvorlige hypoglykemianfall forårsake forbigående blindhet, spesielt hvis fotokoagulasjon ikke er utført.

Hud- og underhudssykdommer

Som ved all insulinbehandling kan lipodystrofi oppstå på injeksjonsstedet og forsinke insulinabsorpsjonen lokalt. Kontinuerlig bytte av injeksjonssted innen et gitt injeksjonsområde kan bidra til å redusere eller forhindre slike reaksjoner.

Generelle lidelser og reaksjoner på administrasjonsstedet

Reaksjoner på injeksjonsstedet omfatter rødme, smerte, kløe, utslett, hevelse eller inflammasjon. De fleste mindre insulinreaksjoner på injeksjonsstedet går vanligvis over i løpet av et par dager til et par uker.

I sjeldne tilfeller kan insulin forårsake natriumretensjon og ødemer, særlig dersom en tidligere dårlig metabolsk kontroll bedres ved intensivert insulinbehandling.

Pediatrisk populasjon

Generelt er sikkerhetsprofilen for barn og ungdom (≤18 år) lik sikkerhetsprofilen for voksne.

Bivirkningsrapporter fra oppfølging etter markedsføring inkluderer relativt høyere frekvens av reaksjoner på injeksjonsstedet (smerte på injeksjonsstedet, reaksjon på injeksjonsstedet) og hudreaksjoner (utslett, urtikaria) hos barn og ungdom (≤18 år) i forhold til voksne.

Sikkerhetsdata fra kliniske studier er ikke tilgjengelige for barn under 2 år.

Melding av mistenkte bivirkninger

Melding av mistenkte bivirkninger etter godkjenning av legemidlet er viktig. Det gjør det mulig å overvåke forholdet mellom nytte og risiko for legemidlet kontinuerlig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Dette gjøres via det nasjonale meldesystemet som beskrevet i Appendix V.

4.9Overdosering

Symptomer

Overdoser av insulin kan føre til alvorlig, og iblant langvarig og livstruende hypoglykemi.

Behandling

Milde tilfeller av hypoglykemi kan vanligvis behandles med oralt inntak av karbohydrater. Det kan bli nødvendig med justering av dose, matinntak eller fysisk aktivitet.

Alvorlige episoder med koma, kramper eller nevrologisk svekkelse kan behandles med glukagon intramuskulært/subkutant eller konsentrert glukose intravenøst. Vedvarende karbohydrattilførsel og observasjon kan bli nødvendig, fordi hypoglykemi kan opptre på ny etter tilsynelatende klinisk bedring.

5.FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER

5.1Farmakodynamiske egenskaper

Farmakoterapeutisk gruppe: Midler til diabetesbehandling, insulin og analoger til injeksjon, langtidsvirkende. ATC-kode: A10A E04.

ABASAGLAR er et biotilsvarende legemiddel. Detaljert informasjon er tilgjengelig på nettstedet til Det europeiske legemiddelkontoret (The European Medicines Agency): http://www.ema.europa.eu.

Virkningsmekanisme

Insulin glargin er en human insulinanalog utviklet slik at den er tungt løselig ved nøytral pH. Insulin glargin foreligger oppløst ved den lave pH (pH 4) i injeksjonsoppløsningen av ABASAGLAR. Den sure oppløsningen nøytraliseres etter injeksjon subkutant, og det dannes mikroutfellinger som kontinuerlig frigjør små mengder insulin glargin. Dette gir en jevn, flat og forutsigbar konsentrasjons- /tidsprofil med forlenget virkningstid.

Insulin glargin metaboliseres til to aktive metabolitter, M1 og M2 (se pkt. 5.2).

Insulinreseptorbinding

In-vitro studier indikerer at affiniteten av insulin glargin og metabolittene M1 og M2, til den humane insulinreseptoren, er tilsvarende som for humaninsulin.

IGF-1 reseptorbinding: Affiniteten av insulin glargin til den humane IGF-1-reseptoren er omtrent 5-8 ganger større enn for humaninsulin (men omtrent 70-80 ganger lavere enn for IGF-1). M1 og M2 har litt lavere affinitet til IGF-1-reseptoren enn humaninsulin.

Den totale terapeutiske insulinkonsentrasjonen (insulin glargin og metabolitter) som ble funnet hos type 1-diabetespasienter var markert lavere enn det som kreves for å dekke halve bindingskapasiteten til IGF-1-reseptoren og påfølgende aktivering av den mitogen-proliferative signalveien som blir initiert av IGF-1-reseptoren. Fysiologiske konsentrasjoner av endogent IGF-1 kan aktivere den mitogenproliferative signalveien; imidlertid er de terapeutiske konsentrasjonene funnet ved insulinbehandling, inkludert ABASAGLAR-behandling, betraktelig lavere enn de farmakologiske konsentrasjonene som er nødvendig for å aktivere IGF-1 signalveien.

Farmakodynamiske effekter

Den primære effekten av insulin, inkludert insulin glargin, er regulering av glukosemetabolismen. Insulin og insulinanaloger senker blodsukkernivået ved å stimulere perifert glukoseopptak, særlig i skjelettmuskulatur og fettvev, og ved hemming av glukoseproduksjonen i lever. Insulin hemmer lipolyse i fettceller, hemmer proteolyse og øker proteinsyntesen.

I kliniske farmakologistudier har intravenøst insulin glargin og humaninsulin vist seg å være ekvipotente når de gis i like doser. Som for alle insuliner kan virketid av insulin glargin påvirkes av fysisk aktivitet og andre variabler.

I euglykemiske clampstudier på friske individer eller hos pasienter med type 1 diabetes, inntrådte effekten av subkutant insulin glargin senere enn med humant NPH-insulin. Virkningsprofilen var jevn og flat, og virkningstiden var forlenget.

Følgende diagram viser resultatet av en pasientundersøkelse:

Figur 1: Virkningsprofil hos pasienter med type 1-diabetes

Glukoseforbrukshastighet* (mg/kg/min)

____ insulin glargin

------ NPH insulin

Tid (timer) etter subkutan injeksjon

Slutt på observasjonsperioden

*bestemt som infundert glukosemengde for opprettholdelse av konstante plasmaglukosenivåer (middelverdier pr. time)

Den lengre virkningstiden av subkutan insulin glargin er direkte relatert til en langsommere absorpsjonshastighet og muliggjør administrering én gang daglig. Virkningstiden for insulin og insulinanaloger, for eksempel insulin glargin, kan variere betydelig mellom ulike individer eller hos samme individ.

I en klinisk studie var symptomene på hypoglykemi eller motregulerende hormonresponser likeverdige etter intravenøs insulin glargin og humaninsulin hos både friske frivillige forsøkspersoner og pasienter med type 1-diabetes.

Klinisk sikkerhet og effekt

Effekten av insulin glargin (gitt én gang daglig) på diabetesretinopati ble undersøkt i en åpen 5-års NPH-kontrollert studie (NPH gitt to ganger daglig) hos 1024 type 2-diabetikere, hvor progresjonen av retinopati med 3 eller flere trinn på ”Early Treatment Diabetic Retinopathy Study ” (ETDRS)-skalaen ble undersøkt ved fundusfotografering. Det var ingen signifikant forskjell i progresjonen av diabetesretinopati mellom insulin glargin og NPH-insulin.

ORIGIN-studien (Outcome Reduction with Initial Glargin INtervention) var en multisenter, randomisert studie med 2x2 faktoriell design. I studien var det inkludert 12 537 deltakere med høy kardiovaskulær risiko med forhøyet fastende glukose eller nedsatt glukosetoleranse (12 % av deltagerne) eller type 2-diabetes mellitus behandlet med ≤ 1 perorale antidiabetika (88 % av deltagerne). Deltagerne ble randomisert (1:1) til insulin glargin (n=6264), titrert til fastende blodglukose ≤ 95 mg/dl (5,3 mmol/l) eller til standardbehandling (n=6273).

Det første sammensatte primære endepunktet var tiden frem til første forekomst av kardiovaskulær død, ikke-fatalt hjerteinfarkt eller ikke-fatalt slag. Det andre sammensatte primære endepunktet var tiden til første forekomst av noen av de sammensatte primære hendelsene, eller revaskuliseringsprosedyre (koronar, karotid eller perifer), eller sykehusinnleggelse for hjertesvikt.

Sekundære endepunkter inkluderte død av alle årsaker og sammensatte mikrovaskulære hendelser.

Insulin glargin endret ikke den relative risikoen for kardiovaskulær sykdom eller kardiovaskulær død, når det ble sammenlignet med standardbehandling. Det var ingen forskjeller mellom insulin glargin og

standardbehandling for de to sammensatte primære endepunktene; for ethvert del-endepunkt inkludert i disse; for død av alle årsaker; eller for sammensatt mikrovaskulært utfall.

Gjennomsnittlig dosering av insulin glargin ved slutten på studien var 0,42 enheter/kg. Ved baseline hadde deltagerne en gjennomsnittlig HbA1c-verdi på 6,4 % og gjennomsnittlige verdier under behandling var i området fra 5,9 til 6,4 % i insulin glargin gruppen og fra 6,2 % til 6,6 % i gruppen som fikk standardbehandling gjennom oppfølgingsperioden. Forekomsten av alvorlig hypoglykemi (affiserte personer per 100 deltager-år med eksponering) var 1,05 for insulin glargin og 0,30 for gruppen som fikk standardbehandling. Forekomsten av bekreftet ikke-alvorlig hypoglykemi var 7,71 for insulin glargin og 2,44 for gruppen som fikk standardbehandling. I løpet av den 6 år lange studien var det 42 % i insulin glargin-gruppen som ikke opplevde hypoglykemi.

Ved det siste legebesøket i studien mens deltagerne fortsatt stod på behandling var det en gjennomsnittlig økning i kroppsvekt fra baseline på 1,4 kg i insulin glargin-gruppen og en gjennomsnittlig nedgang på 0,8 kg i gruppen som fikk standardbehandling.

Pediatrisk populasjon

I en randomisert, kontrollert klinisk studie, ble pediatriske pasienter (alder 6 til 15 år) med type 1- diabetes (n=349) behandlet i 28 uker med et basal-bolus insulin regime der hurtigvirkende humaninsulin ble gitt før hvert måltid. Insulin glargin ble gitt én gang daglig ved sengetid, og NPH- insulin ble gitt én eller to ganger daglig. Effekten på HbA1c og forekomsten av symptomatisk hypoglykemi var lik i begge gruppene, men reduksjonen i fastende plasmaglukose, fra baseline, var større for gruppen som fikk insulin glargin enn for gruppen som fikk NPH-insulin. Det var også mindre alvorlig hypoglykemi i insulin glargin-gruppen. I en ikke-kontrollert forlengelse av studien fortsatte 143 av pasientene i insulin glargin-gruppen med behandlingen, med gjennomsnittlig to års oppfølging. Ingen nye sikkerhetssignaler ble sett i løpet av denne tiden.

Det ble også utført en ”crossover” studie som sammenlignet insulin glargin pluss insulin lispro med NPH-insulin pluss hurtigvirkende humaninsulin (hver behandling ble gitt i 16 uker, i vilkårlig rekkefølge) hos 26 ungdommer i alderen 12 til 18 år med type 1-diabetes. Som i pediatristudien beskrevet over, var reduksjonen i fastende plasmaglukose, fra baseline, større for gruppen som fikk insulin glargin enn for gruppen som fikk NPH-insulin. HbA1c-endringer fra baseline var lik mellom behandlingsgruppene, men de nattlige blodglukoseverdiene var signifikant høyere i insulin glargin/lispro-gruppen enn i gruppen som fikk NPH/hurtigvirkende insulin, med et gjennomsnittlig

bunnnivå på 5,4 mmol/l i forhold til 4,1 mmol/l. Tilsvarende var forekomsten av nattlig hypoglykemi 32 % i insulin glargin/lispro-gruppen i forhold til 52 % i NPH/hurtigvirkende insulin-gruppen.

En 24-ukers parallellgruppestudie ble utført med 125 barn i alderen 2 til 6 år med type 1-diabetes. Insulin glargin gitt én gang daglig om morgenen ble sammenlignet med NPH-insulin gitt én eller to ganger daglig som basalinsulin. Begge gruppene fikk bolusinsulin før måltider. Det primære målet, som var å demonstrere ”non-inferiority” for insulin glargin i forhold til NPH-insulin for alle hypoglykemier, ble ikke nådd og det var en trend mot en økning av hypoglykemiske hendelser med insulin glargin [insulin glargin: NPH ratio (95 % konfidensintervall) = 1,18 (0,97-1,44)]. Variabilitet i HbA1c og glukose var sammenlignbar i begge behandlingsgruppene. Ingen nye

sikkerhetssignaler ble obervert i denne studien.

5.2Farmakokinetiske egenskaper

Absorpsjon

Hos friske forsøkspersoner og diabetikere viste serumkonsentrasjonen av insulin en langsommere og svært forlenget absorpsjon uten konsentrasjonstopper etter subkutan injeksjon av insulin glargin sammenlignet med humant NPH-insulin. Konsentrasjonene sammenfalt med tidsprofilen for den farmakodynamiske virkning av insulin glargin. Figur 1 ovenfor viser virkningsprofilen over tid for insulin glargin og NPH-insulin.

Insulin glargin injisert én gang daglig vil nå ”steady state”-nivå i løpet av 2-4 dager etter første dose.

Biotransformasjon

Etter subkutan injeksjon av insulin glargin i diabetespasienter, blir insulin glargin raskt metabolisert ved karboksyl-enden av betakjeden og det dannes to aktive metabolitter M1 (21A-Gly-insulin) and M2 (21A-Gly-des-30B-Thr-insulin). Hovedsubstansen i sirkulasjonen i plasma er metabolitten M1. Eksponeringen av M1 øker med gitt dose av insulin glargin.

De farmakokinetiske og farmakodynamiske funn indikerer at effekten av subkutan injeksjon av insulin glargin hovedsakelig kommer fra eksponering for M1. Insulin glargin og metabolitten M2 var ikke detekterbare hos flertallet av pasientene. Når de var detekterbare var konsentrasjonen uavhengig av administrert dose insulin glargin.

Eliminasjon

Ved intravenøs administrering var halveringstiden av insulin glargin og humaninsulin sammenlignbare.

Spesielle populasjoner

Ved kliniske studier viste subgruppeanalyser basert på alder og kjønn ingen forskjell i sikkerhet og effekt hos pasienter behandlet med insulin glargin sammenlignet med studiepopulasjonen totalt.

Pediatrisk populasjon

Farmakokinetikk hos barn fra 2 til under 6 års alder med type 1-diabetes mellitus ble undersøkt i en klinisk studie (se pkt. 5.1). Bunnivåer (trough) i plasma av insulin glargin og dens hovedmetabolitter M1 og M2 ble målt hos barn behandlet med insulin glargin. Disse viste plasmakonsentrasjonsprofiler tilsvarende som hos voksne og viste ikke akkumulering av insulin glargin eller metabolitter ved kontinuerlig bruk.

5.3Prekliniske sikkerhetsdata

Prekliniske data indikerer ingen spesiell fare for mennesker basert på konvensjonelle studier av sikkerhetsfarmakologi, toksisitetstester ved gjentatt dosering, gentoksisitet, karsinogenitet eller reproduksjonstoksisitet.

6.FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER

6.1Fortegnelse over hjelpestoffer

Sinkoksid

Metakresol

Glyserol

Saltsyre (for pH-regulering)

Natriumhydroksid (for pH-regulering)

Vann til injeksjonsvæsker

6.2Uforlikeligheter

Dette legemidlet må ikke blandes med noen andre legemidler.

6.3Holdbarhet

2 år.

Holdbarhet etter anbrudd

Legemidlet kan oppbevares i maksimalt 28 dager opp til 30 °C beskyttet fra direkte varme og lys. Når en flerganspenn er tatt i bruk med en sylinderampulle skal den ikke oppbevares i kjøleskap. Pennehetten skal settes tilbake på pennen etter hver injeksjon, for å beskytte mot lys.

6.4Oppbevaringsbetingelser

Før bruk

Oppbevares i kjøleskap (2 °C - 8 °C).

Skal ikke fryses.

ABASAGLAR skal ikke oppbevares ved fryseboks eller fryseelementer.

Oppbevar sylinderampullen i ytteremballasjen for å beskytte mot lys.

Etter anbrudd

Oppbevaringsbetingelser etter anbrudd av pakningen, se pkt. 6.3.

6.5Emballasje (type og innhold)

3 ml oppløsning i sylinderampulle (type 1 fargeløst glass) med et stempel (klorbutylgummi) og en forseglingsplate (laminat av polyisopren og brombutylgummi) med aluminiumforsegling.

Pakninger med 1, 2, 5, 10 og multipakninger med 10 (2 pakninger á 5) sylinderampuller er tilgjengelig. Ikke alle pakningsstørrelser vil nødvendigvis bli markedsført.

6.6Spesielle forholdsregler for destruksjon og annen håndtering

ABASAGLAR må ikke blandes med annen insulin, legemiddel eller fortynnes. Blanding eller fortynning kan endre tid/effekt-profilen og blanding kan føre til utfelling.

Insulinpenn

ABASAGLAR sylinderampuller skal kun brukes sammen med en Lilly flergangspenn (se pkt. 4.4).

Pennen skal brukes som anbefalt i bruksanvisningen som følger med pennen.

Instruksjoner for bruk av pennen må følges nøye for innsetting av sylinderampullen, påsetting av kanyle samt injeksjon av insulinet.

Hvis insulinpennen er ødelagt eller ikke virker som den skal (pga. mekaniske feil), skal den kastes og en ny insulinpenn benyttes.

Sylinderampulle

Kontrollér sylinderampullen før bruk. Den skal bare anvendes dersom oppløsningen er klar, fargeløs, uten noen synlige partikler og hvis den har vannlignende konsistens. Siden ABASAGLAR er en oppløsning, krever det ikke re-suspendering før bruk. Luftbobler må fjernes fra sylinderampullen før injeksjon (se bruksanvisningen for bruk av pennen).

For å unngå overføring av sykdommer, skal hver penn brukes av kun én pasient.

Tomme sylinderampulller skal ikke gjenbrukes og må kastes forsvarlig. Insulinetiketten må alltid kontrolleres før hver injeksjon, for å unngå feilmedisinering mellom insulin glargin og andre insuliner (se pkt. 4.4).

7.INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN

Eli Lilly Regional Operations GmbH., Kölblgasse 8-10, 1030, Wien, Østerrike.

8.MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE)

EU/1/14/944/001

EU/1/14/944/002

EU/1/14/944/003

EU/1/14/944/004

EU/1/14/944/009

9.DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE

Dato for første markedsføringstillatelse: 09/09/2014

10.OPPDATERINGSDATO

Detaljert informasjon om dette legemidlet er tilgjengelig på nettstedet til Det europeiske legemiddelkontoret (The European Medicines Agency) http://www.ema.europa.eu.

Dette legemidlet er underlagt særlig overvåking for å oppdage ny sikkerhetsinformasjon så raskt som mulig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Se pkt. 4.8 for informasjon om bivirkningsrapportering.

1. LEGEMIDLETS NAVN

ABASAGLAR 100 enheter/ml, injeksjonsvæske, oppløsning i ferdigfylt penn.

2. KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING

1 ml inneholder 100 enheter insulin glargin* (tilsvarende 3,64 mg).

Hver penn inneholder 3 ml injeksjonsvæske, som tilsvarer 300 enheter.

* Insulin glargin er fremstilt ved rekombinant DNA-teknologi i Escherichia coli.

For fullstendig liste over hjelpestoffer, se pkt. 6.1.

3. LEGEMIDDELFORM

Injeksjonsvæske KwikPen, oppløsning.

Klar, fargeløs oppløsning.

4. KLINISKE OPPLYSNINGER

4.1 Indikasjoner

Behandling av diabetes mellitus hos voksne, ungdom og barn fra 2 år og eldre.

4.2 Dosering og administrasjonsmåte

Dosering

ABASAGLAR inneholder insulin glargin, en insulinanalog, og har forlenget virkningstid.

ABASAGLAR skal administreres én gang daglig når som helst i løpet av døgnet, men til samme tidspunkt hver dag.

Doseringsregimet (dose og tidspunkt for administrering) for ABASAGLAR skal tilpasses individuelt. Hos pasienter med type 2-diabetes mellitus, kan ABASAGLAR også gis sammen med orale antidiabetika.

Styrken til dette preparatet er angitt i enheter. Disse enhetene er spesielle for insulin glargin og er ikke det samme som IE eller enhetene som angir styrken til andre insulinanaloger (se pkt. 5.1).

Spesielle populasjoner

Eldre (≥65 år gamle)

Hos eldre vil en tiltagende forverring av nyrefunksjonen kunne lede til en jevn nedgang i insulinbehovet.

Nedsatt nyrefunksjon

Hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, vil insulinbehovet kunne være redusert som følge av redusert metabolisme av insulin.

Nedsatt leverfunksjon

Hos pasienter med nedsatt leverfunksjon, vil insulinbehovet kunne være redusert som følge av redusert kapasitet for glukoneogenese og redusert metabolisme av insulin.

Pediatrisk populasjon

Sikkerhet og effekt av insulin glargin er vist hos ungdom og barn fra 2 år og eldre. Nåværende tilgjengelige data er beskrevet i pkt. 4.8, 5.1 og 5.2.

Sikkerhet og effekt av insulin glargin hos barn under 2 år er ikke undersøkt. Data foreligger ikke.

Bytte fra andre insuliner til ABASAGLAR

Ved bytte fra et behandlingsregime med et insulin med middels eller lang virkningstid til et regime med ABASAGLAR, kan det være nødvendig å endre basalinsulindose samt justere annen antidiabetisk behandling (dose og tidspunkt for hurtigvirkende human insulin eller hurtigvirkende insulinanaloger eller dosen for orale antidiabetika).

Bytte fra NPH-insulin to ganger daglig til ABASAGLAR

For å redusere risikoen for hypoglykemi om natten og tidlig om morgenen, bør pasienter som endrer sin basale insulinbehandling fra to ganger daglig NPH insulin til èn gang daglig med ABASAGLAR, redusere sin daglige dose av basal insulin med 20-30 % de første behandlingsukene.

Bytte fra insulin glargin 300 enheter/ml til ABASAGLAR

ABASAGLAR og Toujeo (insulin glargin 300 enheter/ml) er ikke bioekvivalente og ikke direkte byttbare. For å redusere risikoen for hypoglykemi, bør pasienter som endrer sin basalinsulinbehandling fra en behandling med insulin glargin 300 enheter/ml én gang daglig til ABASAGLAR én gang daglig, redusere dosen med ca 20 %.

I løpet av de første ukene skal reduksjonen, i alle fall delvis, kompenseres med en økning av måltidsinsulin. Etter denne perioden skal behandlingen tilpasses individuelt.

Omhyggelig metabolsk kontroll anbefales ved bytte og i de nærmeste påfølgende ukene.

Med bedret metabolsk kontroll og påfølgende økt insulinfølsomhet kan ytterligere dosejustering bli nødvendig. Dosejustering kan også bli nødvendig, for eksempel dersom pasientens vekt eller livsstil endres, forandring av tidspunkt for insulindosen eller hvis andre forhold gir økt følsomhet for hypoglykemi eller hyperglykemi (se pkt. 4.4).

Pasienter med høye insulindoser på grunn av antistoffer mot humaninsulin kan oppleve en bedret insulinrespons med ABASAGLAR.

Administrasjonsmåte

ABASAGLAR gis subkutant.

ABASAGLAR skal ikke gis intravenøst. Langtidsvirkningen av insulin glargin er avhengig av at injeksjon skjer i subkutant vev. Intravenøs administrasjon av vanlig subkutan dose kan føre til alvorlig hypoglykemi.

Det er ingen klinisk relevante forskjeller i seruminsulin eller glukosenivå etter subkutan injeksjon av insulin glargin i abdomen, lår eller deltoid. Injeksjonssted skal roteres innen et injeksjonsområde og byttes fra den ene injeksjonen til den neste.

ABASAGLAR må ikke blandes med annet insulin eller fortynnes. Blanding eller fortynning vil kunne endre tid-/virkningsprofil og blanding kan gi utfellinger.

Se pkt. 6.6 for ytterligere informasjon om håndtering.

Før bruk av ABASAGLAR KwikPen, skal bruksanvisningen som er inkludert i pakningsvedlegget leses nøye (se pkt. 6.6).

4.3 Kontraindikasjoner

Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene listet opp i pkt. 6.1

4.4 Advarsler og forsiktighetsregler

ABASAGLAR skal ikke anvendes til behandling av diabetisk ketoacidose. I slike tilfeller anbefales i stedet hurtigvirkende insulin som gis intravenøst.

Ved utilstrekkelig glukosekontroll, eller ved tendens til hyperglykemiske eller hypoglykemiske episoder, må pasientens oppfølgning av det foreskrevne behandlingsopplegget, injeksjonssted og korrekt injeksjonsteknikk, samt alle andre relevante faktorer, tas opp til vurdering før dosejustering overveies.

Å overføre en pasient til en ny type eller et nytt merke insulin krever grundig medisinsk oppfølging. Forandring i styrke, merke (tilvirker), type (hurtigvirkende, NPH, lente, langtidsvirkende, osv), opprinnelse (animalsk, human, human insulinanalog) og/eller produksjonsmetode kan resultere i behov for dosejustering.

Insulinbehandling kan forårsake antistoffdannelse mot insulin. I sjeldne tilfeller kan nærværet av slike insulinantistoffer nødvendiggjøre justering av insulindosen for å korrigere tendensen til hyper- eller hypoglykemi (se pkt. 4.8).

Hypoglykemi

Tidspunkt for hypoglykemi avhenger av virkningsprofilen for de insuliner som brukes, og kan derfor variere når behandlingsopplegget endres. På grunn av at insulin glargin er mer langtidsvirkende som basalinsulin kan man vente seg mindre hypoglykemi om natten, men i stedet kan hypoglykemi oppstå tidlig på morgenen.

Særlig varsomhet bør utvises, og det rådes til økt grad av blodsukkerovervåkning hos pasienter der episoder av hypoglykemi kan ha spesiell klinisk betydning, for eksempel hos pasienter med tydelig stenose i koronararteriene eller i blodkarene til hjernen (risiko for kardiale eller cerebrale komplikasjoner), og hos pasienter med proliferativ retinopati, særlig når denne ikke er behandlet med fotokoagulasjon (risiko for forbigående amaurose etter hypoglykemi).

Pasientene må være oppmerksomme på situasjoner der varselsymptomene på hypoglykemi er redusert. Varselsymptomene på hypoglykemi kan være endret, være mindre uttalte eller utebli hos enkelte risikogrupper.

Disse inkluderer pasienter:

-med tydelig bedret blodsukkerkontroll,

-med hypoglykemi som utvikles gradvis,

-som er eldre,

-etter overgang fra animalsk insulin til humaninsulin,

-som har en autonom nevropati,

-som har hatt diabetes lenge,

-med psykiske lidelser,

-som får samtidig behandling med visse andre legemidler (se pkt. 4.5).

Slike situasjoner kan føre til alvorlig hypoglykemi (og mulig tap av bevissthet) før pasienten er klar over at dette er hypoglykemi.

Den lange virketiden av subkutan insulin glargin kan forsinke bedringen etter hypoglykemi.

Hvis normale eller lave verdier av HbA1c konstateres, må det tas hensyn til muligheten for gjentatte ikke-merkbare (særlig nattlige) anfall av hypoglykemi.

For å redusere risikoen for hypoglykemi er det avgjørende at pasienten overholder dose og diett, administrerer insulinet riktig og er oppmerksom på symptomer på hypoglykemi. Faktorer som gir økt følsomhet for hypoglykemi krever særlig nøye kontroll, og dosejustering kan bli nødvendig. Disse omfatter:

-bytte av injeksjonsområde,

-økt insulinfølsomhet (for eksempel ved eliminering av stressfaktorer),

-uvanlig, økt eller forlenget fysisk aktivitet,

-annen samtidig sykdom (for eksempel oppkast, diaré),

-utilstrekkelig matinntak,

-utelatte måltider,

-alkoholinntak,

-visse ukompenserte endokrine lidelser (for eksempel hypotyreoidisme og fremre hypofyse- eller binyrebarksinsuffisiens),

-samtidig behandling med visse andre legemidler.

Samtidige sykdommer

Samtidige sykdommer krever intensivert metabolsk kontroll. I mange tilfeller er det indikert å måle ketoner i urin, og ofte er det nødvendig å justere insulindosen. Insulinbehovet er ofte økt. Pasienter med type 1-diabetes skal fortsette med å spise i det minste en liten mengde karbohydrater regelmessig, selv om de bare kan spise lite eller ingen føde, kaster opp osv., og de må aldri utelate helt å ta insulin.

Feilmedisinering

Det har forekommet tilfeller av feilmedisinering, der andre insuliner, særlig korttidsvirkende insuliner, har blitt injisert i stedet for insulin glargin ved en feil. Insulinetiketten må alltid kontrolleres før hver injeksjon, for å unngå administrasjon av feil insulintype.

Samtidig bruk av ABASAGLAR og pioglitazon

Tilfeller av hjertesvikt har blitt rapportert ved samtidig bruk av pioglitazon og insulin, spesielt hos pasienter med risikofaktorer for å utvikle hjertesvikt. Dette bør tas i betraktning dersom samtidig behandling med pioglitazon og ABASAGLAR vurderes. Hvis denne kombinasjonen brukes, bør pasienten observeres med hensyn til symptomer på hjertesvikt, vektøkning og ødem. Pioglitazon bør seponeres dersom forverrelse av hjerteproblemer oppstår.

Hjelpestoffer

Dette legemidlet inneholder mindre enn 1 mmol natrium (23 mg) per dose, dvs. så godt som «natriumfritt».

4.5 Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon

En rekke stoffer påvirker glukosemetabolismen og kan nødvendiggjøre dosejustering av insulin glargin.

Stoffer som kan forsterke den blodsukkersenkende virkningen og gi økt risiko for hypoglykemi, omfatter perorale antidiabetika, ACE-hemmere, disopyramid, fibrater, fluoksetin, monoaminoksidasehemmere (MAOI), pentoksyfyllin, propoksyfen, salisylater, somatostatinanaloger og sulfonamidantibiotika.

Stoffer som kan redusere den blodsukkersenkende virkningen omfatter kortikosteroider, danazol,

diazoksid, diuretika, glukagon, isoniazid, østrogener og progestogener, fenotiazinderivater, somatropin, sympatomimetika (for eksempel adrenalin, salbutamol, terbutalin), tyreoideahormoner, atypiske antipsykotika (for eksempel klozapin og olanzapin) samt proteasehemmere.

Betablokkere, klonidin, litiumsalter eller alkohol kan enten potensere eller svekke insulinets blodsukkersenkende virkning. Pentamidin kan gi hypoglykemi som i noen tilfeller etterfølges av hyperglykemi.

Under påvirkning av sympatikolytiske legemidler, for eksempel betablokkere, klonidin, guanetidin og reserpin, kan tegnene på adrenerg motregulering svekkes eller utebli.

4.6 Fertilitet, graviditet og amming

Graviditet

For insulin glargin finnes ingen kliniske data fra kontrollerte kliniske studier vedrørende bruk under graviditet. En stor mengde data fra gravide kvinner (mer enn 1000 graviditeter) indikerer ingen spesifikke skadelige effekter på graviditet og ingen spesifikke misdannelser eller føtal-/neonatal toksisitet av insulin glargin.

Dyrestudier indikerer ikke reproduksjonstoksisitet.

ABASAGLAR kan vurderes brukt under graviditet hvis nødvendig.

Det er svært viktig at pasienter med allerede eksisterende diabetes eller svangerskapsdiabetes opprettholder en god metabolsk kontroll under graviditeten for å hindre skadelige effekter assosiert med hyperglykemi. Insulinbehovet kan falle i første trimester, og stiger normalt igjen i andre og tredje trimester. Umiddelbart etter fødselen faller insulinbehovet raskt (økt risiko for hypoglykemi). Nøye glukosekontroll er viktig.

Amming

Det er ikke kjent om insulin glargin utskilles i morsmelk hos mennesker. Det er ikke forventet noen metabolske effekter hos det ammede barnet ved inntak av insulin glargin. Insulin glargin er et peptid som spaltes til aminosyrer i menneskers mage/tarm.

For ammende kan det være nødvendig å justere insulindose og kosthold.

Fertilitet

Dyrestudier indikerer ikke direkte skadelige effekter på fertilitet.

4.7 Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner

Konsentrasjons- eller reaksjonsevnen til pasienten kan være redusert som følge av hypoglykemi eller hyperglykemi eller, for eksempel, som følge av nedsatt syn. Dette kan innebære en risiko i situasjoner der slike evner er spesielt viktig (for eksempel ved bilkjøring eller betjening av maskiner).

Pasientene bør rådes til å ta forholdsregler for å unngå hypoglykemi under bilkjøring. Dette er spesielt viktig ved nedsatt eller manglende evne til å registrere varselssymptomer på hypoglykemi, eller ved hyppige tilfeller av hypoglykemi. I slike tilfeller bør en vurdere om bilkjøring og håndtering av maskiner er tilrådelig.

4.8 Bivirkninger

Oppsummering av sikkerhetsprofilen

Hypoglykemi er vanligvis den hyppigst forekommende bivirkning ved insulinbehandling og kan inntreffe hvis insulindosen er for høy i forhold til insulinbehovet.

Oversikt over bivirkninger i tabellform

Følgende behandlingsrelaterte bivirkninger rapportert i kliniske studier er oppført nedenfor, gruppert etter organklassesystem og avtakende forekomst (svært vanlige: ≥1/10; vanlige: ≥1/100 til <1/10; mindre vanlige: ≥1/1000 til <1/100; sjeldne:≥1/10 000 til <1/1000; svært sjeldne: <1/10 000).

Innenfor hver gruppe av bivirkninger med samme frekvens er bivirkninger presentert etter synkende alvorlighetsgrad.

MedDRA organ-

Svært

Vanlige

Mindre

Sjeldne

Svært

klassesystem

vanlige

 

vanlige

 

sjeldne

 

 

 

 

 

 

Forstyrrelser i immunsystemet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Allergiske reaksjoner

 

 

 

X

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stoffskifte- og ernæringsbetingede sykdommer

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hypoglykemi

X

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nevrologiske sykdommer

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Smaksforstyrrelse

 

 

 

 

X

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Øyesykdommer

 

 

 

 

 

Nedsatt syn

 

 

 

X

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Retinopati

 

 

 

X

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hud- og underhudssykdommer

 

 

 

 

Lipohypertrofi

 

X

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lipoatrofi

 

 

X

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sykdommer i muskler, bindevev og skjelett

 

 

 

Myalgi

 

 

 

 

X

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Generelle lidelser og reaksjoner på administrasjonsstedet

 

 

Reaksjoner på

 

X

 

 

 

 

 

 

 

 

administrasjonsstedet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ødem

 

 

 

X

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Beskrivelse av utvalgte bivirkninger

Stoffskifte- og ernæringsbetingede sykdommer

Kraftige anfall av hypoglykemi, særlig hvis de opptrer gjentatte ganger, kan føre til nevrologisk skade. Forlengede eller alvorlige hypoglykemiske episoder kan være livstruende.

Mange pasienter får symptomer på adrenerg motregulering før symptomer på nevroglykopeni opptrer. Generelt gjelder det at jo kraftigere og raskere blodsukkerfallet er, jo mer uttalt er motreguleringen.

Forstyrrelser i immunsystemet

Allergiske straksreaksjoner på insulin er sjeldne. Slike reaksjoner på insulin (inkludert insulin glargin) eller hjelpestoffene kan for eksempel være forbundet med generelle hudreaksjoner, angioødem, bronkospasme, hypotensjon og sjokk, og kan være livstruende.

Insulinbehandling kan forårsake antistoffdannelse mot insulin. Antistoffer som kryssreagerer med humaninsulin og insulin glargin opptrådte i kliniske studier med samme frekvens i grupper behandlet

med NPH-insulin eller insulin glargin. I sjeldne tilfeller vil nærværet av slike insulinantistoffer nødvendiggjøre justering av insulindosen for å korrigere tendensen til hyper- eller hypoglykemi.

Øyesykdommer

En markert endring av blodsukkerkontrollen kan gi forbigående synssvekkelse på grunn av midlertidig endring i linsens turgiditet og brytningsindeks.

Bedre blodsukkerkontroll over lengre tid senker risiko for progresjon av diabetesretinopati. Imidlertid kan intensivert insulinbehandling med plutselig bedring av blodsukkerkontroll knyttes til temporær forverring av diabetesretinopati. Hos pasienter med proliferativ retinopati kan alvorlige hypoglykemianfall forårsake forbigående blindhet, spesielt hvis fotokoagulasjon ikke er utført.

Hud- og underhudssykdommer

Som ved all insulinbehandling kan lipodystrofi oppstå på injeksjonsstedet og forsinke insulinabsorpsjonen lokalt. Kontinuerlig bytte av injeksjonssted innen et gitt injeksjonsområde kan bidra til å redusere eller forhindre slike reaksjoner.

Generelle lidelser og reaksjoner på administrasjonsstedet

Reaksjoner på injeksjonsstedet omfatter rødme, smerte, kløe, utslett, hevelse eller inflammasjon. De fleste mindre insulinreaksjoner på injeksjonsstedet går vanligvis over i løpet av et par dager til et par uker.

I sjeldne tilfeller kan insulin forårsake natriumretensjon og ødemer, særlig dersom en tidligere dårlig metabolsk kontroll bedres ved intensivert insulinbehandling.

Pediatrisk populasjon

Generelt er sikkerhetsprofilen for barn og ungdom (≤18 år) lik sikkerhetsprofilen for voksne.

Bivirkningsrapporter fra oppfølging etter markedsføring inkluderer relativt høyere frekvens av reaksjoner på injeksjonsstedet (smerte på injeksjonsstedet, reaksjon på injeksjonsstedet) og hudreaksjoner (utslett, urtikaria) hos barn og ungdom (≤18 år) i forhold til voksne.

Sikkerhetsdata fra kliniske studier er ikke tilgjengelige for barn under 2 år.

Melding av mistenkte bivirkninger

Melding av mistenkte bivirkninger etter godkjenning av legemidlet er viktig. Det gjør det mulig å overvåke forholdet mellom nytte og risiko for legemidlet kontinuerlig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Dette gjøres via det nasjonale meldesystemet som beskrevet i Appendix V.

4.9 Overdosering

Symptomer

Overdoser av insulin kan føre til alvorlig, og iblant langvarig og livstruende hypoglykemi.

Behandling

Milde tilfeller av hypoglykemi kan vanligvis behandles med oralt inntak av karbohydrater. Det kan bli nødvendig med justering av dose, matinntak eller fysisk aktivitet.

Alvorlige episoder med koma, kramper eller nevrologisk svekkelse kan behandles med glukagon intramuskulært/subkutant eller konsentrert glukose intravenøst. Vedvarende karbohydrattilførsel og observasjon kan bli nødvendig, fordi hypoglykemi kan opptre på ny etter tilsynelatende klinisk bedring.

5. FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER

5.1 Farmakodynamiske egenskaper

Farmakoterapeutisk gruppe: Midler til diabetesbehandling, insulin og analoger til injeksjon, langtidsvirkende. ATC-kode: A10A E04.

ABASAGLAR er et biotilsvarende legemiddel. Detaljert informasjon er tilgjengelig på nettstedet til Det europeiske legemiddelkontoret (The European Medicines Agency): http://www.ema.europa.eu.

Virkningsmekanisme

Insulin glargin er en human insulinanalog utviklet slik at den er tungt løselig ved nøytral pH. Insulin glargin foreligger oppløst ved den lave pH (pH 4) i injeksjonsoppløsningen av ABASAGLAR. Den sure oppløsningen nøytraliseres etter injeksjon subkutant, og det dannes mikroutfellinger som kontinuerlig frigjør små mengder insulin glargin. Dette gir en jevn, flat og forutsigbar konsentrasjons- /tidsprofil med forlenget virkningstid.

Insulin glargin metaboliseres til to aktive metabolitter, M1 og M2 (se pkt. 5.2).

Insulinreseptorbinding

In-vitro studier indikerer at affiniteten av insulin glargin og metabolittene M1 og M2, til den humane insulinreseptoren, er tilsvarende som for humaninsulin.

IGF-1 reseptorbinding: Affiniteten av insulin glargin til den humane IGF-1-reseptoren er omtrent 5-8 ganger større enn for humaninsulin (men omtrent 70-80 ganger lavere enn for IGF-1). M1 og M2 har litt lavere affinitet til IGF-1-reseptoren enn humaninsulin.

Den totale terapeutiske insulinkonsentrasjonen (insulin glargin og metabolitter) som ble funnet hos type 1-diabetespasienter var markert lavere enn det som kreves for å dekke halve bindingskapasiteten til IGF-1-reseptoren og påfølgende aktivering av den mitogen-proliferative signalveien som blir initiert av IGF-1-reseptoren. Fysiologiske konsentrasjoner av endogent IGF-1 kan aktivere den mitogenproliferative signalveien; imidlertid er de terapeutiske konsentrasjonene funnet ved insulinbehandling, inkludert ABASAGLAR-behandling, betraktelig lavere enn de farmakologiske konsentrasjonene som er nødvendig for å aktivere IGF-1 signalveien.

Farmakodynamiske effekter

Den primære effekten av insulin, inkludert insulin glargin, er regulering av glukosemetabolismen. Insulin og insulinanaloger senker blodsukkernivået ved å stimulere perifert glukoseopptak, særlig i skjelettmuskulatur og fettvev, og ved hemming av glukoseproduksjonen i lever. Insulin hemmer lipolyse i fettceller, hemmer proteolyse og øker proteinsyntesen.

I kliniske farmakologistudier har intravenøst insulin glargin og humaninsulin vist seg å være ekvipotente når de gis i like doser. Som for alle insuliner kan virketid av insulin glargin påvirkes av fysisk aktivitet og andre variabler.

I euglykemiske clampstudier på friske individer eller hos pasienter med type 1 diabetes, inntrådte effekten av subkutant insulin glargin senere enn med humant NPH-insulin. Virkningsprofilen var jevn og flat, og virkningstiden var forlenget.

Følgende diagram viser resultatet av en pasientundersøkelse:

Figur 1: Virkningsprofil hos pasienter med type 1-diabetes

Glukoseforbrukshastighet* (mg/kg/min)

____ insulin glargin

------ NPH insulin

Tid (timer) etter subkutan injeksjon

Slutt på observasjonsperioden

*bestemt som infundert glukosemengde for opprettholdelse av konstante plasmaglukosenivåer (middelverdier pr. time)

Den lengre virkningstiden av subkutan insulin glargin er direkte relatert til en langsommere absorpsjonshastighet og muliggjør administrering én gang daglig. Virkningstiden for insulin og insulinanaloger, for eksempel insulin glargin, kan variere betydelig mellom ulike individer eller hos samme individ.

I en klinisk studie var symptomene på hypoglykemi eller motregulerende hormonresponser likeverdige etter intravenøs insulin glargin og humaninsulin hos både friske frivillige forsøkspersoner og pasienter med type 1-diabetes.

Klinisk sikkerhet og effekt

Effekten av insulin glargin (gitt én gang daglig) på diabetesretinopati ble undersøkt i en åpen 5-års NPH-kontrollert studie (NPH gitt to ganger daglig) hos 1024 type 2-diabetikere, hvor progresjonen av retinopati med 3 eller flere trinn på ”Early Treatment Diabetic Retinopathy Study ” (ETDRS)-skalaen ble undersøkt ved fundusfotografering. Det var ingen signifikant forskjell i progresjonen av diabetesretinopati mellom insulin glargin og NPH-insulin.

ORIGIN-studien (Outcome Reduction with Initial Glargin INtervention) var en multisenter, randomisert studie med 2x2 faktoriell design. I studien var det inkludert 12 537 deltakere med høy kardiovaskulær risiko med forhøyet fastende glukose eller nedsatt glukosetoleranse (12 % av deltagerne) eller type 2-diabetes mellitus behandlet med ≤ 1 perorale antidiabetika (88 % av deltagerne). Deltagerne ble randomisert (1:1) til insulin glargin (n=6264), titrert til fastende blodglukose ≤ 95 mg/dl (5,3 mmol/l) eller til standardbehandling (n=6273).

Det første sammensatte primære endepunktet var tiden frem til første forekomst av kardiovaskulær død, ikke-fatalt hjerteinfarkt eller ikke-fatalt slag. Det andre sammensatte primære endepunktet var tiden til første forekomst av noen av de sammensatte primære hendelsene, eller revaskuliseringsprosedyre (koronar, karotid eller perifer), eller sykehusinnleggelse for hjertesvikt.

Sekundære endepunkter inkluderte død av alle årsaker og sammensatte mikrovaskulære hendelser.

Insulin glargin endret ikke den relative risikoen for kardiovaskulær sykdom eller kardiovaskulær død, når det ble sammenlignet med standardbehandling. Det var ingen forskjeller mellom insulin glargin og standardbehandling for de to sammensatte primære endepunktene; for ethvert del-endepunkt inkludert i disse; for død av alle årsaker; eller for sammensatt mikrovaskulært utfall.

Gjennomsnittlig dosering av insulin glargin ved slutten på studien var 0,42 enheter/kg. Ved baseline hadde deltagerne en gjennomsnittlig HbA1c-verdi på 6,4 % og gjennomsnittlige verdier under behandling var i området fra 5,9 til 6,4 % i insulin glargin gruppen og fra 6,2 % til 6,6 % i gruppen som fikk standardbehandling gjennom oppfølgingsperioden. Forekomsten av alvorlig hypoglykemi (affiserte personer per 100 deltager-år med eksponering) var 1,05 for insulin glargin og 0,30 for gruppen som fikk standardbehandling. Forekomsten av bekreftet ikke-alvorlig hypoglykemi var 7,71 for insulin glargin og 2,44 for gruppen som fikk standardbehandling. I løpet av den 6 år lange studien var det 42 % i insulin glargin-gruppen som ikke opplevde hypoglykemi.

Ved det siste legebesøket i studien mens deltagerne fortsatt stod på behandling var det en gjennomsnittlig økning i kroppsvekt fra baseline på 1,4 kg i insulin glargin-gruppen og en gjennomsnittlig nedgang på 0,8 kg i gruppen som fikk standardbehandling.

Pediatrisk populasjon

I en randomisert, kontrollert klinisk studie, ble pediatriske pasienter (alder 6 til 15 år) med type 1- diabetes (n=349) behandlet i 28 uker med et basal-bolus insulin regime der hurtigvirkende humaninsulin ble gitt før hvert måltid. Insulin glargin ble gitt én gang daglig ved sengetid, og NPH- insulin ble gitt én eller to ganger daglig. Effekten på HbA1c og forekomsten av symptomatisk hypoglykemi var lik i begge gruppene, men reduksjonen i fastende plasmaglukose, fra baseline, var større for gruppen som fikk insulin glargin enn for gruppen som fikk NPH-insulin. Det var også mindre alvorlig hypoglykemi i insulin glargin-gruppen. I en ikke-kontrollert forlengelse av studien fortsatte 143 av pasientene i insulin glargin-gruppen med behandlingen, med gjennomsnittlig to års oppfølging. Ingen nye sikkerhetssignaler ble sett i løpet av denne tiden.

Det ble også utført en ”crossover” studie som sammenlignet insulin glargin pluss insulin lispro med NPH-insulin pluss hurtigvirkende humaninsulin (hver behandling ble gitt i 16 uker, i vilkårlig rekkefølge) hos 26 ungdommer i alderen 12 til 18 år med type 1-diabetes. Som i pediatristudien beskrevet over, var reduksjonen i fastende plasmaglukose, fra baseline, større for gruppen som fikk insulin glargin enn for gruppen som fikk NPH-insulin. HbA1c-endringer fra baseline var lik mellom behandlingsgruppene, men de nattlige blodglukoseverdiene var signifikant høyere i insulin glargin/lispro-gruppen enn i gruppen som fikk NPH/hurtigvirkende insulin, med et gjennomsnittlig

bunnnivå på 5,4 mmol/l i forhold til 4,1 mmol/l. Tilsvarende var forekomsten av nattlig hypoglykemi 32 % i insulin glargin/lispro-gruppen i forhold til 52 % i NPH/hurtigvirkende insulin-gruppen.

En 24-ukers parallellgruppestudie ble utført med 125 barn i alderen 2 til 6 år med type 1-diabetes. Insulin glargin gitt én gang daglig om morgenen ble sammenlignet med NPH-insulin gitt én eller to ganger daglig som basalinsulin. Begge gruppene fikk bolusinsulin før måltider. Det primære målet, som var å demonstrere ”non-inferiority” for insulin glargin i forhold til NPH-insulin for alle hypoglykemier, ble ikke nådd og det var en trend mot en økning av hypoglykemiske hendelser med insulin glargin [insulin glargin: NPH ratio (95 % konfidensintervall) = 1,18 (0,97-1,44)]. Variabilitet i HbA1c og glukose var sammenlignbar i begge behandlingsgruppene. Ingen nye

sikkerhetssignaler ble obervert i denne studien.

5.2 Farmakokinetiske egenskaper

Absorpsjon

Hos friske forsøkspersoner og diabetikere viste serumkonsentrasjonen av insulin en langsommere og svært forlenget absorpsjon uten konsentrasjonstopper etter subkutan injeksjon av insulin glargin

sammenlignet med humant NPH-insulin. Konsentrasjonene sammenfalt med tidsprofilen for den farmakodynamiske virkning av insulin glargin. Figur 1 ovenfor viser virkningsprofilen over tid for insulin glargin og NPH-insulin.

Insulin glargin injisert én gang daglig vil nå ”steady state”-nivå i løpet av 2-4 dager etter første dose.

Biotransformasjon

Etter subkutan injeksjon av insulin glargin i diabetespasienter, blir insulin glargin raskt metabolisert ved karboksyl-enden av betakjeden og det dannes to aktive metabolitter M1 (21A-Gly-insulin) and M2 (21A-Gly-des-30B-Thr-insulin). Hovedsubstansen i sirkulasjonen i plasma er metabolitten M1. Eksponeringen av M1 øker med gitt dose av insulin glargin.

De farmakokinetiske og farmakodynamiske funn indikerer at effekten av subkutan injeksjon av insulin glargin hovedsakelig kommer fra eksponering for M1. Insulin glargin og metabolitten M2 var ikke detekterbare hos flertallet av pasientene. Når de var detekterbare var konsentrasjonen uavhengig av administrert dose insulin glargin.

Eliminasjon

Ved intravenøs administrering var halveringstiden av insulin glargin og humaninsulin sammenlignbare.

Spesielle populasjoner

Ved kliniske studier viste subgruppeanalyser basert på alder og kjønn ingen forskjell i sikkerhet og effekt hos pasienter behandlet med insulin glargin sammenlignet med studiepopulasjonen totalt.

Pediatrisk populasjon

Farmakokinetikk hos barn fra 2 til under 6 års alder med type 1-diabetes mellitus ble undersøkt i en klinisk studie (se pkt. 5.1). Bunnivåer (trough) i plasma av insulin glargin og dens hovedmetabolitter M1 og M2 ble målt hos barn behandlet med insulin glargin. Disse viste plasmakonsentrasjonsprofiler tilsvarende som hos voksne og viste ikke akkumulering av insulin glargin eller metabolitter ved kontinuerlig bruk.

5.3 Prekliniske sikkerhetsdata

Prekliniske data indikerer ingen spesiell fare for mennesker basert på konvensjonelle studier av sikkerhetsfarmakologi, toksisitetstester ved gjentatt dosering, gentoksisitet, karsinogenitet eller reproduksjonstoksisitet.

6. FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER

6.1 Fortegnelse over hjelpestoffer

Sinkoksid

Metakresol

Glyserol

Saltsyre (for pH-regulering)

Natriumhydroksid (for pH-regulering)

Vann til injeksjonsvæsker

6.2 Uforlikeligheter

Dette legemidlet må ikke blandes med noen andre legemidler.

6.3 Holdbarhet

2 år.

Holdbarhet etter anbrudd

Legemidlet kan oppbevares i maksimalt 28 dager opp til 30 °C beskyttet fra direkte varme og lys. Når en flerganspenn er tatt i bruk med en sylinderampulle skal den ikke oppbevares i kjøleskap. Pennehetten skal settes tilbake på pennen etter hver injeksjon, for å beskytte mot lys.

6.4 Oppbevaringsbetingelser

Før bruk

Oppbevares i kjøleskap (2 °C - 8 °C).

Skal ikke fryses.

ABASAGLAR skal ikke oppbevares ved fryseboks eller fryseelementer.

Oppbevar ferdigfylt penn i ytteremballasjen for å beskytte mot lys.

Etter anbrudd

Oppbevaringsbetingelser etter anbrudd av pakningen, se pkt. 6.3.

6.6Emballasje (type og innhold)

3 ml oppløsning i sylinderampulle (type 1 fargeløst glass) med et stempel (klorbutylgummi) og en forseglingsplate (laminat av polyisopren og brombutylgummi) med aluminiumforsegling.

Sylinderampullen er forseglet i en flergangspenn til injeksjon.

Pakninger med 1, 2, 5 og multipakninger med 10 (2 pakninger á 5) ferdigfylte penner er tilgjengelig. Ikke alle pakningsstørrelser vil nødvendigvis bli markedsført.

Kanyler følger ikke med i pakningen.

6.6 Spesielle forholdsregler for destruksjon og annen håndtering

ABASAGLAR må ikke blandes med annen insulin, legemiddel eller fortynnes. Blanding eller fortynning kan endre tid/effekt-profilen og blanding kan føre til utfelling.

ABASAGLAR KwikPen

Kontrollér sylinderampullen før bruk. Det må bare anvendes dersom oppløsningen er klar, fargeløs, uten noen synlige faste partikler, og hvis den er av vannlignende konsistens. Ettersom ABASAGLAR er en oppløsning, krever det ikke re-suspendering før bruk.

ABASAGLAR må ikke blandes med annet insulin eller legemiddel eller fortynnes. Blanding eller fortynning kan endre tid-/effekt-profilen og blanding kan føre til utfelling.

Tomme penner må aldri gjenbrukes og må kastes på en forsvarlig måte.

For å unngå overføring av sykdommer, må hver penn kun brukes av én pasient.

Insulinetiketten må alltid kontrolleres før hver injeksjon, for å unngå feilmedisinering mellom insulin glargin og andre insuliner (se pkt. 4.4).

Håndtering av pennen

Pasienten bør rådes til å lese bruksanvisningen som er inkludert i pakningsvedlegget nøye før bruk av ABASAGLAR KwikPen.

7. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN

Eli Lilly Regional Operations GmbH., Kölblgasse 8-10, 1030, Wien, Østerrike.

8. MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE)

EU/1/14/944/005

EU/1/14/944/006

EU/1/14/944/007

EU/1/14/944/008

EU/1/14/944/010

EU/1/14/944/011

EU/1/14/944/012

EU/1/14/944/013

9. DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE

Dato for første markedsføringstillatelse: 09/09/2014

10. OPPDATERINGSDATO

Detaljert informasjon om dette legemidlet er tilgjengelig på nettstedet til Det europeiske legemiddelkontoret (The European Medicines Agency) http://www.ema.europa.eu.

Kommentarer

A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z
  • Hjelp
  • Om
  • Info on site by:

  • Presented by RXed.eu

  • 26581

    liste over reseptbelagte medikamenter