Norwegian
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z

Epivir (lamivudine) – Preparatomtale - J05AF05

Updated on site: 06-Oct-2017

Medikamentets navnEpivir
ATC-kodeJ05AF05
Stofflamivudine
ProdusentViiV Healthcare UK Limited  

1.LEGEMIDLETS NAVN

Epivir 150 mg tabletter, filmdrasjerte.

Epivir 300 mg tabletter, filmdrasjerte.

2.KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING

Epivir 150 mg tabletter, filmdrasjerte.

Hver filmdrasjert tablett inneholder lamivudin 150 mg.

Epivir 300 mg tabletter, filmdrasjerte.

Hver filmdrasjert tablett inneholder lamivudin 300 mg.

For fullstendig liste over hjelpestoffer, se pkt 6.1.

3.LEGEMIDDELFORM

Epivir 150 mg tabletter, filmdrasjerte.

Tablett, filmdrasjert.

Hvite, diamantformede tabletter med delestrek som er merket med ”GX CJ7” på begge sidene.

Epivir 300 mg tabletter, filmdrasjerte.

Tablett, filmdrasjert.

Grå, diamantformede tabletter som er merket med ”GX EJ7” på den ene siden.

4.KLINISKE OPPLYSNINGER

4.1Indikasjoner

Epivir er indisert som en del av antiretroviral kombinasjonsbehandling for behandling av voksne og barn infisert av humant immunsviktvirus (HIV).

4.2Dosering og administrasjonsmåte

Behandlingen bør initieres av lege med erfaring i behandling av HIV-infeksjon.

Epivir kan gis med eller uten mat.

For å være sikker på at hele dosen administreres, bør tabletten(e) svelges hele.

Epivir er også tilgjengelig som mikstur til barn over 3 måneder og som veier mindre enn 14 kg eller for pasienter som ikke kan svelge tabletter (se pkt. 4.4).

Alternativt, for pasienter som ikke kan svelge tabletter, kan tablettene knuses og tilsettes en liten mengde halvfast mat eller drikke. Dette skal svelges umiddelbart (se pkt. 5.2).

Voksne, ungdommerog barn (som veier minst 25 kg):

Anbefalt dosering av Epivir er 300 mg daglig. Dette kan gis som enten 150 mg to ganger daglig eller

300 mg èn gang daglig (se pkt. 4.4).

300 mg tabletten passer bare ved doseringer en gang daglig.

Barn (som veier mindre enn 25 kg):

Dosering i henhold til kroppsvekt anbefales for Epivir tabletter.

Barn som veier ≥ 20 til < 25 kg: Den anbefalte dosen er 225 mg daglig. Den kan gis som enten 75 mg (en halv 150 mg tablett) om morgenen og 150 mg (en hel 150 mg tablett) om kvelden, eller 225 mg (en og en halv 150 mg tablett) èn gang daglig.

Barn som veier 14 til < 20 kg: Den anbefalte dosen er 150 mg daglig. Den kan gis som enten 75 mg (en halv 150 mg tablett) to ganger daglig, eller 150 mg (en hel 150 mg tablett) èn gang daglig.

Barn fra tre måneders alder: Siden en nøyaktig dose ikke kan oppnåes med 300 mg tablett uten delestrek hos denne pasient populasjonen, er det anbefalt at Epivir 150 mg tablett med delestrek blir brukt og tilhørende instruksjoner for anbefalt dosering følges.

Barn under 3 måneder: De begrensede data som er tilgjengelige er utilstrekkelige til å kunne foreslå spesifikke doseringsanbefalinger (se pkt. 5.2).

Pasienter som endrer doseringsregimet fra to ganger daglig til èn gang daglig skal ta den anbefalte èn gang daglig dosen (som beskrevet ovenfor) ca. 12 timer etter den siste to ganger daglig dosen og fortsette med den anbefalte èn gang daglig dosen (som beskrevet ovenfor) ca. hver 24. time. Ved endring tilbake til et to ganger daglig doseringsregime, skal pasientene ta den anbefalte to ganger daglig dosen ca. 24 timer etter den siste èn gang daglig dosen.

Spesielle pasientpopulasjoner:

Eldre: Ingen spesifikke data finnes, men spesiell forsiktighet bør utvises i denne aldersgruppen pga aldersrelaterte endringer som reduksjon i nyrefunksjon og endringer i hematologiske parametere.

Nedsatt nyrefunksjon: Lamivudin-konsentrasjonene er forhøyet hos pasienter med moderat til alvorlig nedsatt nyrefunksjon på grunn av redusert clearance. Dosen bør derfor justeres ved å bruke mikstur- formuleringen av Epivir til pasienter hvor kreatinin clearance er lavere enn 30 ml/min (se tabeller).

Doseringsanbefalinger – Voksne, ungdommer og barn (som veier minst 25 kg):

Kreatinin clearance

Første dose

 

Vedlikeholdsdose

(ml/min)

 

 

 

≥ 50

300 mg

eller

300 mg èn gang daglig

 

150 mg

150 mg to ganger daglig

 

 

30 til < 50

150 mg

 

150 mg én gang daglig

< 30

Da lavere doser enn 150 mg er nødvendig, anbefales bruk av

 

mikstur.

 

 

15 til < 30

150 mg

 

100 mg én gang daglig

5 til < 15

150 mg

 

50 mg én gang daglig

< 5

50 mg

 

25 mg én gang daglig

Det foreligger ikke data for bruk av lamivudin hos barn med nedsatt nyrefunksjon. Basert på antakelse om at kreatinin clearance og lamivudin clearance er korrelert på tilsvarende måte hos barn som hos voksne, anbefales det at dosen til barn med nedsatt nyrefunksjon reduseres i henhold til deres kreatinin clearance med samme forhold som hos voksne. Epivir 10 mg/ml mikstur kan være den mest hensiktsmessige formuleringen for å oppnå den anbefalte vedlikeholdsdosen for pediatriske pasienter med nedsatt nyrefunksjon.

Doseringsanbefalinger – barn fra minst 3 måneder og som veier mindre enn 25 kg:

Kreatinin clearance

Første dose

 

Vedlikeholdsdose

(ml/min)

 

 

 

≥ 50

8 mg/kg

eller

8 mg/kg èn gang daglig

 

4 mg/kg

4 mg/kg to ganger daglig

 

 

30 til < 50

4 mg/kg

 

4 mg/kg én gang daglig

15 til < 30

4 mg/kg

 

2,6 mg/mg én gang daglig

5 til < 15

4 mg/kg

 

1,3 mg/kg én gang daglig

< 5

1,3 mg/kg

 

0,7 mg/kg én gang daglig

Nedsatt leverfunksjon: Data fra pasienter med moderat til alvorlig nedsatt leverfunksjon viser at lamivudins farmakokinetikk ikke signifikant påvirkes ved nedsatt leverfunksjon. Basert på disse dataene er det ikke nødvendig med dosejusteringer hos pasienter med moderat til alvorlig nedsatt leverfunksjon med mindre pasienten også har nedsatt nyrefunksjon.

4.3Kontraindikasjoner

Overfølsomhet overfor virkestoffet eller noen av hjelpestoffene listet opp i pkt. 6.1.

4.4Advarsler og forsiktighetsregler

Selv om effektiv viral suppresjon med antiretroviral behandling har vist å redusere risikoen for seksuell overføring av HIV-infeksjon betraktelig, kan en gjenværende risiko ikke utelukkes. Forholdsregler for å forhindre overføring bør tas i henhold til nasjonale retningslinjer.

Epivir anbefales ikke brukt som monoterapi.

Nedsatt nyrefunksjon: Hos pasienter med moderat til alvorlig nedsatt nyrefunksjon, er terminal plasma halveringstid for lamivudin økt på grunn av redusert clearance, derfor bør dosen justeres (se pkt. 4.2).

Trippelbehandling med nukleosidanaloger: En høy forekomst av virologisk svikt og tidlig resistensutvikling har vært rapportert når lamivudin ble brukt i kombinasjon med tenofovirdisoproksilfumarat og abakavir, samt med tenofovirdisoproksilfumarat og didanosin som én gang daglig doseringsregime.

Opportunistiske infeksjoner: Pasienter som får Epivir eller andre antiretrovirale midler kan fortsatt utvikle opportunistiske infeksjoner og andre komplikasjoner som følge av HIV-infeksjonen, og bør derfor forbli under tett klinisk observasjon av lege med erfaring i behandling av pasienter med HIV- relaterte sykdommer.

Pankreatitt: Pankreatitt har i sjeldne tilfeller forekommet. Der er imidlertid usikkert om disse tilfellene skyldtes den antiretrovirale behandlingen eller den underliggende HIV-infeksjonen. Behandlingen med Epivir skal avsluttes umiddelbart dersom kliniske tegn, symptomer eller laboratorieverdier kan gi mistanke om pankreatitt.

Mitokondriell dysfunksjon etter eksponering in utero: Nukleos(t)idanaloger kan påvirke mitokondriefunksjonen i varierende grad, noe som er mest tydelig med stavudin, didanosin og zidovudin. Det er rapportert mitokondriell dysfunksjon hos HIV-negative spedbarn eksponert in utero og/eller postnatalt for nukleosidanaloger. Disse behandles hovedsakelig med regimer som inneholder zidovudin. De viktigste bivirkningene som er rapportert, er hematologiske forstyrrelser (anemi, nøytropeni) og metabolske forstyrrelser (hyperlaktatemi, hyperlipasemi). Disse bivirkningene har ofte vært forbigående. I sjeldne tilfeller har senere forekommende nevrologiske forstyrrelser blitt rapportert (hypertoni, kramper, unormal atferd). Om slike nevrologiske forstyrrelser er forbigående eller permanente er for tiden ukjent. Disse funnene skal vurderes for alle barn eksponert for

nukleos(t)idanaloger in utero, som presenterer alvorlige kliniske funn med ukjent etiologi, spesielt nevrologiske funn. Disse funnene påvirker ikke gjeldende nasjonale retningslinjer for bruk av antiretroviral behandling av gravide kvinner for å forhindre vertikal overføring av HIV.

Vekt og metabolske parametre: Vektøkning og en økning i lipid- og glukosenivåene i blodet kan forekomme under antiretroviral behandling. Slike endringer kan være forbundet med både kontroll av sykdommen og livsstil. For lipider er det i noen tilfeller bevis for en behandlingseffekt, mens for vektøkning er det ingen sterke bevis som relaterer dette til noen spesiell behandling. For monitorering av lipidnivåer og glukose i blodet, vises det til etablerte retningslinjer for HIV behandling. Lipidforstyrrelser skal behandles slik det anses klinisk hensiktsmessig.

Immunt reaktiveringssyndrom: Hos HIV-infiserte pasienter med alvorlig immunsvikt ved oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling, kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå og medføre alvorlige kliniske tilstander, eller forverring av symptomer. Slike reaksjoner har særlig vært sett i løpet av de første ukene eller månedene etter oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling. Relevante eksempler er cytomegalovirus retinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner og Pneumocystis carinii pneumonier. Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes og om nødvendig bør behandling startes. Autoimmune sykdommer (som f.eks. Graves sykdom) er også rapportert å forekomme i den immune reaktiveringsfasen. Det rapporterte tidspunktet for utbrudd er imidlertid mer variabelt og disse hendelsene kan forekomme mange måneder etter behandlingsstart.

Leversykdom: Om lamivudin brukes samtidig for behandling av HIV og HBV, er ytterligere informasjon relatert til bruken av lamivudin i behandling av hepatitt B infeksjon tilgjengelig i SPC for Zeffix.

Pasienter med kronisk hepatitt B eller C og som behandles med antiretroviral kombinasjonsterapi, har en økt risiko for alvorlige og potensielt fatale leverbivirkninger. Ved samtidig behandling med antivirale legemidler mot hepatitt B eller C, vennligst også referer til relevant produktinformasjon for disse legemidlene.

Om Epivir seponeres hos pasienter ko-infisert med hepatitt B virus, anbefales det periodisk monitorering av både leverfunksjonstester og markører for HBV replikasjon, ettersom seponering av lamivudin kan resultere i en akutt forverring av hepatitt (se SPC for Zeffix).

Pasienter med tidligere leverdysfunksjon, inkludert kronisk aktiv hepatitt, har en økt forekomst av unormal leverfunksjon med antiretroviral kombinasjonsterapi, og må monitoreres etter standard praksis. Hvis det er tegn på forverring av leversykdom hos slike pasienter, må det vurderes opphold eller avbrytelse av behandlingen (se pkt. 4.8).

Pediatrisk populasjon: I en studie med pediatriske pasienter (se pkt 5.1 ARROW studien), ble det rapportert lavere forekomst av virologisk suppresjon og hyppigere viral resistens hos barn som fikk Epivir mikstur sammenlignet med de som fikk tabletter. Hos barn bør Epivir tabletter fortrinnsvis benyttes når det er mulig.

Osteonekrose: Selv om det anses å være flere etiologiske faktorer (inkludert kortikosteroidbruk, alkoholbruk, alvorlig immunsuppresjon, høyere kroppsmasseindeks), er osteonekrose rapportert i særlig grad hos pasienter med fremskreden HIV-sykdom og/eller langtidseksponering overfor antiretroviral kombinasjonsbehandling (CART). Pasienter bør rådes til å kontakte lege hvis de opplever leddverk og smerte, leddstivhet eller bevegelsesproblemer.

Interaksjoner: Epivir bør ikke tas med andre legemidler som inneholder lamivudin eller legemidler som inneholder emtricitabin (se pkt. 4.5).

En kombinasjon av lamivudin og kladribin er ikke anbefalt (se pkt. 4.5).

4.5Interaksjon med andre legemidler og andre former for intraksjon

Interaksjonsstudier har kun blitt utført på voksne.

Sannsynligheten for metabolske interaksjoner er lav på grunn av begrenset metabolisme og plasmaproteinbinding, samt nesten fullstendig renal clearance.

Samtidig bruk av trimetoprim/sulfametoksazol 160 mg/800 mg gir 40 % økning i lamivudin eksponering, p.g.a trimetoprimkomponenten; sulfametoksazolkomponenten interagerte ikke. Med mindre pasienten har nedsatt nyrefunksjon, er imidlertid ikke dosejustering av lamivudin nødvendig (se pkt. 4.2). Lamivudin har ingen effekt på farmakokinetikken til trimetoprim eller sulfametoksazol. Når samtidig bruk er nødvendig må pasienten monitoreres klinisk. Samtidig bruk av lamivudin sammen med høye doser trimetoprim-sulfametoksazol for behandling av Pneumocystis carinii pneumoni (PCP) og toksoplasmose bør unngås.

Muligheten for interaksjoner med andre legemidler som gis samtidig bør vurderes, særlig når hovedvei for eliminasjon er aktiv renal sekresjon via kationtransportsystemet, som f.eks trimetoprim. Andre legemidler (for eksempel ranitidin, cimetidin) utskilles kun delvis via denne mekanismen og er vist at ikke interagerer med lamivudin. Nukleosidanalogene (for eksempel didanosin) elimineres ikke via denne mekanismen (som zidovudin), og det er lite sannsynlig at disse vil interagere med lamivudin.

En liten økning i Cmax (28 %) ble observert for zidovudin når det ble gitt sammen med lamivudin, men den totale eksponeringen (AUC) var ikke signifikant endret. Zidovudin har ingen innvirkning på farmakokinetikken til lamivudin (se pkt. 5.2).

På grunn av likheter bør ikke Epivir administreres samtidig med andre cytidinanaloger som emtricitabin. Epivir skal heller ikke tas sammen med noen andre legemidler som inneholder lamivudin (se pkt. 4.4).

In vitro lamivudin hemmer den intracelluære fosforyleringen av kladribin og kan medføre en mulig risiko for effekttap av kladribin hvis disse legemidlene kombineres klinisk. Enkelte kliniske funn støtter også en mulig interaksjon mellom lamivudin og kladribin. Samtidig bruk av lamivudin og kladribin er derfor ikke anbefalt (se pkt. 4.4).

Da lamivudin ikke metaboliseres via CYP3A, er interaksjon med legemidler som metaboliseres via dette systemet (f.eks. proteasehemmere) lite sannsynlig.

4.6Fertilitet, graviditet og amming

Graviditet

Når man beslutter å bruke antiretroviral behandling av HIV infeksjon hos gravide kvinner, og som følge av dette reduserer risikoen for vertikal overføring av HIV til den nyfødte, må man som en generell regel ta med i betraktingen både data fra dyrestudier og klinisk erfaring fra gravide kvinner. Dyrestudier med lamivudin viste en økning i tidlig embryodød hos kaniner men ikke hos rotter (se pkt. 5.3). Det har blitt sett overføring via placenta av lamivudin hos mennesker.

Data fra gravide kvinner, med utfall av mer enn 1000 eksponeringer i første trimester og mer enn 1000 utfall etter eksponering i andre og tredje trimester av graviditeten, indikerer ikke potensiale for misdannelser og føto/neonatal-toksisitet. Epivir kan brukes i løpet av graviditet hvis det er klinisk nødvendig. Risikoen for medfødte misdannelser hos mennesker er ikke sannsynlig basert på disse dataene.

Hos pasienter som også er infisert med hepatitt og blir behandlet med lamivudin og som deretter blir gravide bør det foretas en vurdering om sannsynligheten for å få tilbakefall av hepatitt ved behandlingsavbrudd.

Mitokondriell dysfunksjon:

Nukleosid-og nukleotidanaloger har blitt vist in vitro og in vivo å forårsake en varierende grad av mitokondriell skade. Det har vært rapporter om mitokondriell dysfunksjon hos spedbarn eksponert in utero og/eller postnatalt for nukleosidanaloger (se pkt. 4.4).

Amming

Etter peroral administrasjon ble lamivudin utskilt i morsmelk i samme konsentrasjoner som de som er funnet i serum. Basert på mer enn 200 mor/barn par behandlet for HIV, var serumkonsentrasjonene av lamivudin hos diende spedbarn med mødre behandlet for HIV svært lave (< 4 % av morens serumkonsentrasjoner) og med en gradvis nedgang til udetekterbare nivåer til spedbarna når 24 ukers alder. Det finnes ingen tilgjengelige data angående sikkerhet ved bruk av lamivudin hos spedbarn yngre enn 3 måneder. Det anbefales at HIV-infiserte kvinner ikke under noen omstendigheter ammer sine spedbarn, for å unngå overføring av HIV til barnet.

Fertilitet

Dyrestudier viste at lamivudin ikke har noen effekt på fertilitet (se pkt. 5.3).

4.7Påvirkning av evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner

Ingen studier om påvirkning av evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner er gjort.

4.8Bivirkninger

Følgende bivirkninger har vært rapportert ved behandling av HIV-infeksjon med Epivir.

Bivirkningene der det kan anses som en mulighet for at de har sammenheng med behandlingen er listet opp under, etter kroppssystem, organ klassifisering og hyppighet. Hyppighet er definert som svært vanlige (≥1/10), vanlige (≥1/100 til <1/10), mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100), sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000) og svært sjeldne (<1/10 000). Innenfor hver frekvensgruppering er bivirkninger presentert etter synkende alvorlighetsgrad.

Sykdommer i blod og lymfatiske organer

Mindre vanlige: Nøytropeni og anemi (begge i noen tilfeller alvorlig), trombocytopeni Svært sjeldne: Aplasi av røde blodlegemer

Stoffskifte- og ernæringsbetingede sykdommer

Svært sjeldne: Laktacidose

Nevrologiske sykdommer

Vanlige: Hodepine, søvnløshet

Svært sjeldne: Perifer neuropati (eller parestesi)

Sykdommer i respirasjonsorganer, thorax og mediastinum

Vanlige: Hoste, nesesymptomer

Gastrointestinale sykdommer

Vanlige: Kvalme, oppkast, magesmerter eller kramper, diaré

Sjeldne: Pankreatitt, økning i serumamylase

Sykdommer i lever og galleveier

Mindre vanlige: Forbigående økning i leverenzymer (ASAT, ALAT)

Sjeldne: Hepatitt

Hud -og underhudssykdommer

Vanlige: Utslett, alopeci

Sjeldne: Angioødem

Sykdommer i muskler, bindevev og skjelett

Vanlige: Artralgi, muskelsykdommer

Sjeldne: Rhabdomyolyse

Generelle lidelser og reaksjoner på administrasjons-stedet

Vanlige: Tretthet, utilpasshet, feber

Metabolske parametre

Kroppsvekt og nivåer av lipider og glukose i blodet kan øke i løpet av antiretroviral behandling (se pkt. 4.4).

Hos HIV-infiserte pasienter med alvorlig immunsvikt ved oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling, kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske infeksjoner oppstå. Autoimmune sykdommer (som f.eks. Graves sykdom) er også rapportert å forekomme i den immune reaktiveringsfasen. Det rapporterte tidspunktet for utbrudd er imidlertid mer variabelt og disse hendelsene kan forekomme mange måneder etter behandlingsstart (se pkt. 4.4).

Tilfeller av osteonekrose er rapportert, særlig hos pasienter med generelt kjente risikofaktorer, fremskreden HIV-sykdom eller langtidseksponering overfor antiretroviral kombinasjonsbehandling (CART). Hyppigheten av dette er ikke kjent (se pkt. 4.4).

Pediatrisk populasjon

1206 HIV-infiserte pediatriske pasienter i alderen 3 måneder til 17 år ble inkludert i ARROW-studien (COL105677). Av disse fikk 669 pasienter abakavir og lamivudin enten en eller to ganger daglig (se pkt. 5.1). Ingen ytterligere sikkerhetsrelaterte hendelser har blitt sett hos pediatriske pasienter som ble dosert en eller to ganger daglig sammenlignet med voksne.

Melding av mistenkte bivirkninger

Melding av mistenkte bivirkninger etter godkjenning av legemidlet er viktig. Det gjør det mulig å overvåke forholdet mellom nytte og risiko for legemidlet kontinuerlig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Dette gjøres via det nasjonale meldesystemet som beskrevet

i Appendix V.

4.9Overdosering

Administrering av lamivudin i veldig høye doser i akutte dyrestudier resulterte ikke i noen organtoksisitet. Det foreligger kun begrensede data vedrørende konsekvenser ved innføring av akutte overdoser hos mennesker. Det har ikke forekommet dødelige tilfeller, og pasientene kom seg igjen. Ingen spesielle tegn eller symptomer ble sett som følge av slik overdose.

Hvis overdosering inntreffer bør pasienten overvåkes og nødvendig standard støttebehandling gis. Siden lamivudin er dialyserbar, kan kontinuerlig hemodialyse forsøkes i behandling av overdosering, men dette er ikke undersøkt.

5.FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER

5.1Farmakodynamiske egenskaper

Farmakoterapeutisk gruppe: Nukleosidanalog, ATC-kode J05AF05.

Virkningsmekanisme

Lamivudin er en nukleosidanalog som har aktivitet mot humant immunsvikt virus (HIV) og hepatitt B

virus (HBV). Det metaboliseres intracellulært til den aktive enheten lamivudin-5-trifosfat. Dets hovedvirkningsmekanisme er kjedeterminering av HIV revers-transkripsjon. Trifosfaten har selektiv hemmende effekt på HIV-1 og HIV-2 replikasjon in vitro; den er også aktiv mot zidovudin-resistente kliniske isolater av HIV. Det er ikke sett antagonistiske effekter in vitro mellom lamivudin og andre antiretrovirale legemidler (testede legemidler: abakavir, didanosin, nevirapin og zidovudin).

Resistens

HIV-1 resistens mot lamivudin involverer utvikling av en M184V aminosyre forandring nær aktivitetssenteret for viral revers transkriptase (RT). Denne varianten oppstår både in vitro og i HIV-1 infiserte pasienter som får lamivudin-inneholdende antiretroviral behandling. M184V mutanter viser sterkt redusert følsomhet for lamivudin og viser forminsket viral replikasjons kapasitet in vitro. In vitro studier indikerer at zidovudin-resistente virus isolater kan bli zidovudin-følsomme når de samtidig utvikler resistens mot lamivudine. Klinisk relevans av slike funn er allikevel ikke godt definert.

In vitro data antyder at å fortsette med lamivudin i antiretroviralt regime til tross for utviklingen av M184V kan gi gjenværende antiretroviral aktivitet (trolig ved nedsatt replikasjonskapasitet, såkalt viral fitness). Den kliniske relevansen av disse funnene er ikke etablert. De kliniske dataene som er tilgjengelige er riktignok svært begrensede, og utelukker enhver pålitelig konklusjon på feltet. Under alle omstendigheter bør initiering med følsomme nukleosid reverstranskriptasehemmere alltid foretrekkes fremfor å beholde behandling med lamivudin. Fortsatt behandling med lamivudin til tross for tilsynekomst av M184V mutasjon bør derfor kun vurderes i tilfeller der ingen andre aktive nukleosid reverstranskriptasehemmere er tilgjengelige.

Kryssresistens med hensyn på M184V RT er begrenset innen nukleosidhemmer-gruppen av antiretrovirale midler. Zidovudin og lamivudin opprettholder sine antiretrovirale aktiviteter mot lamivudin-resistente HIV-1. Abakavir opprettholder sin antiretrovirale aktivitet mot lamivudin- resistente HIV-1, og maskerer kun M184V mutasjonen. M184V RT mutanten viser en <4 ganger økning i følsomhet mot didanosin; den kliniske betydningen av disse funnene er ukjent. In vitro følsomhetstesting har ikke blitt standardisert og resultater kan variere ut fra metodologiske faktorer.

Lamivudin viser lav cytotoksisitet overfor perifere blodlymfocytter, etablerte lymfocytter og monocytt-makrofag cellelinjer, og overfor flere benmargsstamceller in vitro.

Klinisk effekt og sikkerhet

I kliniske forsøk har lamivudin i kombinasjon med zidovudin blitt vist å redusere HIV-1 viral mengde og øke CD4-celle tall. Kliniske endepunktsdata indikerer at lamivudin i kombinasjon med zidovudin, resulterer i en signifikant reduksjon i risiko for sykdomsutvikling eller mortalitet.

Bevis fra kliniske studier viser at lamivudin pluss zidovudin forsinker tilsynekomst av zidovudin resistente isolater i individer som ikke tidligere har fått antiretroviral behandling.

Lamivudin har blitt vidt brukt som en komponent i antiretroviral kombinasjonsbehandling med andre retrovirale midler av samme gruppe (nukleoside reverstranskriptase hemmere) eller andre grupper (proteasehemmere, ikke-nukleoside reverstranskriptase hemmere).

Klinisk utprøving hos pediatriske pasienter som fikk lamivudin med andre antiretrovirale legemidler (abakavir, nevirapin /efavirenz eller zidovudin) har vist at resistensprofilene som ble observert hos pediatriske pasienter er lik den som ble funnet hos voksne, med hensyn til påviste genotypiske substitusjoner og deres relative frekvens.

Barn som fikk lamivudin mikstur samtidig med andre antiretrovirale orale miksturer i kliniske studier utviklet virusresistens oftere enn barn som fikk tabletter (se beskrivelsen av klinisk erfaring hos pediatrisk populasjon (ARROW studien) og pkt 5.2).

Multippel antiretroviral terapi som inneholder lamivudin har vist seg å være effektivt hos pasienter som ikke tidligere har vært behandlet med antiretrovirale midler, likeså hos pasienter som viser virus med M184V mutasjoner.

Sammenhengen mellom in vitro følsomhet av HIV overfor lamivudin og klinisk respons mot behandling som inneholder lamivudin fortsetter å være under utforskning.

Ved en dose på 100 mg en gang daglig har lamivudin også vist seg å være effektiv i behandlingen av voksne pasienter med kronisk HBV-infeksjon (for detaljer om kliniske studier, se forskrivnings informasjon for Zeffix). Allikevel har behandling av HIV-infeksjon kun vist seg å være effektiv med en daglig dose på 300 mg (i kombinasjon med andre retrovirale midler).

Lamivudin har ikke blitt spesielt undersøkt hos HIV-pasienter som også er infisert med HBV.

Dosering én gang daglig (300 mg én gang daglig): en klinisk studie har vist tilsvarende effekt ved behandlingsregimene med Epivir dosert én gang daglig, og Epivir dosert to ganger daglig. Disse resultatene er oppnådd i en antiretroviral-naiv pasientgruppe, hovedsakelig med asymptomatiske HIV- infiserte pasienter (CDC nivå A).

Pediatrisk populasjon:

En randomisert sammenligning av behandling en gang daglig versus to ganger daglig med abakavir og lamivudin, ble gjort i en randomisert, multisenter, kontrollert studie av HIV-infiserte pasienter. 1206 pediatriske pasienter i alderen 3 måneder til 17 år ble inkludert i ARROW-studien (COL105677) og ble dosert i henhold til vektbasert doseringsanbefalinger i Verdenshelse organisasjons retningslinjer for behandling (Antiretroviral therapy of HIV infection in infants and children, 2006). Etter 36 uker med behandling to ganger daglig med abakavir og lamivudin ble 669 kvalifiserte pasienter randomisert til enten å fortsette med dosering to ganger daglig eller bytte til dosering en gang daglig med abakavir og lamivudin i minst 96 uker. Fra denne studien finnes det ikke kliniske data for barn yngre enn 1 år. Sammendrag av resultatene vises i tabellen nedenfor:

Virologisk respons basert på plasma HIV-1 RNA færre enn 80 kopier/ml ved Uke 48 og Uke 96 for en gang daglig versus to ganger daglig abakavir + lamivudin randomiseringen i ARROW (Observed Analysis)

 

To ganger daglig

En gang daglig

 

N (%)

N (%)

Uke 0 (Etter ≥36 uker med behandling)

Plasma HIV-1 RNA

250/331 (76)

237/335 (71)

<80 kopier/ml

 

 

Risiko forskjell (en

-4,8 % (95 % CI -11,5 % to + 1,9 %), p=0,16

gang daglig-to ganger

 

 

daglig)

 

 

Uke 48

Plasma HIV-1 RNA

242/331 (73)

236/330 (72)

<80 kopier/ml

 

 

Risiko forskjell (en

-1,6 % (95 % CI -8,4 % to +5,2 %), p=0,65

gang daglig-to ganger

 

 

daglig)

 

 

 

Uke 96

 

Plasma HIV-1 RNA

234/326 (72)

230/331 (69)

<80 kopier/ml

 

 

Risiko forskjell (en

-2,3 % (95 % CI -9,3 % to +4,7 %), p=0,52

gang daglig-to ganger

 

 

daglig)

 

 

I en farmakokinetikk studie (PENTA 15) med fire personer under 12 måneder gamle hvor

virusinfeksjonen var under kontroll, ble behandlingen byttet fra abakavir pluss lamivudin mikstur to ganger daglig til en gang daglig. Tre av personene hadde ikke målbar virusmengde og en hadde plasma HIV-RNA på 900 kopier/ml ved uke 48. Det ble ikke observert noe som forårsaket bekymring angående sikkerheten hos disse individene.

Det ble vist at gruppen som fikk abakavir+lamivudin en gang daglig ikke fikk bedre resultater (var non-inferior) enn de som ble dosert to ganger daglig i henhold til en pre-spesifisert non-inferiority margin på -12 %, for det primære endepunktet <80 kopier/ml ved Uke 48 og også ved Uke 96 (sekundært endepunkt) og alle andre terskelverdier testet (<200 kopier/ml, <400 kopier/ml, <1000 kopier/ml), som alle sammen var godt innenfor non-inferioritymarginen. Analyser av

subgrupper for hetrogenisitet mellom en versus to ganger daglig viste ingen signifikant effekt av kjønn, alder eller virusmengde på randomiseringstidspunktet. Konklusjonene støttet non-inferiority uavhengig av analyse metode.

På tidspunktet for randomisering av doseringen til én gang daglig kontra to ganger daglig (uke 0), hadde pasientene som fikk tabletter en høyere suppresjonsrate på virusload enn de som hadde fått andre oppløsningsformuleringer på noe som helst tidspunkt. Disse forskjellene ble observert i hver av de ulike aldersgruppene som ble studert. Denne forskjellen i suppresjonsrate mellom tabletter og oppløsninger vedvarte gjennom uke 96 med doseringen én gang daglig

Andel av pasienter i én gang daglig mot to ganger daglig abakavir + lamivudin randomisering av ARROW med plasma HIV-1 RNA <80 kopier /ml: subgruppeanalyse av formulering

 

To ganger daglig

Én gang daglig

 

Plasma HIV-1 RNA

Plasma HIV-1 RNA

 

<80 k/ml:

<80 k/ml:

 

n/N (%)

n/N (%)

Uke 0 (etter 36 uker med behandling)

 

 

Andre oppløsningbehandling på noe som

14/26 (54)

15/30 (50)

helst tidspunkt

 

 

Alle tablettbaserte behandlinger

236/305 (77)

222/305 (73)

Uke 96

 

 

Andre oppløsningbehandling på noe som

13/26 (50)

17/30 (57)

helst tidspunkt

 

 

Alle tablettbaserte behandlinger

221/300 (74)

213/301 (71)

Genotypiske resistensanalyser ble utført på prøver med plasma HIV-1 RNA> 1000 kopier/ ml. Flere tilfeller av resistens ble funnet blant pasienter som hadde fått lamivudin oppløsning, i kombinasjon med andre antiretrovirale oppløsninger, sammenlignet med de som fikk tilsvarende doser av tabletter. Dette er i tråd med lavere forekomst av antiviral suppresjon observert hos disse pasientene.

5.2Farmakokinetiske egenskaper

Absorpsjon

Lamivudin absorberes godt fra mage-tarmkanalen, og biotilgjengeligheten av oral lamivudin hos voksne er normalt mellom 80 og 85 %. Etter oral administrering er gjennomsnittlig tid (tmax) til maksimal serumkonsentrasjon (Cmax) omtrent en time. Basert på data derivert fra en studie med friske frivillige, ved terapeutisk dose på 150 mg to ganger daglig, er gjennomsnittlig (CV) steady-state Cmax og Cmin av lamivudin i plasma henholdsvis 1,2 µg/ml (24 %) og 0,09 µg/ml (27 %). Det gjennomsnittlige (CV) AUC over et doseringsintervall på 12 timer er 4,7 µg.t/ml (18 %). Ved terapeutisk dose på 300 mg én gang daglig, er gjennomsnittlig (CV) steady-state Cmax, Cmin og 24t AUC henholdsvis 2,0 µg/ml (26 %), 0,04 µg/ml (34 %) og 8,9 µg.t/ml (21 %).

150 mg-tabletten er bioekvivalent og doseproporsjonal med 300 mg-tabletten med tanke på AUCCmax og tmax. Administrering av Epivir tabletter er bioekvivalent med Epivir mikstur med tanke på

AUCog Cmax hos voksne. Absorpsjonsforskjeller er sett mellom voksne og pediatriske pasienterpopulasjoner (se Spesielle pasientpopulasjoner).

Lamivudin sammen med mat, resulterer i en forsinkelse i tmax og en lavere Cmax (reduksjon på 47 %). Men mengden (basert på AUC) absorbert lamivudin endres ikke.

Administrering av knuste tabletter sammen med en liten mengde halvfast mat eller drikke forventes ikke å ha innvirkning på den farmasøytiske kvaliteten, og det forventes derfor heller ikke innvirkning på den kliniske effekten. Denne konklusjonen er basert på farmakokinetiske og fysiokjemiske data som forutsetter at pasienten knuser og overfører 100 % av tabletten og inntar dette umiddelbart.

Samtidig administrering av zidovudin gir en 13 % økning i eksponering av zidovudin og en 28 % økning i maksimalt plasmanivå. Dette anses ikke å være signifikant for pasientsikkerhet, og dosejusteringer er derfor ikke nødvendig.

Distribusjon

Intravenøse studier har vist at gjennomsnittlig distribusjonsvolum er 1,3 l/kg. Den observerte halveringstid for eliminasjon er 5 til 7 timer. Gjennomsnittlig systemisk clearance av lamivudin er ca. 0,32 l/t/kg, med hovedsakelig renal utskillelse (>70 %) via kationtransportsystemet.

Lamivudin har lineær kinetikk innenfor det terapeutiske doseområdet og viser begrenset binding til det viktigste plasmaproteinet albumin (<16 %–36 % til serumalbumin i in vitro studier).

Begrensede data viser at lamivudin penetrerer sentralnervesystemet og går over i cerebrospinalvæsken (CSF). Gjennomsnittlig forhold mellom CSF/serum nivå av lamivudinkonsentrasjon 2–4 timer etter oral administrasjon var omtrent 0,12. Den sanne grad av penetrasjon eller sammenhengen med noen klinisk effekt er ukjent.

Biotransformasjon

Den aktive enheten, intracellulær lamivudintrifosfat, har forlenget terminal halveringstid i cellen (16 til 19 timer) sammenlignet med lamivudins halveringstid i plasma (5 til 7 timer). I 60 friske, voksne frivillige, er det vist at Epivir 300 mg en gang daglig er farmakokinetisk ekvivalent ved steady-state med Epivir 150 mg to ganger daglig med tanke på intracellulær trifosfat AUC24 og Cmax.

Lamivudin utskilles hovedsakelig i uforandret form via nyrene. Sannsynligheten for metabolske interaksjoner mellom lamivudin og andre legemidler er liten på grunn av liten grad av hepatisk metabolisme (5–10 %) og lav proteinbindingsgrad.

Eliminasjon

Studier på pasienter med nedsatt nyrefunksjon viser at eliminasjonen av lamivudin påvirkes av renal dysfunksjon. Et anbefalt doseringsregime til pasienter med creatinin clearance lavere enn 50 ml/min er vist under doseringsavsnittet (se pkt. 4.2).

En interaksjon med trimetoprim, et av innholdsstoffene i trimetoprim-sulfa, fører til en 40 % økning i lamivudin eksponering ved terapeutiske doser. Dette krever ikke dosejustering med mindre pasienten også har nedsatt nyrefunksjon (se pkt. 4.5 og pkt. 4.2 ). Administrering av trimetoprim-sulfa sammen med lamivudin til pasienter med nedsatt nyrefunksjon må vurderes nøye.

Spesielle pasientpopulasjoner

Barn: Den absolutte biotilgjengeligheten av lamivudin (ca. 58-66 %) var redusert hos barn under 12 år. Hos barn førte administrasjon av tabletter gitt samtidig med andre antiretrovirale tabletter til høyere plasma lamivudin AUCog Cmax enn mikstur gitt samtidig med andre antiretrovirale miksturer. Barn som fikk lamivudin mikstur i henhold til anbefalt doseringsregime oppnådde plasma lamivudin

eksponering innenfor samme verdiområde som den sett hos voksne. Barn som fikk lamivudin orale tabletter i henhold til anbefalt doseringsregime oppnådde høyere plasma lamivudin eksponering enn barn som fikk mikstur fordi høyere mg/kg doser blir administrert med tablettformuleringen og tablettformuleringen har høyere biotilgjengelighet (se pkt. 4.2). Pediatriske farmakokinetikk studier med både mikstur og tablettformuleringene har vist at dosering en gang daglig fører til lik AUC0-24 som dosering to ganger daglig av den samme totale daglige dosen.

Det er begrensede farmakokinetikkdata for pasienter under tre måneders alder. Hos en uke gamle nyfødte var lamivudin oral clearance redusert når det ble sammenlignet med pediatriske pasienter og dette skyldes sannsynligvis umoden nyrefunksjon og variabel absorpsjon. Derfor, for å oppnå samme eksponering som hos voksne og barn er en passende dose til nyfødte 4 mg/kg/dag. Glomerulusfiltrasjonsestimater antyder at for å oppnå samme eksponering som hos voksne og barn, kan en passende dose for barn fra og med seks uker være 8 mg/kg/dag.

Farmakokinetikkdata hentet fra 3 farmakokinetikkstudier (PENTA 13, PENTA 15 og ARROW PK substudien) med barn under 12 år. Dataene vises i tabellen nedenfor:

Sammendrag av ”Steady-State” plasma lamivudin AUC (0-24) (µg.t/ml) og statistiske sammenligninger for en og to ganger daglig administreringen på tvers av studier

 

 

Lamivudin

Lamivudin

En versus to

Studie

Aldersgruppe

8 mg/kg dosering

4 mg/kg dosering

ganger daglig

 

 

en gang daglig

to ganger daglig

sammenligning

 

 

Geometrisk

Geometrisk

Geometrisk

 

 

gjennomsnitt

gjennomsnitt

gjennomsnitt

 

 

(95 % Cl)

(95 % Cl)

(90 % Cl)

ARROW PK

3 til 12 år

13,0

12,0

1,09

Substudie

(N=35)

(11,4,14,9)

(10,7, 13,4)

(0,979, 1,20)

Del 1

 

 

 

 

PENTA 13

2 til 12 år

9,80

8,88

1,12

 

(N=19)

(8,64, 11,1)

(7,67, 10,3)

(1,03, 1,21)

PENTA 15

3 til 36 månder

8,66

9,48

0,91

 

(N=17)

(7,46, 10,1)

(7,89, 11,40)

(0,79, 1,06)

I PENTA 15-studien er den geometriske gjennomsittlige plasma AUC(0-24) (95 % CI) for lamivudin for fire personer under 12 måneder som byttet fra to ganger daglig til en gang daglig, 10,31 (6,26, 17,0) µg.t/ml for en gang daglig dosering og 9,24 (4,66, 18,3) µg.t/ml for to ganger daglig dosering.

Graviditet: Etter oral administrering var lamivudins farmakokinetikk hos gravide sent i svangerskapet den samme som hos ikke-gravide kvinner.

5.3Prekliniske sikkerhetsdata

Administrering av høye doser lamivudin i toksisitetsstudier på dyr ble ikke assosiert med noen omfattende organtoksisitet. Ved de høyeste doseringsnivåene ble mindre effekter på indikatorer for lever- og nyrefunksjon sett sammen med enkelte reduksjoner i levervekt. Klinisk relevante effekter notert var reduksjon i antall røde blodceller og neutropeni.

Lamivudin var ikke mutagent i bakterietester, men som for mange andre nukleosidanaloger, viste det aktivitet i en in vitro cytogenisitetstest og muse-lymfomtesten. Lamivudin var ikke gentoksisk in vivo ved doser som ga plasmakonsentrasjoner rundt 40–50 ganger høyere enn de forventede kliniske plasmanivåer. Da in vitro mutagen aktivitet av lamivudin ikke kunne bekreftes i in vivo tester, konkluderes det med at lamivudin ikke utgjør noen gentoksisk risiko for pasienter som behandles.

En transplacental gentoksisitetsstudie gjennomført på aper sammenliknet zidovudin alene med kombinasjonen av zidovudin og lamivudin ved human-ekvivalente eksponeringer. Studien viste at

fostre eksponert in utero for kombinasjonen opprettholdt et høyere nivå av nukleosid analogt-DNA inkorporert i multiple føtale organer, og beviste at telomerer forkortes mer enn hos dem eksponert for zidovudin alene. Den kliniske betydningen av disse funnene er ukjent.

Resultatene fra langtids- karsinogensitetsstudier på rotter og mus viste ikke noe karsinogent potensiale av betydning for mennesker.

En fertilitetsstudie hos rotter har vist at lamivudin ikke har noen effekt på fertilitet hos hannkjønn eller hunnkjønn.

6.FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER

6.1Fortegnelse over hjelpestoffer

Epivir 150 mg tabletter, filmdrasjerte

Tablettkjerne:

Mikrokrystallinsk cellulose (E460)

Natriumstivelseglykolat

Magnesiumstearat

Filmdrasjering:

Hypromellose (E464)

Titandioksid (E171)

Makrogol

Polysorbat 80

Epivir 300 mg tabletter, filmdrasjerte

Tablettkjerne:

Mikrokrystallinsk cellulose (E460)

Natriumstivelseglykolat

Magnesiumstearat

Filmdrasjering:

Hypromellose (E464)

Titandioksid (E171)

Svart jernoksid (E172)

Makrogol

Polysorbat 80

6.2

Uforlikeligheter

 

Ikke relevant

 

6.3

Holdbarhet

 

Epivir 150 mg tabletter, filmdrasjerte

 

HDPE plastbokser:

5 år

PVC/aluminiumfolie blisterpakker:

2 år

Epivir 300 mg tabletter, filmdrasjerte

 

HDPE plastbokser:

3 år

PVC/aluminiumfolie blisterpakker:

2 år

6.4Oppbevaringsbetingelser

Oppbevares ved høyst 30 °C.

6.5Emballasje (type og innhold)

Epivir 150 mg tabletter, filmdrasjerte

Barnesikret HDPE plastbokser eller PVC/aluminiumfolie blisterpakker som hver inneholder 60 tabletter.

Epivir 300 mg tabletter, filmdrasjerte

Barnesikret HDPE plastbokser eller PVC/aluminiumfolie blisterpakker som hver inneholder 30 tabletter.

6.6Spesielle forholdsregler for destruksjon

Ingen spesielle forholdsregler for destruksjon.

7.INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN

ViiV Healthcare UK Limited

980 Great West Road

Brentford

Middlesex

TW8 9GS

Storbritannia

8.MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE)

Epivir 150 mg tabletter, filmdrasjerte

EU/1/96/015/001 (Plastbokser)

EU/1/96/015/004 (Blisterpakker)

Epivir 300 mg tabletter, filmdrasjerte

EU/1/96/015/003 (Plastbokser)

EU/1/96/015/005 (Blisterpakker)

9.DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE/SISTE FORNYELSE

Epivir 150 mg tabletter, filmdrasjerte

Dato for første markedsføringstillatelse: 8. august 1996

Dato for siste fornyelse: 28. juli 2006

Epivir 300 mg tabletter, filmdrasjerte

Dato for første markedsføringstillatelse: 15. november 2001

Dato for siste fornyelse: 28. juli 2006

10.OPPDATERINGSDATO

Detaljert informasjon om dette legemiddel er tilgjengelig på nettstedet til Det europeiske legemiddelkontoret (European Medicines Agency) http://www.ema.europa.eu/

1. LEGEMIDLETS NAVN

Epivir 10 mg/ml mikstur, oppløsning.

2. KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING

Hver ml mikstur inneholder 10 mg lamivudin.

Hjelpestoffer(er) med kjent effekt:

Sukrose 20 % (3g/15ml)

Metylparahydroksybenzoat

Propylparahydroksybenzoat

For fullstendig liste over hjelpestoffer, se pkt 6.1.

3. LEGEMIDDELFORM

Mikstur, oppløsning.

Klar, fargeløs til svakt gul oppløsning.

4. KLINISKE OPPLYSNINGER

4.1 Indikasjoner

Epivir er indisert som en del av antiretroviral kombinasjonsbehandling for behandling av voksne og barn infisert av humant immunsviktvirus (HIV).

4.2 Dosering og administrasjonsmåte

Behandlingen bør initieres av lege med erfaring i behandling av HIV-infeksjon.

Epivir kan gis med eller uten mat.

Epivir er også tilgjengelig som tabletter for pasienter som veier minst 14 kg (se pkt. 4.4).

For pasienter som ikke kan svelge tabletter, kan tabletten(e) knuses og tilsettes en liten mengde halvfast mat eller drikke, som skal svelges umiddelbart (se pkt. 5.2).

Voksne, ungdommerog barn (som veier minst 25 kg):

Anbefalt dosering av Epivir er 300 mg daglig. Dette kan gis som enten 150 mg (15 ml) to ganger daglig eller 300 mg (30 ml) en gang daglig (se pkt. 4.4).

Barn (som veier mindre enn 25 kg):

Barn fra 1 år: Anbefalt dosering er 4 mg/kg to ganger daglig, eller 8 mg/kg èn gang daglig opp til maksimum 300 mg daglig (30 ml).

Barn fra tre måneder til 1 år: Anbefalt dose er 4 mg/kg to ganger daglig. Hvis behandling to ganger daglig ikke er gjennomførbart, kan dosering én gang daglig (8 mg/kg/dag) vurderes. Det må tas i betrakning at data for behandling én gang daglig er svært begrenset i denne populasjonen (se pkt. 4.4, 5.1 og 5.2).

Barn under 3 måneder: De begrensede data som er tilgjengelige er utilstrekkelig til å kunne foreslå spesifikke doseringsanbefalinger (se pkt. 5.2).

Pasienter som endrer doseringsregimet fra to ganger daglig til èn gang daglig skal ta den anbefalte èn gang daglig dosen (som beskrevet ovenfor) ca. 12 timer etter den siste to ganger daglig dosen og fortsette med den anbefalte èn gang daglig dosen (som beskrevet ovenfor) ca. hver 24. time. Ved endring tilbake til et to ganger daglig doseringsregime, skal pasientene ta den anbefalte to ganger daglig dosen ca. 24 timer etter den siste èn gang daglig dosen.

Spesielle pasientpopulasjoner:

Eldre: Ingen spesifikke data finnes, men spesiell forsiktighet bør utvises i denne aldersgruppen pga aldersrelaterte endringer som reduksjon i nyrefunksjon og endringer i hematologiske parametere. Nedsatt nyrefunksjon: Lamivudin-konsentrasjonene er forhøyet hos pasienter med moderat til alvorlig nedsatt nyrefunksjon på grunn av redusert clearance. Dosen bør derfor justeres (se tabeller).

Doseringsanbefalinger – Voksne, ungdom og barn (som veier minst 25 kg):

Kreatinin clearance

Første dose

Vedlikeholdsdose

(ml/min)

 

 

≥ 50

300 mg (30 ml)

300 mg (30 ml) èn gang daglig

 

eller

 

 

150 mg (15 ml)

150 mg (15 ml) to ganger daglig

30 til <50

150 mg (15 ml)

150 mg (15 ml) én gang daglig

15 til <30

150 mg (15 ml)

100 mg (10 ml) én gang daglig

5 til <15

150 mg (15 ml)

50 mg (5 ml) én gang daglig

<5

50 mg (5 ml)

25 mg (2,5 ml) én gang daglig

Det foreligger ikke data for bruk av lamivudin hos barn med nedsatt nyrefunksjon. Basert på antakelse om at kreatinin clearance og lamivudin clearance er korrelert på tilsvarende måte hos barn som hos voksne, anbefales det at dosen til barn med nedsatt nyrefunksjon reduseres i henhold til deres kreatinin clearance med samme forhold som hos voksne.

Doseringsanbefalinger – barn minst 3 måneder gamle og som veier mindre enn 25 kg):

Kreatinin clearance

Første dose

 

Vedlikeholdsdose

(ml/min)

 

 

 

≥ 50

8 mg/kg

eller

8 mg/kg én gang daglig

 

4 mg/kg

4 mg/kg to ganger daglig

 

 

30 til < 50

4 mg/kg

 

4 mg/kg én gang daglig

15 til < 30

4 mg/kg

 

2,6 mg/mg én gang daglig

5 til < 15

4 mg/kg

 

1,3 mg/kg én gang daglig

< 5

1,3 mg/kg

 

0,7 mg/kg én gang daglig

Nedsatt leverfunksjon: Data fra pasienter med moderat til alvorlig nedsatt leverfunksjon viser at lamivudins farmakokinetikk ikke signifikant påvirkes ved nedsatt leverfunksjon. Basert på disse dataene er det ikke nødvendig med dosejusteringer hos pasienter med moderat til alvorlig nedsatt leverfunksjon med mindre pasienten også har nedsatt nyrefunksjon.

4.3 Kontraindikasjoner

Overfølsomhet overfor virkestoffet eller noen av hjelpestoffene listet opp i pkt. 6.1.

4.4 Advarsler og forsiktighetsregler

Selv om effektiv viral suppresjon med antiretroviral behandling har vist å redusere risikoen for

seksuell overføring av HIV-infeksjon betraktelig, kan en gjenværende risiko ikke utelukkes. Forholdsregler for å forhindre overføring bør tas i henhold til nasjonale retningslinjer.

Epivir anbefales ikke brukt som monoterapi.

Nedsatt nyrefunksjon: Hos pasienter med moderat til alvorlig nedsatt nyrefunksjon, er terminal plasma halveringstid for lamivudin økt på grunn av redusert clearance, derfor bør dosen justeres (se pkt. 4.2).

Trippelbehandling med nukleosidanaloger: En høy forekomst av virologisk svikt og tidlig resistensutvikling har vært rapportert når lamivudin ble brukt i kombinasjon med tenofovirdisoproksilfumarat og abakavir, samt med tenofovirdisoproksilfumarat og didanosin som én gang daglig doseringsregime.

Opportunistiske infeksjoner: Pasienter som får behandling med Epivir eller andre antiretrovirale midler kan fortsatt utvikle opportunistiske infeksjoner og andre komplikasjoner som følge av HIV- infeksjonen, og bør derfor forbli under tett klinisk observasjon av lege med erfaring i behandling av pasienter med HIV-relaterte sykdommer.

Pankreatitt: Pankreatitt har i sjeldne tilfeller forekommet. Det er imidlertid usikkert om disse tilfellene skyldtes den antiretrovirale behandlingen eller den underliggende HIV-infeksjonen. Behandlingen med Epivir skal avsluttes umiddelbart dersom kliniske tegn, symptomer eller laboratorie-verdier kan gi mistanke om pankreatitt.

Mitokondriell dysfunksjon etter eksponering in utero: Nukleos(t)idanaloger kan påvirke mitokondriefunksjonen i varierende grad, noe som er mest tydelig med stavudin, didanosin og zidovudin. Det er rapportert mitokondriell dysfunksjon hos HIV-negative spedbarn eksponert in utero og/eller postnatalt for nukleosidanaloger. Disse behandles hovedsakelig med regimer som inneholder zidovudin. De viktigste bivirkningene som er rapportert, er hematologiske forstyrrelser (anemi, nøytropeni) og metabolske forstyrrelser (hyperlaktatemi, hyperlipasemi). Disse bivirkningene har ofte vært forbigående. I sjeldne tilfeller har senere forekommende nevrologiske forstyrrelser blitt rapportert (hypertoni, kramper, unormal atferd). Om slike nevrologiske forstyrrelser er forbigående eller permanente er for tiden ukjent. Disse funnene skal vurderes for alle barn eksponert for nukleos(t)idanaloger in utero, som presenterer alvorlige kliniske funn med ukjent etiologi, spesielt nevrologiske funn. Disse funnene påvirker ikke gjeldende nasjonale retningslinjer for bruk av antiretroviral behandling av gravide kvinner for å forhindre vertikal overføring av HIV.

Vekt og metabolske parametre: Vektøkning og en økning i lipid- og glukosenivåene i blodet kan forekomme under antiretroviral behandling. Slike endringer kan være forbundet med både kontroll av sykdommen og livsstil. For lipider er det i noen tilfeller bevis for en behandlingseffekt, mens for vektøkning er det ingen sterke bevis som relaterer dette til noen spesiell behandling. For monitorering av lipidnivåer og glukose i blodet, vises det til etablerte retningslinjer for HIV behandling. Lipidforstyrrelser skal behandles slik det anses klinisk hensiktsmessig.

Immunt reaktiveringssyndrom: Hos HIV-infiserte pasienter med alvorlig immunsvikt ved oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling, kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå og medføre alvorlige kliniske tilstander, eller forverring av symptomer. Slike reaksjoner har særlig vært sett i løpet av de første ukene eller månedene etter oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling. Relevante eksempler er cytomegalovirus retinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner og Pneumocystis carinii pneumonier. Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes og om nødvendig bør behandling startes. Autoimmune sykdommer (som f.eks. Graves sykdom) er også rapportert å forekomme i den immune reaktiveringsfasen. Det rapporterte tidspunktet for utbrudd er imidlertid mer variabelt og disse hendelsene kan forekomme mange måneder etter behandlingsstart.

Leversykdom: Om lamivudin brukes samtidig for behandling av HIV og HBV, er ytterligere informasjon relatert til bruken av lamivudin i behandling av hepatitt B infeksjon tilgjengelig i SPC for Zeffix.

Pasienter med kronisk hepatitt B eller C og som behandles med antiretroviral kombinasjonsterapi, har en økt risiko for alvorlige og potensielt fatale leverbivirkninger. Ved samtidig behandling med antivirale legemidler mot hepatitt B eller C, vennligst også referer til relevant produktinformasjon for disse legemidlene.

Om Epivir seponeres hos pasienter ko-infisert med hepatitt B virus, anbefales det periodisk monitorering av både leverfunksjonstester og markører for HBV replikasjon, ettersom seponering av lamivudin kan resultere i en akutt forverring av hepatitt (se SPC for Zeffix).

Pasienter med tidligere leverdysfunksjon, inkludert kronisk aktiv hepatitt, har en økt forekomst av unormal leverfunksjon med antiretroviral kombinasjonsterapi, og må monitoreres etter standard praksis. Hvis det er tegn på forverring av leversykdom hos slike pasienter, må det vurderes opphold eller avbrytelse av behandlingen (se pkt. 4.8).

Hjelpestoffer : Diabetespasienter må informeres om at hver dose (150 mg = 15 ml) inneholder 3 g sukker.

Pasienter med sjeldne arvelige problemer med galaktoseintoleranse, en spesiell form for hereditær laktasemangel (Lapp lactase deficiency) eller glukose-galaktose malabsorpsjon bør ikke ta dette legemidlet.

Epivir inneholder metylparahydroksybenzoat og propylparahydroksybenzoat. Disse kan forårsake allergiske reaksjoner (muligens først etter en stund).

Pediatrisk populasjon: I en studie med pediatriske pasienter (se pkt 5.1 ARROW studien), ble det rapportert lavere forekomst av virologisk suppresjon og hyppigere viral resistens hos barn som fikk Epivir mikstur sammenlignet med de som fikk tabletter. Hos barn bør Epivir tabletter fortrinnsvis benyttes når det er mulig.

Osteonekrose: Selv om det anses å være flere etiologiske faktorer (inkludert kortikosteroidbruk, alkoholbruk, alvorlig immunsuppresjon, høyere kroppsmasseindeks), er osteonekrose rapportert i særlig grad hos pasienter med fremskreden HIV-sykdom og/eller langtidseksponering overfor antiretroviral kombinasjonsbehandling (CART). Pasienter bør rådes til å kontakte lege hvis de opplever leddverk og smerte, leddstivhet eller bevegelsesproblemer.

Interaksjoner: Epivir bør ikke tas med andre legemidler som inneholder lamivudin eller legemidler som inneholder emtricitabin (se pkt. 4.5).

En kombinasjon av lamivudin og kladribin er ikke anbefalt (se pkt. 4.5).

4.5Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon

Interaksjonsstudier har kun blitt utført på voksne.

Sannsynligheten for metabolske interaksjoner er lav på grunn av begrenset metabolisme og plasmaproteinbinding, samt nesten fullstendig renal clearance.

Samtidig bruk av trimetoprim/sulfametoksazol 160 mg/800 mg gir 40 % økning i lamivudin eksponering, p.g.a trimetoprimkomponenten; sulfametoksazolkomponenten interagerte ikke. Med mindre pasienten har nedsatt nyrefunksjon, er imidlertid ikke dosejustering av lamivudin nødvendig (se pkt. 4.2). Lamivudin har ingen effekt på farmakokinetikken til trimetoprim eller sulfametoksazol. Når samtidig bruk er nødvendig må pasienten monitoreres klinisk. Samtidig bruk av lamivudin sammen med høye doser trimetoprim-sulfametoksazol for behandling av Pneumocystis carinii pneumoni (PCP) og toksoplasmose bør unngås.

Muligheten for interaksjoner med andre legemidler som gis samtidig bør vurderes, særlig når hovedvei

for eliminasjon er aktiv renal sekresjon via kationtransportsystemet, som f.eks trimetoprim. Andre legemidler (for eksempel ranitidin, cimetidin) utskilles kun delvis via denne mekanismen og er vist at ikke interagerer med lamivudin. Nukleosidanalogene (for eksempel didanosin) elimineres ikke via denne mekanismen (som zidovudin), og det er lite sannsynlig at disse vil interagere med lamivudin.

En liten økning i Cmax (28 %) ble observert for zidovudin når det ble gitt sammen med lamivudin, men den totale eksponeringen (AUC) var ikke signifikant endret. Zidovudin har ingen innvirkning på farmakokinetikken til lamivudin (se pkt. 5.2).

På grunn av likheter bør ikke Epivir administreres samtidig med andre cytidinanaloger som emtricitabin. Epivir skal heller ikke tas sammen med noen andre legemidler som inneholder lamivudin (se pkt. 4.4).

In vitro lamivudin hemmer den intracelluære fosforyleringen av kladribin og kan medføre en mulig risiko for effekttap av kladribin hvis disse legemidlene kombineres klinisk. Enkelte kliniske funn støtter også en mulig interaksjon mellom lamivudin og kladribin. Samtidig bruk av lamivudin og kladribin er derfor ikke anbefalt (se pkt. 4.4).

Da lamivudin ikke metaboliseres via CYP3A, er interaksjon med legemidler som metaboliseres via dette systemet (f.eks. proteasehemmere) lite sannsynlig.

4.6 Fertilitet, graviditet og amming

Graviditet

Når man beslutter å bruke antiretroviral behandling av HIV infeksjon hos gravide kvinner, og som følge av dette reduserer risikoen for vertikal overføring av HIV til den nyfødte, må man som en generell regel ta med i betraktingen både data fra dyrestudier og klinisk erfaring fra gravide kvinner. Dyrestudier med lamivudin viste en økning i tidlig embryodød hos kaniner men ikke hos rotter (se pkt. 5.3). Det har blitt sett overføring via placenta av lamivudin hos mennesker.

Data fra gravide kvinner, med utfall av mer enn 1000 eksponeringer i første trimester og mer enn 1000 utfall etter eksponering i andre og tredje trimester av graviditeten, indikerer ikke potensiale for misdannelser og føto/neonatal-toksisitet. Epivir kan brukes i løpet av graviditet hvis det er klinisk nødvendig. Risikoen for medfødte misdannelser hos mennesker er ikke sannsynlig basert på disse dataene.

Hos pasienter som også er infisert med hepatitt og blir behandlet med lamivudin og som deretter blir gravide bør det foretas en vurdering om sannsynligheten for å få tilbakefall av hepatitt ved behandlingsavbrudd.

Mitokondriell dysfunksjon:

Nukleosid-og nukleotidanaloger har vist in vitro og in vivo å forårsake en varierende grad av mitokondriell skade. Det har vært rapporter om mitokondriell dysfunksjon hos spedbarn eksponert in utero og/eller postnatalt for nukleosidanaloger (se pkt. 4.4).

Amming

Etter peroral administrasjon ble lamivudin utskilt i morsmelk i samme konsentrasjoner som de som er funnet i serum. Basert på mer enn 200 mor/barn par behandlet for HIV, var serumkonsentrasjonene av lamivudin hos diende spedbarn med mødre behandlet for HIV svært lave (< 4 % av morens serumkonsentrasjoner) og med en gradvis nedgang til udetekterbare nivåer til spedbarna når 24 ukers alder. Det finnes ingen tilgjengelige data angående sikkerhet ved bruk av lamivudin hos spedbarn yngre enn 3 måneder. Det anbefales at HIV-infiserte kvinner ikke under noen omstendigheter ammer sine spedbarn, for å unngå overføring av HIV til barnet.

Fertilitet

Dyrestudier viste at lamivudin ikke har noen effekt på fertilitet (se pkt. 5.3).

4.7 Påvirkning av evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner

Ingen studier om påvirkning av evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner er gjort.

4.8 Bivirkninger

Følgende bivirkninger har vært rapportert ved behandling av HIV-infeksjon med Epivir.

Bivirkningene der det kan anses som en mulighet for at de har sammenheng med behandlingen er listet opp under, etter kroppssystem, organ klassifisering og hyppighet. Hyppighet er definert som svært vanlige (≥1/10), vanlige (≥1/100 til <1/10), mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100), sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000) og svært sjeldne (<1/10 000). Innenfor hver frekvensgruppering er bivirkninger presentert etter synkende alvorlighetsgrad.

Sykdommer i blod og lymfatiske organer

Mindre vanlige: Nøytropeni og anemi (begge i noen tilfeller alvorlig), trombocytopeni Svært sjeldne: Aplasi av røde blodlegemer

Stoffskifte- og ernæringsbetingede sykdommer

Svært sjeldne: Laktacidose

Nevrologiske sykdommer

Vanlige: Hodepine, søvnløshet

Svært sjeldne: Perifer neuropati (eller parestesi)

Sykdommer i respirasjonsorganer, thorax og mediastinum

Vanlige: Hoste, nesesymptomer

Gastrointestinale sykdommer

Vanlige: Kvalme, oppkast, magesmerter eller kramper, diaré

Sjeldne: Pankreatitt, økning i serumamylase

Sykdommer i lever og galleveier

Mindre vanlige: Forbigående økning i leverenzymer (ASAT, ALAT)

Sjeldne: Hepatitt

Hud -og underhudssykdommer

Vanlige: Utslett, alopeci

Sjeldne: Angioødem

Sykdommer i muskler, bindevev og skjelett

Vanlige: Artralgi, muskelsykdommer

Sjeldne: Rhabdomyolyse

Generelle lidelser og reaksjoner på administrasjons-stedet

Vanlige: Tretthet, utilpasshet, feber.

Metabolske parametre

Kroppsvekt og nivåer av lipider og glukose i blodet kan øke i løpet av antiretroviral behandling (se pkt. 4.4).

Hos HIV-infiserte pasienter med alvorlig immunsvikt ved oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling, kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske infeksjoner oppstå. Autoimmune sykdommer (som f.eks. Graves sykdom) er også

rapportert å forekomme i den immune reaktiveringsfasen. Det rapporterte tidspunktet for utbrudd er imidlertid mer variabelt og disse hendelsene kan forekomme mange måneder etter behandlingsstart (se pkt. 4.4).

Tilfeller av osteonekrose er rapportert, særlig hos pasienter med generelt kjente risikofaktorer, fremskreden HIV-sykdom eller langtidseksponering overfor antiretroviral kombinasjonsbehandling (CART). Hyppigheten av dette er ikke kjent (se pkt. 4.4).

Pediatrisk populasjon

1206 HIV-infiserte pediatriske pasienter i alderen 3 måneder til 17 år ble inkludert i ARROW-studien (COL105677). Av disse fikk 669 pasienter abakavir og lamivudin enten en eller to ganger daglig (se pkt. 5.1). Ingen ytterligere sikkerhetsrelaterte hendelser har blitt sett hos pediatriske pasienter som ble dosert en eller to ganger daglig sammenlignet med voksne.

Melding av mistenkte bivirkninger

Melding av mistenkte bivirkninger etter godkjenning av legemidlet er viktig. Det gjør det mulig å overvåke forholdet mellom nytte og risiko for legemidlet kontinuerlig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Dette gjøres via det nasjonale meldesystemet som beskrevet

i Appendix V.

4.9 Overdosering

Administrering av lamivudin i veldig høye doser i akutte dyrestudier resulterte ikke i noen organtoksisitet. Det foreligger kun begrensede data vedrørende konsekvenser ved innføring av akutte overdoser hos mennesker. Det har ikke forekommet fatale tilfeller, og pasientene kom seg igjen. Ingen spesielle tegn eller symptomer ble sett som følge av slik overdose.

Hvis overdose inntreffer bør pasienten overvåkes og nødvendig standard støttebehandling gis. Siden lamivudin er dialyserbar, kan kontinuerlig hemodialyse forsøkes i behandling av overdosering, men dette er ikke undersøkt.

5. FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER

5.1 Farmakodynamiske egenskaper

Farmakoterapeutisk gruppe: Nukleosidanalog, ATC-kode J05AF05.

Virkningsmekanisme

Lamivudin er en nukleosidanalog som har aktivitet mot humant immunsviktvirus (HIV) og hepatitt B virus (HBV). Det metaboliseres intracellulærttil den aktive enheten lamivudin-5-trifosfat. Dets hovedvirkningsmekanisme er kjedeterminering av HIV revers-transkripsjon. Trifosfaten har selektiv hemmende effekt på HIV-1 og HIV-2 replikasjon in vitro; den er også aktiv mot zidovudin-resistente kliniske isolater av HIV. Det er ikke sett antagonistiske effekter in vitro mellom lamivudin og andre antiretrovirale legemidler (testede legemidler: abakavir, didanosin, nevirapin og zidovudin).

Resistens

HIV-1 resistens mot lamivudin involverer utvikling av en M184V aminosyre forandring nær aktivitetssenteret for viral revers transkriptase (RT). Denne varianten oppstår både in vitro og i HIV-1 infiserte pasienter som får lamivudin-inneholdende antiretroviral behandling. M184V mutanter viser sterkt redusert følsomhet for lamivudin og viser forminsket viral replikasjons kapasitet in vitro. In vitro studier indikerer at zidovudin-resistente virus isolater kan bli zidovudin-følsomme når de samtidig utvikler resistens mot lamivudine. Klinisk relevans av slike funn er allikevel ikke godt definert.

In vitro data antyder at å fortsette med lamivudin i antiretroviralt regime til tross for utviklingen av M184V kan gi gjenværende antiretroviral aktivitet (trolig ved nedsatt replikasjonskapasitet, såkalt viral fitness). Den kliniske relevansen av disse funnene er ikke etablert. De kliniske dataene som er tilgjengelige er riktignok svært begrensede, og utelukker enhver pålitelig konklusjon på feltet. Under alle omstendigheter bør initiering med følsomme nukleosid reverstranskriptasehemmere alltid foretrekkes fremfor å beholde behandling med lamivudin. Fortsatt behandling med lamivudin til tross for tilsynekomst av M184V mutasjon bør derfor kun vurderes i tilfeller der ingen andre aktive nukleosid reverstranskriptasehemmere er tilgjengelige.

Kryssresistens med hensyn på M184V RT er begrenset innen nukleosidhemmer-gruppen av antiretrovirale midler. Zidovudin og lamivudin opprettholder sine antiretrovirale aktiviteter mot lamivudin-resistente HIV-1. Abakavir opprettholder sin antiretrovirale aktivitet mot lamivudin- resistente HIV-1, og maskerer kun M184V mutasjonen. M184V RT mutanten viser en <4 ganger økning i følsomhet mot didanosin; den kliniske betydningen av disse funnene er ukjent. In vitro følsomhetstesting har ikke blitt standardisert og resultater kan variere ut fra metodologiske faktorer.

Lamivudin viser lav cytotoksisitet overfor perifere blodlymfocytter, etablerte lymfocytter og monocytt-makrofagcellelinjer, og overfor flere benmargsstamceller in vitro.

Klinisk effekt og sikkerhet

I kliniske forsøk har lamivudin i kombinasjon med zidovudin blitt vist å redusere HIV-1 viral mengde og øke CD4-celle tall. Kliniske endepunktsdata indikerer at lamivudin i kombinasjon med zidovudin, resulterer i en signifikant reduksjon i risiko for sykdomsutvikling eller mortalitet.

Bevis fra kliniske studier viser at lamivudin pluss zidovudin forsinker tilsynekomst av zidovudin resistente isolater i individer som ikke tidligere har fått antiretroviral behandling.

Lamivudin har blitt vidt brukt som en komponent i antiretroviral kombinasjonsbehandling med andre retrovirale midler av samme gruppe (nukleoside reverstranskriptase hemmere) eller andre grupper (proteasehemmere, ikke-nukleoside reverstranskriptase hemmere).

Klinisk utprøving hos pediatriske pasienter som fikk lamivudin med andre antiretrovirale legemidler (abakavir, nevirapin /efavirenz eller zidovudin) har vist at resistensen som ble observert hos pediatriske pasienter er lik den som ble funnet hos voksne, i form av genotypiske substitusjoner son ble oppdaget og deres relative frekvens.

Barn som fikk lamivudin mikstur samtidig med andre antiretrovirale orale miksturer i kliniske studier utviklet virusresistens oftere enn barn som fikk tabletter (se beskrivelsen av klinisk erfaring hos pediatrisk populasjon (ARROW studien) og pkt 5.2).

Multippel antiretroviral terapi som inneholder lamivudin har vist seg å være effektivt hos pasienter som ikke tidligere har vært behandlet med antiretrovirale midler, likeså hos pasienter som viser virus med M184V mutasjoner.

Sammenhengen mellom in vitro følsomhet av HIV overfor lamivudin og klinisk respons mot behandling som inneholder lamivudin fortsetter å være under utforskning.

Ved en dose på 100 mg en gang daglig har lamivudin også vist seg å være effektiv i behandlingen av voksne pasienter med kronisk HBV-infeksjon (for detaljer om kliniske studier, se forskrivnings informasjon for Zeffix). Allikevel har behandling av HIV-infeksjon kun vist seg å være effektiv med en daglig dose på 300 mg (i kombinasjon med andre retrovirale midler).

Lamivudin har ikke blitt spesielt undersøkt hos HIV-pasienter som også er infisert med HBV.

Dosering én gang daglig (300 mg én gang daglig): en klinisk studie har vist tilsvarende effekt ved

behandlingsregimene med Epivir dosert én gang daglig, og Epivir dosert to ganger daglig. Disse resultatene er oppnådd i en antiretroviral-naiv pasientgruppe, hovedsakelig med asymptomatiske HIV- infiserte pasienter (CDC nivå A).

Pediatrisk populasjon:

En randomisert sammenligning av behandling en gang daglig versus to ganger daglig med abakavir og lamivudin, ble gjort i en randomisert, multisenter, kontrollert studie av HIV-infiserte pasienter. 1206 pediatriske pasienter i alderen 3 måneder til 17 år ble inkludert i ARROW-studien (COL105677) og ble dosert i henhold til vektbasert doseringsanbefalinger i Verdenshelse organisasjons retningslinjer for behandling (Antiretroviral therapy of HIV infection in infants and children, 2006). Etter 36 uker med behandling to ganger daglig med abakavir og lamivudin ble 669 kvalifiserte pasienter randomisert til enten å fortsette med dosering to ganger daglig eller bytte til dosering en gang daglig med abakavir og lamivudin i minst 96 uker. Fra denne studien finnes det ikke kliniske data for barn yngre enn 1 år. Sammendrag av resultatene vises i tabellen nedenfor:

Virologisk respons basert på plasma HIV-1 RNA færre enn 80 kopier/ml ved Uke 48 og Uke 96 for en gang daglig versus to ganger daglig abakavir + lamivudin randomiseringen i ARROW (Observed Analysis)

 

To ganger daglig

En gang daglig

 

N (%)

N (%)

Uke 0 (Etter ≥36 uker med behandling)

Plasma HIV-1 RNA

250/331 (76)

237/335 (71)

<80 kopier/ml

 

 

Risiko forskjell (en

-4,8 % (95 % CI -11,5 % to + 1,9 %), p=0,16

gang daglig-to ganger

 

 

daglig)

 

 

Uke 48

Plasma HIV-1 RNA

242/331 (73)

236/330 (72)

<80 kopier/ml

 

 

Risiko forskjell (en

-1,6 % (95 % CI -8,4 % to +5,2 %), p=0,65

gang daglig-to ganger

 

 

daglig)

 

 

 

Uke 96

 

Plasma HIV-1 RNA

234/326 (72)

230/331 (69)

<80 kopier/ml

 

 

Risiko forskjell (en

-2,3 % (95 % CI -9,3 % to +4,7 %), p=0,52

gang daglig-to ganger

 

 

daglig)

 

 

I en farmakokinetikk studie (PENTA 15) med fire personer under 12 måneder gamle hvor virusinfeksjonen var under kontroll, ble behandlingen byttet fra abakavir pluss lamivudin mikstur to ganger daglig til en gang daglig. Tre av personene hadde ikke målbar virusmengde og en hadde plasma HIV-RNA på 900 kopier/ml ved uke 48. Det ble ikke observert noe som forårsaket bekymring angående sikkerheten hos disse individene.

Det ble vist at gruppen som fikk abakavir+lamivudin en gang daglig ikke fikk bedre resultater (var non-inferior) enn de som ble dosert to ganger daglig i henhold til en pre-spesifisert non-inferiority margin på -12 %, for det primære endepunktet <80 kopier/ml ved Uke 48 og også ved Uke 96 (sekundært endepunkt) og alle andre terskelverdier testet (<200 kopier/ml, <400 kopier/ml, <1000 kopier/ml), som alle sammen var godt innenfor non-inferioritymarginen. Analyser av

subgrupper for hetrogenisitet mellom en versus to ganger daglig viste ingen signifikant effekt av kjønn, alder eller virusmengde på randomiseringstidspunktet. Konklusjonene støttet non-inferiority uavhengig av analyse metode.

På tidspunktet for randomisering av doseringen til én gang daglig kontra to ganger daglig (uke 0),

hadde pasientene som fikk tabletter en høyere suppresjonsrate på virusload enn de som hadde fått oppløsningsformuleringer på noe som helst tidspunkt. Disse forskjellene ble observert i hver av de ulike aldersgruppene som ble studert. Denne forskjellen i suppresjonsrate mellom tabletter og oppløsninger vedvarte gjennom uke 96 med doseringen én gang daglig

Andel av pasienter i én gang daglig mot to ganger daglig abakavir + lamivudin randomisering av ARROW med plasma HIV-1 RNA <80 kopier /ml: subgruppeanalyse av formulering

 

To ganger daglig

Én gang daglig

 

Plasma HIV-1 RNA

Plasma HIV-1 RNA

 

<80 k/ml:

<80 k/ml:

 

n/N (%)

n/N (%)

Uke 0 (etter 36 uker med behandling)

 

 

Andre oppløsningbehandling på noe som

14/26 (54)

15/30 (50)

helst tidspunkt

 

 

Alle tablettbaserte behandlinger

236/305 (77)

222/305 (73)

Uke 96

 

 

Andre oppløsningbehandling på noe som

13/26 (50)

17/30 (57)

helst tidspunkt

 

 

Alle tablettbaserte behandlinger

221/300 (74)

213/301 (71)

Genotypiske resistensanalyser ble utført på prøver med plasma HIV-1 RNA> 1000 kopier/ ml. Flere tilfeller av resistens ble funnet blant pasienter som hadde fått lamivudin oppløsning, i kombinasjon med andre antiretrovirale oppløsninger, sammenlignet med de som fikk tilsvarende doser av tabletter. Dette er i tråd med lavere forekomst av antiviral suppresjon observert hos disse pasientene.

5.2 Farmakokinetiske egenskaper

Absorpsjon

Lamivudin absorberes godt fra mage-tarmkanalen, og biotilgjengeligheten av oral lamivudin hos voksne er normalt mellom 80 og 85 %. Etter peroral administrasjon er gjennomsnittlig tid (tmax) til maksimal serumkonsentrasjon (Cmax) omtrent en time. Basert på data derivert fra en studie med friske frivillige, ved terapeutisk dose på 150 mg to ganger daglig, er gjennomsnittlig (CV) steady-state Cmax

og Cmin av lamivudin i plasma henholdsvis 1,2 μg/ml (24 %) og 0,09 μg/ml (27 %). Det gjennomsnittlige (CV) AUC over et doseringsintervall på 12 timer er 4,7 μg.t/ml (18 %). Ved

terapeutisk dose på 300 mg én gang daglig, er gjennomsnittlig (CV) steady-state Cmax, Cmin og 24t AUC henholdsvis 2,0 μg/ml (26 %), 0,04 μg/ml (34 %) og 8,9 μg.t/ml (21 %).

Lamivudin tas sammen med mat, resulterer i en forsinkelse i tmax og lavere Cmax (reduksjon på 47 %). Men mengden (basert på AUC) av lamivudin endres ikke.

Administrasjon av knuste tabletter med en liten mengde halvfast mat eller drikke forventes ikke å ha en innvirkning på farmasøytisk kvalitet og forventes dermed ikke å endre den kliniske effekten. Denne konklusjonen er basert på fysiokjemiske og farmakokinetiske data som forutsetter at pasienten knuser og overfører 100 % av tabletten og inntar denne umiddelbart.

Samtidig administrering av zidovudin gir en 13 % økning i eksponering av zidovudin og en 28 % økning i maksimalt plasmanivå. Dette anses ikke å være signifikant for pasientsikkerhet, og dosejusteringer er derfor ikke nødvendig.

Distribusjon

Intravenøse studier har vist at gjennomsnittlig distribusjonsvolum er 1,3 l/kg. Den observerte halveringstid for eliminasjon er 5 til 7 timer. Gjennomsnittlig systemisk clearance av lamivudin er ca. 0,32 l/t/kg, med hovedsakelig renal utskillelse (>70 %) via kationtransportsystemet.

Lamivudin har lineær kinetikk innenfor det terapeutiske doseområdet og viser begrenset binding til det viktigste plasmaproteinet albumin (<16 %–36 % til serumalbumin in vitro).

Begrensede data viser at lamivudin penetrerer sentralnervesystemet og går over i cerebrospinalvæsken (CSF). Gjennomsnittlig forhold mellom CSF/serum nivå av lamivudin konsentrasjon 2–4 timer etter oral administrering var omtrent 0,12. Den sanne grad av penetrasjon eller sammenhengen med noen klinisk effekt er ukjent.

Biotransformasjon

Den aktive enheten, intracellulær lamivudintrifosfat, har forlenget terminal halveringstid i cellen (16 til 19 timer) sammenlignet med lamivudins halveringstid i plasma (5 til 7 timer). I 60 friske, voksne frivillige, er det vist at Epivir 300 mg en gang daglig er farmakokinetisk ekvivalent ved steady-state med Epivir 150 mg to ganger daglig med tanke på intracellulær trifosfat AUC24 og Cmax.

Lamivudin utskilles hovedsakelig uforandret via nyrene. Sannsynligheten for metabolske interaksjoner mellom lamivudin og andre legemidler er liten på grunn av liten grad av hepatisk metabolisme (5–

10 %) og lav proteinbindingsgrad.

Eliminasjon

Studier på pasienter med nedsatt nyrefunksjon viser at eliminasjonen av lamivudin påvirkes av renal dysfunksjon. Et anbefalt doseringsregime til pasienter med creatinin clearance lavere enn 50 ml/min er vist under doseringsavsnittet (se pkt. 4.2).

En interaksjon med trimetoprim, et av innholdsstoffene i trimetoprim-sulfa, fører til en 40 % økning i lamivudin eksponering ved terapeutiske doser. Dette krever ikke dosejustering med mindre pasienten også har nedsatt nyrefunksjon (se pkt. 4.5, og pkt. 4.2). Administrering av trimetoprim-sulfa sammen med lamivudin til pasienter med nedsatt nyrefunksjon må vurderes nøye.

Spesielle pasientpopulasjoner

Barn: Den absolutte biotilgjengeligheten av lamivudin (ca. 58-66 %) var redusert hos barn under 12 år. Hos barn førte administrasjon av tabletter gitt samtidig med andre antiretrovirale tabletter

til høyere plasma lamivudin AUCog Cmax enn mikstur gitt samtidig med andre antiretrovirale miksturer. Barn som fikk lamivudin mikstur i henhold til anbefalt doseringsregime oppnådde plasma lamivudin eksponering innenfor samme verdiområde som den sett hos voksne. Barn som fikk lamivudin orale tabletter i henhold til anbefalt doseringsregime oppnådde høyere plasma lamivudin eksponering enn barn som fikk mikstur fordi høyere mg/kg doser blir administrert med tablettformuleringen og tablettformuleringen har høyere biotilgjengelighet (se pkt. 4.2). Pediatriske farmakokinetikk studier med både mikstur og tablettformuleringene har vist at dosering en gang daglig fører til lik AUC0-24 som dosering to ganger daglig av den samme totale daglige dosen.

Det er begrensede farmakokinetikkdata for pasienter under tre måneders alder. Hos en uke gamle nyfødte var lamivudin oral clearance redusert når det ble sammenlignet med pediatriske pasienter og dette skyldes sannsynligvis umoden nyrefunksjon og variabel absorpsjon. Derfor, for å oppnå samme eksponering som hos voksne og barn er en passende dose til nyfødte 4 mg/kg/dag. Glomerulusfiltrasjonsestimater antyder at for å oppnå samme eksponering som hos voksne og barn, kan en passende dose for barn fra og med seks uker være 8 mg/kg/dag.

Farmakokinetikkdata hentet fra 3 farmakokinetikkstudier (PENTA 13, PENTA 15 og ARROW PK substudien) med barn under 12 år. Dataene vises i tabellen nedenfor:

Sammendrag av ”Steady-State” plasma lamivudin AUC (0-24) (µg.t/ml) og statistiske sammenligninger for en og to ganger daglig administreringen på tvers av studier

 

 

Lamivudin

Lamivudin

En versus to

Studie

Aldersgruppe

8 mg/kg dosering

4 mg/kg dosering

ganger daglig

 

 

en gang daglig

to ganger daglig

sammenligning

 

 

Geometrisk

Geometrisk

Geometrisk

 

 

gjennomsnitt

gjennomsnitt

gjennomsnitt

 

 

(95 % Cl)

(95 % Cl)

(90 % Cl)

ARROW PK

3 til 12 år

13,0

12,0

1,09

Substudie

(N=35)

(11,4,14,9)

(10,7, 13,4)

(0,979, 1,20)

Del 1

 

 

 

 

PENTA 13

2 til 12 år

9,80

8,88

1,12

 

(N=19)

(8,64, 11,1)

(7,67, 10,3)

(1,03, 1,21)

PENTA 15

3 til 36 månder

8,66

9,48

0,91

 

(N=17)

(7,46, 10,1)

(7,89, 11,40)

(0,79, 1,06)

I PENTA 15-studien er den geometriske gjennomsittlige plasma AUC(0-24) (95 % CI) for lamivudin for fire personer under 12 måneder som byttet fra to ganger daglig til en gang daglig, 10,31 (6,26, 17,0) µg.t/ml for en gang daglig dosering og 9,24 (4,66, 18,3) µg.t/ml for to ganger daglig dosering.

Graviditet: Etter oral administrering val lamivudins farmakokinetikk hos gravide sent i svangerskapet var den samme som hos ikke-gravide kvinner.

5.3 Prekliniske sikkerhetsdata

Administrering av høye doser lamivudin i toksisitetsstudier på dyr ble ikke assosiert med noen omfattende organtoksisitet. Ved de høyeste doseringsnivåene ble mindre effekter på indikatorer for lever- og nyrefunksjon sett sammen med enkelte reduksjoner i levervekt. Klinisk relevante effekter notert var reduksjon i antall røde blodceller og neutropeni.

Lamivudin var ikke mutagent i bakterietester, men som for mange andre nukleosidanaloger, viste det aktivitet i en in vitro cytogenisitetstest og muse-lymfomtesten. Lamivudin var ikke gentoksisk in vivo ved doser som ga plasmakonsentrasjoner rundt 40–50 ganger høyere enn de forventede kliniske plasmanivåer. Da in vitro mutagen aktivitet av lamivudin ikke kunne bekreftes i in vivo tester, konkluderes det med at lamivudin ikke utgjør noen gentoksisk risiko for pasienter som behandles.

En transplacental gentoksisitetsstudie gjennomført på aper sammenliknet zidovudin alene med kombinasjonen av zidovudin og lamivudin ved human-ekvivalente eksponeringer. Studien viste at fostre eksponert in utero for kombinasjonen opprettholdt et høyere nivå av nukleosid analogt-DNA inkorporert i multiple føtale organer, og beviste at telomerer forkortes mer enn hos dem eksponert for zidovudin alene. Den kliniske betydningen av disse funnene er ukjent.

Resultatene fra langtids- karsinogenitetsstudier på rotter og mus viste ikke noe karsinogent potensiale av betydning for mennesker.

En fertilitetsstudie hos rotter har vist at lamivudin ikke har noen effekt på fertilitet hos hannkjønn eller hunnkjønn.

6. FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER

6.1 Fortegnelse over hjelpestoffer

Sakkarose 20 % (3 g/15 ml)

Metylparahydroksybenzoat

Propylparahydroksybenzoat

Vannfri sitronsyre

Propylenglykol

Natriumsitrat

Kunstig jordbæraroma

Kunstig bananaroma

Renset vann

6.2 Uforlikeligheter

Ikke relevant.

6.3 Holdbarhet

2 år.

Kast oppløsningen én måned etter første åpning.

6.4 Oppbevaringsbetingelser

Oppbevares ved høyst 25 °C.

6.5 Emballasje (type og innhold)

Kartongene inneholder 240 ml oppløsning i en hvit plastflaske (HDPE) med barnesikret lokk. Pakningen inneholder også et adapter av polyetylen til sprøyten og en 10 ml oral doseringssprøyte, bestående av en polypropylensylinder (med målestrek per ml) og et stempel av polyetylen.

Den orale doseringsprøyten er vedlagt for nøyaktig oppmåling av forskrevet dose mikstur. Instruksjoner vedrørende bruk er inkludert i pakken.

6.6 Spesielle forholdsregler for destruksjon

Ingen spesielle forholdsregler for destruksjon.

7. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN

ViiV Healthcare UK Limited

980 Great West Road

Brentford

Middlesex

TW8 9GS

Storbritannia

8. MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE)

EU/1/96/015/002

9. DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE/SISTE FORNYELSE

Dato for første markedsføringstillatelse: 8. august 1996

Dato for siste fornyelse: 28. juli 2006

10. OPPDATERINGSDATO

Detaljert informasjon om dette legemiddel er tilgjengelig på nettstedet til Det europeiske legemiddelkontoret (European Medicines Agency) http://www.ema.europa.eu/

Kommentarer

A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z
  • Hjelp
  • Get it on Google Play
  • Om
  • Info on site by:

  • Presented by RXed.eu

  • 27558

    liste over reseptbelagte medikamenter