Norwegian
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z

Kalydeco (ivacaftor) – Preparatomtale - R07AX02

Updated on site: 08-Oct-2017

Medikamentets navnKalydeco
ATC-kodeR07AX02
Stoffivacaftor
ProdusentVertex Pharmaceuticals (Europe) Ltd

Dette legemidlet er underlagt særlig overvåking for å oppdage ny sikkerhetsinformasjon så raskt som mulig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Se pkt. 4.8 for informasjon om bivirkningsrapportering.

1.LEGEMIDLETS NAVN

Kalydeco 150 mg tabletter, filmdrasjerte

2.KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING

Hver filmdrasjerte tablett inneholder 150 mg ivakaftor.

Hjelpestoff med kjent effekt

Hver filmdrasjerte tablett inneholder 167,2 mg laktose (som monohydrat)

For fullstendig liste over hjelpestoffer, se pkt. 6.1.

3.LEGEMIDDELFORM

Tablett, filmdrasjert (tablett)

Lyseblå, kapselformede filmdrasjerte tabletter som har “V 150” i svart trykk på den ene siden og er blanke på den andre siden (16,5 mm x 8,4 mm i modifisert tablettform).

4.KLINISKE OPPLYSNINGER

4.1Indikasjoner

Kalydeco tabletter er indisert til behandling av pasienter med cystisk fibrose (CF) fra 6 års alder som veier 25 kg eller mer og har en av følgende regulerings (klasse III)-mutasjoner i CFTR-genet: G551D, G1244E, G1349D, G178R, G551S, S1251N, S1255P, S549N eller S549R (se pkt. 4.4 og 5.1).

Kalydeco tabletter er også indisert til behandling av pasienter med cystisk fibrose (CF) fra 18 års alder som har en R117H-mutasjon i CFTR-genet (se pkt. 4.4 og 5.1).

4.2Dosering og administrasjonsmåte

Kalydeco skal kun forskrives av leger med erfaring innen behandling av cystisk fibrose. Dersom pasientens genotype er ukjent, bør det foretas en nøyaktig og validert genotypingsmetode før behandlingsstart for å bekrefte en av de ovennevnte regulerings (klasse III)-mutasjonene eller en R117H-mutasjon i minst ett allel av CFTR-genet. Fasen av poly-T-varianten identifisert med R117H- mutasjonen bør fastsettes i samsvar med lokale kliniske anbefalinger.

Dosering

Voksne, ungdom og barn fra 6 års alder som veier 25 kg eller mer

Anbefalt dose av Kalydeco tabletter er 150 mg oralt hver 12. time (300 mg total døgndose) sammen med fettholdig mat.

Glemt dose

Dersom en dose glemmes inntil 6 timer etter tidspunktet den vanligvis tas, skal pasienten få beskjed om å ta den så snart som mulig og deretter ta neste dose til vanlig fastsatt tid. Dersom det er gått mer

enn 6 timer fra tidspunktet dosen vanligvis tas, skal pasienten få beskjed om å vente til neste fastsatte dose.

Samtidig bruk av CYP3A-hemmere

Ved samtidig bruk av sterke CYP3A-hemmere (f.eks. ketokonazol, itrakonazol, posakonazol, vorikonazol, telitromycin og klaritromycin) bør dosen av Kalydeco reduseres til 150 mg to ganger i uken (se pkt. 4.4 og 4.5).

Ved samtidig bruk av moderate CYP3A-hemmere (f.eks. flukonazol, erytromycin) bør dosen av Kalydeco reduseres til 150 mg én gang daglig (pkt. 4.4 og 4.5).

Spesielle populasjoner

Eldre

Selv om svært begrensede data er tilgjengelige for eldre pasienter med en R117H-CFTR-mutasjon behandlet med ivakaftor i studie 6, anses ikke dosejustering å være nødvendig med mindre det foreligger moderat nedsatt leverfunksjon. Forsiktighet anbefales hos pasienter med sterkt nedsatt nyrefunksjon eller terminal nyresykdom (se pkt. 5.2).

Nedsatt nyrefunksjon

Dosejustering er ikke nødvendig hos pasienter med lett til moderat nedsatt nyrefunksjon. Forsiktighet anbefales ved bruk av Kalydeco hos pasienter med sterkt nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance på 30 ml/minutt eller lavere) eller terminal nyresykdom (se pkt. 4.4 og 5.2).

Nedsatt leverfunksjon

Dosejustering er ikke nødvendig hos pasienter med lett nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh klasse A). Hos pasienter med moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh klasse B) anbefales en redusert dose på 150 mg én gang daglig. Det er ingen erfaring med bruk av Kalydeco hos pasienter med sterkt nedsatt leverfunksjon, og bruk er derfor ikke anbefalt med mindre nytten oppveier risikoen. I slike tilfeller bør startdosen være 150 mg annenhver dag. Doseringsintervallet bør modifiseres ut fra klinisk respons og tolerabilitet (se pkt. 4.4 og 5.2).

Pediatrisk populasjon

Effekt og sikkerhet av Kalydeco hos barn under 2 år med en regulerings (klasse III)-mutasjon har ikke blitt fastslått. Det finnes ingen tilgjengelige data.

En hensiktsmessig dose til barn under 6 år som veier mindre enn 25 kg er ikke mulig med Kalydeco tabletter.

Effekt av Kalydeco hos pasienter under 18 år med en R117H-mutasjon i CFTR-genet har ikke blitt fastslått. For tiden tilgjengelige data er beskrevet i pkt. 4.4, 4.8 og 5.1, men ingen doseringsanbefalinger kan gis.

Administrasjonsmåte

Til oral bruk.

Kalydeco bør tas sammen med fettholdig mat.

Mat som inneholder grapefrukt eller pomerans (bitre appelsiner) bør unngås ved behandling med Kalydeco (se pkt. 4.5).

Pasientene bør instrueres om å svelge tablettene hele (dvs. pasientene skal ikke tygge, knuse eller løse opp tablettene).

4.3Kontraindikasjoner

Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene listet opp i pkt. 6.1.

4.4Advarsler og forsiktighetsregler

Kun pasienter med CF som hadde en G551D, G1244E, G1349D, G178R, G551S, G970R, S1251N, S1255P, S549N, S549R-regulerings (klasse III)- eller en R117H-mutasjon i minst ett allel av CFTR- genet ble inkludert i studie 1, 2, 5 og 6 (se pkt. 5.1).

I studie 5 ble fire pasienter med G970R-mutasjon inkludert. Hos tre av fire pasienter var endring i kloridtest i svette <5 mmol/l, og denne gruppen viste ikke en klinisk relevant bedring i FEV1 etter 8 ukers behandling. Klinisk effekt hos pasienter med G970R-mutasjon i CFTR-genet kunne ikke fastslås (se pkt. 5.1).

Effektresultater fra en fase II-studie med pasienter med CF som var homozygote for F508del- mutasjonen i CFTR-genet viste ingen statistisk signifikant forskjell i FEV1 etter 16 ukers ivakaftorbehandling sammenlignet med placebo (se pkt. 5.1). Bruk av Kalydeco hos disse pasientene er derfor ikke anbefalt.

Effekt ble ikke påvist hos pasienter i alderen 6 til 11 år med CF som hadde en R117H-mutasjon, og kun to ungdomspasienter ble inkludert i studie 6 (se pkt. 5.1).

Det er vist mindre holdepunkter for en positiv effekt av ivakaftor hos pasienter med en R117H-7T-mutasjon forbundet med mindre alvorlig sykdom (se pkt. 5.1). Når det er mulig bør fasen av poly-T-varianten identifisert med R117H-mutasjonen fastsettes, da dette kan være informativt ved vurdering av behandling av pasienter med en R117H-mutasjon (se pkt. 4.2).

Effekt på leverfunksjonsprøver

Moderate økninger i transaminaser (alanintransaminase [ALAT] eller aspartattransaminase [ASAT]) er vanlige hos personer med CF. I placebokontrollerte studier (studie 1 og 2) var insidens av transaminaseøkninger (>3 x øvre normalgrense [ULN]) tilsvarende hos forsøkspersonene i ivakaftor- og placebogruppene (se pkt. 4.8). I undergruppen av pasienter med en anamnese med økte transaminaser, er økt ALAT eller ASAT rapportert hyppigere hos pasienter som fikk ivakaftor sammenlignet med placebo. Leverfunksjonsprøver er derfor anbefalt hos alle pasienter før oppstart med ivakaftor, hver 3. måned første behandlingsår og deretter årlig. Hos alle pasienter med en anamnese med transaminaseøkninger, bør hyppigere overvåking av leverfunksjonsprøver overveies.

Pasienter som får økte transaminasenivåer bør overvåkes nøye til forstyrrelsen opphører. Doseringen bør avbrytes hos pasienter med ALAT eller ASAT høyere enn 5 ganger ULN. Etter opphør av transaminaseøkninger bør nytte og risiko ved å gjenoppta dosering med Kalydeco overveies.

Nedsatt leverfunksjon

Bruk av ivakaftor er ikke anbefalt hos pasienter med sterkt nedsatt leverfunksjon med mindre nytten forventes å oppveie risikoen ved overeksponering. I slike tilfeller bør startdoseringen være 150 mg annenhver dag (se pkt. 4.2 og 5.2).

Nedsatt nyrefunksjon

Forsiktighet anbefales ved bruk av ivakaftor hos pasienter med sterkt nedsatt nyrefunksjon eller terminal nyresykdom (se pkt. 4.2 og 5.2).

Pasienter etter organtransplantasjon

Ivakaftor er ikke undersøkt hos pasienter med CF som har fått organtransplantasjon. Bruk hos transplanterte pasienter er derfor ikke anbefalt. Se pkt. 4.5 for interaksjoner med ciklosporin eller takrolimus.

Interaksjoner med legemidler

CYP3A-induktorer

Ivakaftoreksponeringen kan reduseres ved samtidig bruk av CYP3A-induktorer, noe som kan føre til nedsatt effekt av ivakaftor. Derfor er samtidig bruk av sterke CYP3A-induktorer ikke anbefalt (se pkt. 4.5).

CYP3A-hemmere

Dosen av Kalydeco må justeres ved samtidig bruk av sterke eller moderate CYP3A-hemmere (se pkt. 4.2 og 4.5).

Katarakter

Tilfeller av ikke-medfødt uklar linse uten synspåvirkning er rapportert hos pediatriske pasienter behandlet med ivakaftor. Selv om det forelå andre risikofaktorer i noen av tilfellene (som bruk av kortikosteroider og eksponering for stråling), kan en mulig risiko knyttet til ivakaftor ikke utelukkes. Øyeundersøkelser før og under behandling anbefales hos pediatriske pasienter som begynner med ivakaftorbehandling.

Laktose

Kalydeco inneholder laktose. Pasienter med sjeldne arvelige problemer med galaktoseintoleranse, en spesiell form for hereditær laktasemangel (Lapp lactase deficiency) eller glukose-galaktose malabsorpsjon bør ikke ta dette legemidlet.

4.5Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon

Ivakaftor er et CYP3A4- og CYP3A5-substrat. Det er en svak CYP3A- og P-gp-hemmer og en mulig CYP2C9-hemmer.

Legemidler som påvirker farmakokinetikken til ivakaftor:

CYP3A-induktorer

Samtidig bruk av ivakaftor og rifampicin, en sterk CYP3A-induktor, reduserte ivakaftoreksponeringen (AUC) med 89 % og reduserte M1 i mindre grad enn ivakaftor. Samtidig bruk av sterke CYP3A- induktorer, som rifampicin, rifabutin, fenobarbital, karbamazepin, fenytoin og johannesurt (Hypericum perforatum), er ikke anbefalt (se pkt 4.4).

Samtidig bruk av svake til moderate CYP3A-induktorer (f.eks. deksametason, høydose prednison) kan redusere ivakaftoreksponeringen. Det anbefales ikke dosejustering av ivakaftor. Pasienter bør overvåkes for redusert effekt av ivakaftor når det administreres samtidig med moderate CYP3A- induktorer.

CYP3A-hemmere

Ivakaftor er et sensitivt CYP3A-substrat. Samtidig bruk av ketokonazol, en sterk CYP3A-hemmer, økte ivakaftoreksponeringen (målt som areal under kurven [AUC]) 8,5 ganger og økte hydroksymetylivakaftor (M1) i mindre grad enn ivakaftor. Det anbefales en reduksjon av Kalydeco- dosen til 150 mg to ganger i uken ved samtidig bruk av sterke CYP3A-hemmere, som ketokonazol, itrakonazol, posakonazol, vorikonazol, telitromycin og klaritromycin (se pkt 4.2 og 4.4).

Samtidig bruk av flukonazol, en moderat CYP3A-hemmer, økte ivakaftoreksponeringen 3 ganger og økte M1 i mindre grad enn ivakaftor. Det anbefales en reduksjon av Kalydeco-dosen til 150 mg én gang daglig hos pasienter som samtidig tar moderate CYP3A-hemmere, som flukonazol og erytromycin (se pkt 4.2 og 4.4).

Samtidig bruk av ivakaftor og grapefruktjuice, som har ett eller flere innholdsstoffer som hemmer CYP3A moderat, kan øke ivakaftoreksponeringen. Mat som inneholder grapefrukt eller pomerans (bitre appelsiner) bør unngås ved behandling med Kalydeco (se pkt 4.2).

Ciprofloksacin

Samtidig bruk av ciprofloksacin og ivakaftor påvirket ikke ivakaftoreksponeringen. Dosejustering er ikke nødvendig når Kalydeco gis sammen med ciprofloksacin.

Legemidler som påvirkes av ivakaftor:

CYP3A-, P-gp- eller CYP2C9-substrater

Basert på in vitro-resultater kan ivakaftor og M1-metabolitten hemme CYP3A og P-gp. Samtidig bruk av (oral) midazolam, et sensitivt CYP3A-substrat, økte midazolameksponeringen 1,5 ganger, sammenfallende med ivakaftors svake hemming av CYP3A. Samtidig bruk av digoksin, et sensitivt P-gp-substrat, økte digoksineksponeringen 1,3 ganger, sammenfallende med ivakaftors svake hemming av P-gp. Bruk av ivakaftor kan øke systemisk eksponering for legemidler som er sensitive CYP3A- og/eller P-gp-substrater, noe som kan øke eller forlenge deres terapeutiske effekter og bivirkninger. Når det brukes samtidig med midazolam, alprazolam, diazepam eller triazolam, bør Kalydeco brukes med forsiktighet, og pasientene bør overvåkes for benzodiazepinrelaterte bivirkninger. Forsiktighet og overvåking anbefales ved samtidig bruk av Kalydeco og digoksin, ciklosporin eller takrolimus. Ivakaftor kan hemme CYP2C9. Overvåking av INR ved samtidig bruk av warfarin er derfor anbefalt.

Andre anbefalinger

Ivakaftor er undersøkt sammen med et oralt antikonsepsjonsmiddel med østrogen/progesteron og ble funnet å ikke ha noen signifikant effekt på eksponeringen for det orale antikonsepsjonsmidlet. Ivakaftor forventes ikke å modifisere effekten til orale antikonseptiva. Dosejustering av orale antikonseptiva er derfor ikke nødvendig.

Ivakaftor er undersøkt sammen med CYP2D6-substratet desipramin. Det ble ikke funnet noen signifikant påvirkning av desipramineksponeringen. Dosejustering av CYP2D6-substrater som desipramin er derfor ikke nødvendig.

Pediatrisk populasjon

Interaksjonsstudier har kun blitt utført hos voksne.

4.6Fertilitet, graviditet og amming

Graviditet

Det er ingen eller begrenset mengde data (utfallet av mindre enn 300 graviditeter) på bruk av ivakaftor hos gravide kvinner. Dyrestudier indikerer ingen direkte eller indirekte skadelige effekter med hensyn til reproduksjonstoksisitet (se pkt. 5.3). Som et forsiktighetstiltak er det anbefalt å unngå bruk av Kalydeco under graviditet.

Amming

Det er ukjent om ivakaftor og/eller metabolitter blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. Tilgjengelige farmakokinetiske data fra dyr har vist utskillelse av ivakaftor i melk hos lakterende hunnrotter.

En risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan derfor ikke utelukkes.

Tatt i betraktning fordelene av amming for barnet og fordelene av behandling for moren, må det tas en beslutning om ammingen skal opphøre eller behandlingen med Kalydeco skal avsluttes/avstås fra.

Fertilitet

Ivakaftor reduserte indekser for fertilitet og reproduksjonsevne hos hann- og hunnrotter ved

200 mg/kg/døgn (som gir eksponeringer henholdsvis ca. 8 og 5 ganger eksponeringen hos mennesker ved maksimal anbefalt human dose [MRHD] basert på summert AUC-verdi for ivakaftor og dets viktigste metabolitter) når hunnene ble dosert før og under tidlig drektighet (se pkt. 5.3). Det ble ikke observert påvirkning av indekser for fertilitet og reproduksjonsevne hos hanner eller hunner ved ≤100 mg/kg/døgn (som gir eksponeringer på henholdsvis ca. 6 og 3 ganger eksponeringen hos mennesker ved MRHD basert på summert AUC-verdi for ivakaftor og dets viktigste metabolitter).

4.7Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner

Kalydeco har liten påvirkning på evnen til å kjøre og bruke maskiner. Ivakaftor kan medføre svimmelhet (se pkt. 4.8), og pasienter som blir svimle bør derfor frarådes å kjøre eller bruke maskiner til symptomene avtar.

4.8Bivirkninger

Sammendrag av sikkerhetsprofil

De vanligste bivirkningene hos pasienter fra 6 års alder som fikk ivakaftor i de 48-ukers placebokontrollerte sammenslåtte fase III-studiene som forekom med en insidens på minst 3 % og inntil 9 % høyere enn i placebogruppen var hodepine (23,9 %), smerter i munn og svelg (22,0 %), øvre luftveisinfeksjon (22,0 %), nesetetthet (20,2 %), abdominalsmerter (15,6 %), nasofaryngitt (14,7 %), diaré (12,8 %), svimmelhet (9,2 %), utslett (12,8 %) og bakterier i sputum (12,8 %). Transaminaseøkninger forekom hos 12,8 % av pasienter behandlet med ivakaftor mot 11,5 % hos pasienter behandlet med placebo.

Hos pasienter i alderen 2 til under 6 år var de vanligste bivirkningene nesetetthet (26,5 %), øvre luftveisinfeksjon (23,5 %), transaminaseøkninger (14,7 %), utslett (11,8 %) og bakterier i sputum (11,8 %).

Alvorlige bivirkninger hos pasienter som mottok ivakaftor, omfattet abdominalsmerter og transaminaseøkninger (se pkt. 4.4).

Bivirkningstabell

Tabell 1 gjenspeiler bivirkninger observert med ivakaftor i kliniske forsøk (placebokontrollerte og ukontrollerte studier) hvor eksponering for ivakaftor varte fra 16 uker til 144 uker. Frekvensen av bivirkninger defineres på følgende måte: svært vanlige (≥1/10), vanlige (≥1/100 til <1/10), mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100), sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000), svært sjeldne (<1/10 000). Innenfor hver frekvensgruppering er bivirkninger presentert etter synkende alvorlighetsgrad.

Tabell 1. Bivirkninger hos ivakaftorbehandlede pasienter fra 2 års alder

Organklassesystem

Bivirkning

Frekvens

 

 

 

Infeksiøse og parasittære

Øvre luftveisinfeksjon

svært vanlige

sykdommer

Nasofaryngitt

svært vanlige

 

Rhinitt

vanlige

Nevrologiske sykdommer

Hodepine

svært vanlige

 

Svimmelhet

svært vanlige

Sykdommer i øre og labyrint

Øresmerter

vanlige

 

Ubehag i øret

vanlige

 

Tinnitus

vanlige

 

Trommehinnehyperemi

vanlige

 

Vestibulær lidelse

vanlige

 

Tette ører

mindre vanlige

Sykdommer i

Smerter i munn og svelg

svært vanlige

respirasjonsorganer, thorax og

Nesetetthet

svært vanlige

mediastinum

Tette bihuler

vanlige

 

Erytem i svelget

vanlige

Gastrointestinale sykdommer

Abdominalsmerter

svært vanlige

 

Diaré

svært vanlige

Sykdommer i lever og

Transaminaseøkninger

svært vanlige

galleveier

 

 

Hud- og

Utslett

svært vanlige

underhudssykdommer

 

 

Lidelser i kjønnsorganer og

Kuler i brystet

vanlige

Tabell 1. Bivirkninger hos ivakaftorbehandlede pasienter fra 2 års alder

Organklassesystem

Bivirkning

Frekvens

 

 

 

brystsykdommer

Brystinflammasjon

mindre vanlige

 

Gynekomasti

mindre vanlige

 

Brystvortelidelse

mindre vanlige

 

Brystvortesmerter

mindre vanlige

Undersøkelser

Bakterier i sputum

svært vanlige

 

 

 

Beskrivelse av utvalgte bivirkninger

Sykdommer i lever og galleveier Transaminaseøkninger

I de 48-ukers placebokontrollerte studiene 1 og 2 hos pasienter fra 6 års alder var insidensen av maksimal transaminase (ALAT eller ASAT) > 8, > 5 eller > 3 x ULN henholdsvis 3,7 %, 3,7 % og 8,3 % hos pasienter behandlet med ivakaftor og 1,0 %, 1,9 % og 8,7 % hos pasienter behandlet med placebo. To pasienter, den ene på placebo og den andre på ivakaftor, seponerte behandlingen permanent på grunn av økte transaminaser, i begge tilfeller > 8 x ULN. Ingen pasienter behandlet med ivakaftor fikk en transaminaseøkning > 3 x ULN forbundet med økt totalbilirubin > 1,5 x ULN. Hos pasienter behandlet med ivakaftor opphørte de fleste transaminaseøkninger opp til 5 x ULN uten behandlingsavbrudd. Ivakaftordoseringen ble avbrutt hos de fleste pasienter med transaminaseøkning > 5 x ULN. I alle tilfeller hvor dosering ble avbrutt på grunn av økte transaminaser og deretter gjenopptatt, kunne ivakaftordosering gjenopptas med godt resultat (se pkt. 4.4).

Pediatrisk populasjon

Sikkerhetsdata ble evaluert hos 34 pasienter i alderen 2 til under 6 år, 61 pasienter i alderen 6 til under 12 år og 94 pasienter i alderen 12 til under 18 år.

Sikkerhetsprofilen er generelt lik hos barn og ungdom og tilsvarende som hos voksne pasienter.

I den 24-ukers åpne kliniske fase 3-studien med 34 pasienter i alderen 2 til under 6 år (studie 7), var insidensen av pasienter med transaminaseøkninger (ALAT eller ASAT) >3 x ULN 14,7 % (5/34). Alle 5 pasientene hadde maksimalt ALAT- eller ASAT-nivå > 8 x ULN, som gikk tilbake til baselinenivå etter avbrutt dosering med ivakaftorgranulat. Ivakaftor ble seponert permanent hos én pasient. Hos barn i alderen 6 til under 12 år var insidensen av pasienter som fikk transaminaseøkninger (ALAT eller ASAT) >3 x ULN 15,0 % (6/40) hos pasienter behandlet med ivakaftor og 14,6 % (6/41) hos pasienter som fikk placebo. En enkelt pasient behandlet med ivakaftor (2,5 %) i denne aldersgruppen hadde en økning av ALAT og ASAT > 8 x ULN. Maksimale økninger av LFT (ALAT eller ASAT) var generelt høyere hos pediatriske pasienter enn hos eldre pasienter. I nesten alle tilfeller hvor dosering ble avbrutt på grunn av økte transaminaser og deretter gjenopptatt, kunne ivakaftordosering gjenopptas med godt resultat (se pkt. 4.4). Tilfeller som indikerte "positiv rechallenge" (gjentatt reaksjon ved gjentatt behandling) ble observert.

Melding av mistenkte bivirkninger

Melding av mistenkte bivirkninger etter godkjenning av legemidlet er viktig. Det gjør det mulig å overvåke forholdet mellom nytte og risiko for legemidlet kontinuerlig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Dette gjøres via det nasjonale meldesystemet som beskrevet i Appendix V.

4.9Overdosering

Det finnes intet spesifikt antidot mot overdosering med ivakaftor. Behandling av overdosering består av generelle støttetiltak, inkludert overvåking av vitale tegn, leverfunksjonsprøver og observasjon av pasientens kliniske status.

5.FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER

5.1Farmakodynamiske egenskaper

Farmakoterapeutisk gruppe: Andre preparater med virkning på respirasjonssystemet, ATC-kode: R07AX02

Virkningsmekanisme

Ivakaftor er en forsterker av CFTR-proteinet, dvs. in vitro øker ivakaftor CFTR-kanalreguleringen slik at transporten av klorid øker ved spesifikke mutasjoner (som angitt i pkt. 4.1) med redusert sannsynlighet for åpen kanal sammenlignet med normal CFTR. Ivakaftor øker også sannsynlighet for åpen kanal ved R117H-CFTR, som har både lav sannsynlighet for åpen kanal (regulering) og redusert kanalgjennomstrømningsamplityde (konduktans). In vitro-respons sett i patch clamp-eksperimenter med enkeltkanaler ved bruk av membranlapper fra gnagerceller som uttrykker mutante CFTR-former, korresponderer ikke nødvendigvis med farmakodynamisk respons in vivo (f.eks. klorid i svette) eller klinisk effekt. Den eksakte mekanismen som gjør at ivakaftor forsterker reguleringsaktiviteten hos normale og visse mutante CFTR-former i dette systemet har ikke blitt fullstendig belyst.

Farmakodynamiske effekter

I studie 1 og 2 med pasienter med G551D-mutasjon i ett allel av CFTR-genet, ga ivakaftor rask (15 dager), betydelig (gjennomsnittlig endring i klorid i svette fra baseline til og med Uke 24 var henholdsvis -48 mmol/l [95 % KI -51, -45] og -54 mmol/l [95 % KI -62, -47]) og vedvarende (i 48 uker) reduksjon i kloridkonsentrasjonen i svette.

I studie 5, del 1 med pasienter som hadde en ikke-G551D-mutasjon i CFTR-genet, medførte behandling med ivakaftor en rask (15 dager) og betydelig gjennomsnittlig endring i klorid i svette

-49 mmol/l (95 % KI -57, -41) fra baseline til og med behandlingsuke 8. Hos pasienter med G970R- CFTR-mutasjon var imidlertid gjennomsnittlig (SD) absolutt endring i klorid i svette til Uke 8 -6,25 (6,55) mmol/l. Det ble sett tilsvarende resultater i del 2 av studien som i del 1. Ved oppfølgingskontroll i uke 4 (4 uker etter avsluttet dosering med ivakaftor), gikk gjennomsnittsverdien for klorid i svette i hver gruppe mot nivået før behandling.

I studie 6 med pasienter som var 6 år eller eldre med CF som hadde en R117H-mutasjon i CFTR-genet, var behandlingsforskjellen i gjennomsnittlig endring fra baseline i klorid i svette etter 24 ukers behandling -24 mmol/l (95 % KI -28, -20).

Klinisk effekt og sikkerhet

Studie 1 og 2: Studier av pasienter med CF med G551D-mutasjoner

Effekten til Kalydeco har blitt utredet i to randomiserte, dobbeltblindede, placebokontrollerte, multisenter, fase III-studier av klinisk stabile pasienter med CF som hadde G551D-mutasjon i CFTR- genet i minst 1 allel og forventet FEV1 ≥40 %.

Pasienter i begge studier ble randomisert 1:1 til å få 150 mg ivakaftor eller placebo hver 12. time sammen med fettholdig mat i 48 uker i tillegg til sin forskrevne CF-behandling (f.eks. tobramycin, dornase-alfa). Bruk av inhalert hyperton natriumkloridoppløsning var ikke tillatt.

Studie 1 evaluerte 161 pasienter som var 12 år eller eldre. 122 (75,8 %) pasienter hadde F508del-mutasjonen i det andre allelet. Ved studiestart brukte pasientene i placebogruppen visse legemidler hyppigere enn i ivakaftorgruppen. Disse legemidlene omfattet dornasealfa (73,1 % mot 65,1 %), salbutamol (53,8 % mot 42,2 %), tobramycin (44,9 % mot 33,7 %) og salmeterol/flutikason (41,0 % mot 27,7 %). Ved baseline var gjennomsnittlig forventet FEV1 63,6 % (variasjonsbredde: 31,6 % til 98,2 %), og gjennomsnittlig alder var 26 år (variasjonsbredde: 12 til 53 år).

Studie 2 evaluerte 52 pasienter som var 6 til 11 år ved screening. Gjennomsnittlig (SD) kroppsvekt var 30,9 (8,63) kg. 42 (80,8 %) pasienter hadde F508del-mutasjonen i det andre allelet. Ved baseline var gjennomsnittlig forventet FEV1 84,2 % (variasjonsbredde: 44,0 % til 133,8 %), og gjennomsnittlig

alder var 9 år (variasjonsbredde: 6 til 12 år). 8 (30,8 %) pasienter i placebogruppen og 4 (15,4 %) pasienter i ivakaftorgruppen hadde en forventet FEV1 under 70 % ved baseline.

Primært effektendepunkt i begge studier var gjennomsnittlig absolutt endring fra baseline i prosent forventet FEV1 etter 24 ukers behandling.

Behandlingsforskjellen mellom ivakaftor og placebo for gjennomsnittlig absolutt endring (95 % KI) i prosent forventet FEV1 fra baseline til og med Uke 24 var 10,6 prosentpoeng (8,6, 12,6) i studie 1 og 12,5 prosentpoeng (6,6, 18,3) i studie 2. Behandlingsforskjellen mellom ivakaftor og placebo for gjennomsnittlig relativ endring (95 % KI) i prosent forventet FEV1 fra baseline til og med Uke 24 var 17,1 % (13,9, 20,2) i studie 1 og 15,8 % (8,4, 23,2) i studie 2. Gjennomsnittlig endring fra baseline til og med Uke 24 i FEV1 (liter) var 0,37 liter i ivakaftorgruppen og 0,01 liter i placebogruppen i studie 1 og 0,30 liter i ivakaftorgruppen og 0,07 liter i placebogruppen i studie 2. I begge studier startet bedring i FEV1 raskt (Dag 15) og vedvarte i 48 uker.

Behandlingsforskjellen mellom ivakaftor og placebo for gjennomsnittlig absolutt endring (95 % KI) i prosent forventet FEV1 fra baseline til og med Uke 24 hos pasienter i alderen 12 til 17 år i studie 1 var 11,9 prosentpoeng (5,9, 17,9). Behandlingsforskjellen mellom ivakaftor og placebo for gjennomsnittlig absolutt endring (95 % KI) i prosent forventet FEV1 fra baseline til og med Uke 24 hos pasienter med baseline forventet FEV1 over 90 % i studie 2 var 6,9 prosentpoeng (-3,8, 17,6).

Resultatene for klinisk relevante sekundære endepunkter er vist i tabell 2.

Tabell 2. Effekt av ivakaftor på andre effektendepunkter i studie 1 og 2

 

Studie 1

 

Studie 2

 

 

Behandlings-

 

Behandlings-

 

 

forskjella

P-verdi

forskjella

P-verdi

Endepunkt

(95 % KI)

(95 % KI)

Gjennomsnittlig absolutt endring fra baseline i CFQ-Rb respirasjonsdomene-score (poeng)c

Til og med Uke 24

8,1

<0,0001

6,1

0,1092

 

(4,7, 11,4)

 

(-1,4, 13,5)

 

Til og med Uke 48

8,6

<0,0001

5,1

0,1354

 

(5,3, 11,9)

 

(-1,6, 11,8)

 

Relativ risiko for lungeforverring

 

 

 

Til og med Uke 24

0,40d

0,0016

NA

NA

Til og med Uke 48

0,46d

0,0012

NA

NA

Gjennomsnittlig absolutt endring fra baseline i kroppsvekt (kg)

I Uke 24

2,8

<0,0001

1,9

0,0004

 

(1,8,

3,7)

 

(0,9,

2,9)

 

I Uke 48

2,7

0,0001

2,8

0,0002

 

(1,3,

4,1)

 

(1,3,

4,2)

 

Gjennomsnittlig absolutt endring fra baseline i BMI (kg/m2)

 

 

 

 

 

 

 

 

I Uke 24

0,94

<0,0001

0,81

0,0008

 

(0,62,

1,26)

 

(0,34,

1,28)

 

I Uke 48

0,93

<0,0001

1,09

0,0003

 

(0,48,

1,38)

 

(0,51,

1,67)

 

Gjennomsnittlig endring fra baseline i z-score

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vekt-for-alder z-score i

0,33

0,0260

0,39

<0,0001

Uke 48e

(0,04,

0,62)

 

(0,24,

0,53)

 

BMI-for-alder z-score i

0,33

0,0490

0,45

<0,0001

Uke48e

(0,002, 0,65)

 

(0,26,

0,65)

 

KI: konfidensintervall, NA: ikke analysert på grunn av lav insidens av hendelser

aBehandlingsforskjell = effekt av ivakaftor – effekt av placebo

bCFQ-R: Det reviderte spørreskjemaet for cystisk fibrose er et sykdomsspesifikt, helserelatert livskvalitetsmål for CF.

cStudie 1-data ble sammenslått for CFQ-R for voksne/ungdom og CFQ-R for barn i alderen 12 til 13 år, studie 2-data ble hentet fra CFQ-R for barn i alderen 6 til 11 år.

dRisikoforhold for tid til første lungeforverring

eHos forsøkspersoner under 20 år (CDC-vekstskjema)

Studie 5: studie med pasienter med CF med ikke-G551D-mutasjoner

Studie 5 var en fase III, todelt, randomisert, dobbeltblindet, placebokontrollert, krysset studie (del 1) etterfulgt av en 16 ukers åpen forlengelsesperiode (del 2) for å evaluere effekt og sikkerhet av ivakaftor hos pasienter med CF i alderen 6 år og eldre som hadde en ikke-G551D-mutasjon i CFTR- genet (G178R, S549N, S549R, G551S, G970R, G1244E, S1251N, S1255P eller G1349D).

I del 1 ble pasientene randomisert 1:1 til å få 150 mg ivakaftor eller placebo hver 12. time sammen med fettholdig mat i 8 uker i tillegg til sin foreskrevne CF-behandling, og bytte over til den andre behandlingen i de neste 8 ukene etter en 4 til 8 ukers utvaskingsperiode. Bruk av inhalert hyperton saltvannsoppløsning var ikke tillatt. I del 2 fikk alle pasienter ivakaftor som indisert i del 1 i ytterligere 16 uker. Varigheten av kontinuerlig ivakaftorbehandling var 24 uker for pasienter randomisert til del 1 placebo/ivakaftorbehandlingssekvens og 16 uker for pasienter randomisert til del 1 ivakaftor/placebobehandlingssekvens.

Trettini pasienter (gjennomsnittlig alder 23 år) med baseline forventet FEV1 ≥ 40 % (gjennomsnittlig forventet FEV1 78 % [variasjonsbredde: 43 % til 119 %]) ble inkludert. Sekstito prosent (24/39) av dem var bærere av F508del-CFTR-mutasjonen i det andre allelet. Totalt 36 pasienter fortsatte i del 2 (18 per behandlingssekvens).

I del 1 av studie 5 var gjennomsnittlig prosent forventet FEV1 ved baseline 79,3 % hos placebobehandlede pasienter og 76,4 % hos pasienter behandlet med ivakaftor. Gjennomsnittlig samlet verdi etter baseline var henholdsvis 76,0 % og 83,7 %. Gjennomsnittlig absolutt endring fra baseline til og med Uke 8 i prosent forventet FEV1 (primært effektendepunkt) var 7,5 % i ivakaftorperioden og –3,2 % i placeboperioden. Observert behandlingsforskjell (95 % KI) mellom ivakaftor og placebo var 10,7 % (7,3, 14,1) (P < 0,0001).

Ivakaftors effekt i totalpopulasjonen i studie 5 (inkludert de sekundære endepunktene absolutt endring i BMI til behandlingsuke 8 og absolutt endring i CFQ-R respirasjonsdomene-score til og med behandlingsuke 8) og basert på individuell mutasjon (absolutt endring i klorid i svette og i prosent forventet FEV1 til Uke 8) er vist i tabell 3. Effekt hos pasienter med G970R-mutasjon kunne ikke fastslås på bakgrunn av klinisk (prosent forventet FEV1) og farmakodynamisk (klorid i svette) respons på ivakaftor.

Tabell 3. Effekt av ivakaftor på effektvariabler hos totalpopulasjonen og ved spesifikke

CFTR-mutasjoner

Absolutt endring i prosent

BMI

CFQ- R respirasjonsdomene-

forventet FEV1

(kg/m2)

score (poeng)

Til og med Uke 8

I Uke 8

Til og med Uke 8

Alle pasienter (N=39)

Resultater vist som gjennomsnittlig (95 % KI) endring fra baseline for pasienter behandlet med ivakaftor sammenlignet med placebo:

10,7 (7,3, 14,1)

0,66 (0,34, 0,99)

9,6 (4,5, 14,7)

Pasienter gruppert under mutasjonstyper (n)

Resultater vist som gjennomsnittlig (minste, største) endring fra baseline for pasienter behandlet med ivakaftor i Uke 8*:

Mutasjon (n)

Absolutt endring i klorid i svette

Absolutt endring i prosent forventet

 

(mmol/l)

FEV1 (prosentpoeng)

 

I Uke 8

I Uke 8

G1244E (5)

–55 (–75, –34)

8 (–1, 18)

G1349D (2)

–80 (–82, –79)

20 (3, 36)

G178R (5)

–53 (–65, –35)

8 (–1, 18)

G551S (2)

–68†

 

3†

G970R (4)

–6 (–16, –2)

(–1, 5)

S1251N (8)

–54 (–84, –7)

9 (–20, 21)

S1255P (2)

–78 (–82, –74)

(–1, 8)

S549N (6)

–74 (–93, –53)

(–2, 20)

S549R (4)

–61†† (–71, –54)

5 (–3, 13)

*Statistisk testing ikke gjennomført på grunn av lavt antall individuelle mutasjoner.

Gjenspeiler resultater fra den ene pasienten med G551S-mutasjon med data for tidspunktet 8 uker. †† n=3 for analyse av absolutt endring i klorid i svette.

I del 2 av studie 5 var gjennomsnittlig (SD) absolutt endring i prosent forventet FEV1 etter 16 uker (pasienter randomisert til ivakaftor/placebobehandlingssekvensen i del 1) med kontinuerlig ivakaftorbehandling 10,4 % (13,2 %). Ved oppfølgingskontroll 4 uker etter avsluttet dosering med ivakaftor var gjennomsnittlig (SD) absolutt endring i prosent forventet FEV1 fra del 2 Uke 16 -5,9 % (9,4 %). For pasienter randomisert til placebo/ivakaftorbehandlingssekvensen i del 1 var det en ytterligere gjennomsnittlig (SD) endring på 3,3 % (9,3 %) i prosent forventet FEV1 etter ytterligere 16 behandlingsuker med ivakaftor. Ved oppfølgingskontroll 4 uker etter avsluttet dosering med ivakaftor var gjennomsnittlig (SD) absolutt endring i prosent forventet FEV1 fra del 2 Uke 16 -7,4 % (5,5 %).

Endring fra baseline i forrige studie etter 48 ukers placebobehandling.

Studie 3: studie med pasienter med CF og F508del-mutasjon i CFTR-genet

Studie 3 (del A) var en 16 ukers, 4:1 randomisert, dobbeltblindet, placebokontrollert, parallellgruppe, fase II-studie av ivakaftor (150 mg hver 12. time) hos 140 pasienter med CF,

som var 12 år eller eldre og homozygote for F508del-mutasjonen i CFTR-genet og hadde forventet FEV1 ≥40 %.

Gjennomsnittlig absolutt endring fra baseline til og med Uke 16 i prosent forventet FEV1 (primært effektendepunkt) var 1,5 prosentpoeng i ivakaftorgruppen og -0,2 prosentpoeng i placebogruppen. Anslått behandlingsforskjell mellom ivakaftor og placebo var 1,7 prosentpoeng (95 % KI: -0,6, 4,1). Denne forskjellen var ikke statistisk signifikant (P = 0,15).

Studie 4: åpen forlengelsesstudie

I studie 4 fikk pasienter som fullførte behandling i studie 1 og 2 med placebo bytte til ivakaftor, mens pasienter som hadde fått ivakaftor fortsatte å få det i minst 96 uker, dvs. behandlingslengden med ivakaftor var minst 96 uker for pasienter i placebo/ivakaftorgruppen og minst 144 uker for pasienter i ivakaftor/ivakaftorgruppen.

Etthundreogførtifire (144) pasienter fra studie 1 ble overført til studie 4, 67 i placebo/ivakaftorgruppen og 77 i ivakaftor/ivakaftorgruppen. Førtiåtte (48) pasienter fra studie 2 ble overført til studie 4, 22 i placebo/ivakaftorgruppen og 26 i ivakaftor/ivakaftorgruppen.

Tabell 4 viser resultater for gjennomsnittlig (SD) absolutt endring i prosent forventet FEV1 for begge pasientgrupper. For pasienter i placebo/ivakaftorgruppen er baseline prosent forventet FEV1 fra studie 4, og for pasienter i ivakaftor/ivakaftorgruppen er baselineverdien fra studie 1 og 2.

Tabell 4. Effekt av ivakaftor på prosent forventet FEV1 i studie 4

Opprinnelig studie

Varighet av

Absolutt endring fra baseline i prosent

og

ivakaftorbehandling (Uker)

forventet FEV1 (prosentpoeng)

behandlingsgruppe

 

 

 

 

 

 

 

N

Gjennomsnitt (SD)

Studie 1

 

 

 

 

 

Ivakaftor

48*

9,4

(8,3)

 

9,4

(10,8)

Placebo

0*

-1,2 (7,8)

 

9,5

(11,2)

Studie 2

 

 

 

 

 

Ivakaftor

48*

10,2

(15,7)

 

10,3

(12,4)

Placebo

0*

-0,6

(10,1)

 

10,5

(11,5)

* Behandling i blindet, kontrollert, 48 ukers fase III-studie.

Når gjennomsnittlig (SD) absolutt endring i prosent forventet FEV1 fra baseline i studie 4 ble sammenlignet var gjennomsnittlig (SD) absolutt endring i prosent forventet FEV1 0,0 % (9,05) for pasienter i ivakaftor/ivakaftorgruppen (n=72) overført fra studie 1, og 0,6 % (9,1) for pasienter i ivakaftor/ivakaftorgruppen (n=25) overført fra studie 2. Dette viser at pasienter i ivakaftor/ivakaftorgruppen beholdt bedringen i prosent forventet FEV1 sett i Uke 48 i den første studien (Dag 0 til og med Uke 48) til og med Uke 144. Det var ingen ytterligere bedring i studie 4 (Uke 48 til og med Uke 144).

For pasienter i placebo/ivakaftorgruppen fra studie 1 var årlig grad av lungeforverring høyere i den første studien hvor pasientene fikk placebo (1,34 hendelser/år) enn i den påfølgende studie 4 hvor pasientene byttet til ivakaftor (0,48 hendelser/år fra Dag 1 til Uke 48, og 0,67 hendelser/år fra Uke 48 til 96). For pasienter i ivakaftor/ivakaftorgruppen fra studie 1 var årlig grad av lungeforverring 0,57

hendelser/år fra Dag 1 til Uke 48 når pasientene fikk ivakaftor. Når de ble overført til studie 4 var årlig grad av lungeforverring 0,91 hendelser/år fra Dag 1 til Uke 48 og 0,77 hendelser/år fra Uke 48 til 96.

For pasienter overført fra studie 2 var antall hendelser generelt lav.

Studie 6: studie med pasienter med CF med en R117H-mutasjon i CFTR-genet

Studie 6 evaluerte 69 pasienter som var 6 år eller eldre. 53 (76,8 %) av pasientene hadde F508del-mutasjonen i det andre allelet. Bekreftet R117H poly-T-variant var 5T hos 38 pasienter og 7T hos 16 pasienter. Ved baseline var gjennomsnittlig forventet FEV1 73 % (variasjonsbredde: 32,5 % til 105,5 %), og gjennomsnittlig alder var 31 år (variasjonsbredde: 6 til 68 år). Gjennomsnittlig absolutt endring fra baseline til og med Uke 24 i prosent forventet FEV1 (primært effektendepunkt) var 2,57 prosentpoeng i ivakaftorgruppen og 0,46 prosentpoeng i placebogruppen. Anslått behandlingsforskjell mellom ivakaftor og placebo var 2,1 prosentpoeng (95 % KI -1,1, 5,4).

En planlagt undergruppeanalyse ble gjennomført hos pasienter som var 18 år eller eldre (26 pasienter på placebo og 24 på ivakaftor). Behandling med ivakaftor medførte en gjennomsnittlig absolutt endring i prosent forventet FEV1 til og med Uke 24 på 4,5 prosentpoeng i ivakaftorgruppen

og -0,46 prosentpoeng i placebogruppen. Anslått behandlingsforskjell mellom ivakaftor og placebo var 5,0 prosentpoeng (95 % KI 1,1, 8,8).

I en undergruppeanalyse hos pasienter i alderen 6 til 11 år (8 pasienter på placebo og 9 pasienter på ivakaftor), viste placebogruppen en bedring i gjennomsnittlig prosent forventet FEV1 fra 94,0 % ved baseline til 98,4 % etter baseline. Ivakaftorgruppen viste en liten reduksjon i gjennomsnittlig FEV1 fra 97,5 % ved baseline til 96,2 % totalt etter baseline. Gjennomsnittlig absolutt endring fra baseline til og med Uke 24 i prosent forventet FEV1 var -2,8 prosentpoeng i ivakaftorgruppen og 3,5 prosentpoeng i placebogruppen. Behandlingsforskjellen mellom ivakaftor og placebo var -6,3 prosentpoeng (95 % KI -12,0, -0,7). Det ble ikke foretatt statistisk analyse for forsøkspersoner i alderen 12 til 17 år da kun 2 pasienter ble inkludert i denne studien.

I en undergruppeanalyse hos pasienter med bekreftet R117H-5T genetisk variant, var forskjellen i gjennomsnittlig absolutt endring fra baseline til og med Uke 24 i prosent forventet FEV1 mellom ivakaftor og placebo 5,3 % (95 % KI 1,3, 9,3). Hos pasienter med bekreftet R117H-7T genetisk variant, var behandlingsforskjellen mellom ivakaftor og placebo 0,2 % (95 % KI -8,1, 8,5).

Sekundære effektvariabler omfattet absolutt endring fra baseline i klorid i svette etter 24 ukers behandling, absolutt endring fra baseline i BMI etter 24 ukers behandling, absolutt endring i CFQ-R respirasjonsdomene-score etter 24 ukers behandling og tid til første lungeforverring. Det ble ikke observert noen behandlingsforskjeller mellom ivakaftor og placebo unntatt for CFQ-R respirasjonsdomene (behandlingsforskjellen etter 24 uker mellom ivakaftor og placebo var 8,4 [2,2, 14,6] poeng) og for gjennomsnittlig endring fra baseline i klorid i svette (se Farmakodynamiske effekter).

Pediatrisk populasjon

Det europeiske legemiddelkontoret (The European Medicines Agency) har utsatt forpliktelsen til å presentere resultater fra studier med Kalydeco i én eller flere undergrupper av den pediatriske populasjonen ved cystisk fibrose (se pkt. 4.2 for informasjon vedrørende pediatrisk bruk).

5.2Farmakokinetiske egenskaper

Farmakokinetikken til ivakaftor er lik hos friske, voksne forsøkspersoner og pasienter med CF.

Etter en oral 150 mg enkeltdose gitt til friske forsøkspersoner etter et måltid var gjennomsnittlig (±SD) AUC og Cmax henholdsvis 10 600 (5260) ng*time/ml og 768 (233) ng/ml. Etter dosering hver 12. time ble steady-state plasmakonsentrasjon av ivakaftor nådd på Dag 3 til 5, med et akkumuleringsforhold på 2,2 til 2,9.

Absorpsjon

Etter gjentatt oral dosering med ivakaftor økte ivakaftoreksponeringen vanligvis med dosen fra 25 mg hver 12. time til 450 mg hver 12. time. Ivakaftoreksponeringen økte ca. 2,5 til 4 ganger når det ble gitt sammen med fettholdig mat. Ivakaftor bør derfor gis sammen med fettholdig mat. Median (variasjonsbredde) tmax er ca. 4,0 (3,0, 6,0) timer etter et måltid.

Ivakaftor granulat (2 x 75 mg doseposer) hadde samme biotilgjengelighet som 150 mg tabletter gitt sammen med fettholdig mat til friske voksne forsøkspersoner. Geometrisk minste kvadrats gjennomsnittsforhold (90 % KI) for granulat i forhold til tabletter var 0,951 (0,839, 1,08) for AUC0-∞ og 0,918 (0,750, 1,12) for Cmax. Effekten av mat på ivakaftors absorpsjon er lik for begge formuleringer, dvs. tabletter og granulat.

Distribusjon

Ivakaftor er ca. 99 % plasmaproteinbundet, hovedsakelig til surt alfa 1-glykoprotein og albumin. Ivakaftor bindes ikke til erytrocytter hos mennesker.

Etter oral administrering av 150 mg hver 12. time etter et måltid i 7 dager hos friske forsøkspersoner, var gjennomsnittlig (±SD) tilsynelatende distribusjonsvolum 353 (122) liter.

Biotransformasjon

Ivakaftor blir omfattende metabolisert hos mennesker. In vitro- og in vivo-data indikerer at ivakaftor hovedsakelig metaboliseres av CYP3A. M1 og M6 er ivakaftors to hovedmetabolitter hos mennesker. M1 har ca. en sjettedel av ivakaftors potens og anses å være farmakologisk aktivt. M6 har mindre enn en femtiendedel av ivakaftors potens og anses ikke å være farmakologisk aktivt.

Eliminasjon

Etter oral administrering ble mesteparten av ivakaftor (87,8 %) eliminert i fæces etter metabolisering. Hovedmetabolittene M1 og M6 tilsvarer ca. 65 % av eliminert totaldose, med 22 % som M1 og 43 % som M6. Det var ubetydelig urinutskillelse av ivakaftor som uendret modersubstans. Tilsynelatende terminal halveringstid var ca. 12 timer etter en enkeltdose gitt etter et måltid. Tilsynelatende clearance (CL/F) av ivakaftor var tilsvarende hos friske forsøkspersoner og pasienter med CF. Gjennomsnittlig (±SD) CL/F for en 150 mg enkeltdose var 17,3 (8,4) liter/time hos friske forsøkspersoner.

Linearitet/ikke-linearitet

Farmakokinetikken til ivakaftor er vanligvis lineær med hensyn til tid i doseområdet fra 25 mg til 250 mg.

Nedsatt leverfunksjon

Etter en enkeltdose på 150 mg ivakaftor hadde voksne forsøkspersoner med moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh klasse B, score 7 til 9) tilsvarende ivakaftor Cmax (gjennomsnitt [±SD] på 735 [331] ng/ml), men ca. dobbel ivakaftor AUC0-∞ (gjennomsnitt [±SD] på 16 800

[6140] ng*time/ml) sammenlignet med friske forsøkspersoner med tilsvarende demografi. Simuleringer for å forutsi steady-state ivakaftoreksponering viste at ved å redusere doseringen fra 150 mg hver 12. time til 150 mg én gang daglig, vil voksne med moderat nedsatt leverfunksjon få

omtrent de samme steady-state Cmin-verdier som de som oppnås med en dose på 150 mg hver 12. time hos voksne uten nedsatt leverfunksjon. Hos pasienter med moderat nedsatt leverfunksjon anbefales

derfor en redusert dose på 150 mg én gang daglig. Effekten av lett nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh klasse A, score 5 til 6) på farmakokinetikken til ivakaftor er ikke undersøkt, men økningen i ivakaftors AUC0-∞ forventes å være mindre enn en dobling. Dosejustering er derfor ikke nødvendig hos pasienter med lett nedsatt leverfunksjon.

Det er ikke utført studier med pasienter med sterkt nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh klasse C, score 10 til 15), men eksponeringen forventes å være høyere enn hos pasienter med moderat nedsatt leverfunksjon. Bruk av ivakaftor hos pasienter med sterkt nedsatt leverfunksjon er derfor ikke anbefalt med mindre nytten oppveier risikoen. I slike tilfeller bør startdosen være 150 mg annenhver dag. Doseringsintervallet bør modifiseres ut fra klinisk respons og tolerabilitet (se pkt. 4.2 og 4.4).

Nedsatt nyrefunksjon

Farmakokinetikkstudier er ikke utført med ivakaftor hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon. I en farmakokinetikkstudie hos mennesker var det minimal eliminasjon av ivakaftor og metabolitter i urin (kun 6,6 % av total radioaktivitet ble gjenfunnet i urin). Det var ubetydelig urinutskillelse av ivakaftor som uendret modersubstans (mindre enn 0,01 % etter en oral enkeltdose på 500 mg). Dosejustering er derfor ikke anbefalt ved lett eller moderat nedsatt nyrefunksjon. Forsiktighet anbefales imidlertid ved bruk av ivakaftor hos pasienter med sterkt nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance på 30 ml/minutt eller lavere) eller terminal nyresykdom (se pkt. 4.2 og 4.4).

Pediatrisk populasjon

Forventet ivakaftoreksponering basert på observert ivakaftorkonsentrasjon i fase II- og III-studier og fastslått ved hjelp av populasjonsfarmakokinetisk analyse er presentert etter aldersgruppe i tabell 5. Eksponering hos 6- til 11-åringer er anslått ved simulering fra den populasjonsfarmakokinetiske modellen ved hjelp av data innhentet for denne aldersgruppen.

Tabell 5. Gjennomsnittlig (SD) ivakaftoreksponering etter aldersgruppe

Aldersgruppe

Dose

Cmin, ss (ng/ml)

AUCτ, ss (ng.time/ml)

 

 

 

 

 

2 til 5 år

50 mg hver 12. time

577 (317)

10 500

(4260)

(< 14 kg)

 

 

 

 

2 til 5 år

75 mg hver 12. time

629 (296)

11 300

(3820)

(≥ 14 kg til < 25 kg)

 

 

 

 

6 til 11 år

75 mg hver 12. time

641 (329)

10 760

(4470)

(≥ 14 kg til < 25 kg)

 

 

 

 

6 til 11 år

150 mg hver 12. time

958 (546)

15 300

(7340))

(≥ 25 kg)

 

 

 

 

12 til 17 år

150 mg hver 12. time

564 (242)

9240 (3420)

 

 

 

 

 

Voksne (≥ 18 år)

150 mg hver 12. time

701 (317)

10 700

(4100)

 

 

 

 

 

5.3Prekliniske sikkerhetsdata

I prekliniske studier ble det bare observert effekter ved doser tilstrekkelig over den maksimale humane eksponering til at det indikerer liten klinisk relevans.

Ivakaftor hadde en konsentrasjonsavhengig hemmende effekt på hERG (humant ether-a-go-go relatert gen) restspenning, med en IC15 på 5,5 µM, som er sammenlignbart med Cmax (5,0 µM) for ivakaftor ved den terapeutiske dosen. Det ble imidlertid ikke observert ivakaftorindusert QT-forlengelse i en telemetristudie med hunder med enkeltdoser inntil 60 mg/kg, eller ved EKG-målinger fra studier med gjentatt dosering av inntil 1 års varighet med dosenivået 60 mg/kg/døgn hos hunder (Cmax etter

365 dager = 36,2 til 47,6 μM). Ivakaftor ga en doserelatert men forbigående økning i blodtrykksparametere hos hunder ved orale enkeltdoser på inntil 60 mg/kg.

Ivakaftor medførte ikke reproduksjonstoksisitet hos hann- eller hunnrotter ved henholdsvis 200 og 100 mg/kg/døgn. Hos hunner var doseringer over dette forbundet med reduksjoner i den totale fertilitetsindeksen, antall drektigheter, antall gule legemer og implantasjonssteder samt endringer i brunstperioden. Hos hanner ble det observert en liten reduksjon i sædblærevekt.

Ivakaftor var ikke teratogent ved oral tilførsel hos drektige rotter og kaniner i organogenesestadiet av fosterutviklingen i doser som gir eksponeringer henholdsvis ca. 5 ganger (basert på samlede AUC- verdier for ivakaftor og dets viktigste metabolitter) og 11 ganger (basert på samlet AUC-verdi for ivakaftor) eksponeringen ved den maksimalt anbefalte dosen til mennesker (MRHD). Ved maternaltoksiske doser hos rotter ga ivakaftor redusert fostervekt og økt insidens av cervikale ribben, hypoplastiske ribben, bølgeformede ribben og sternumforandringer, inkludert fusjoner. Betydningen av disse funnene for mennesker er ukjent.

Ivakaftor medførte ikke utviklingsdefekter hos avkom av rotter dosert med 100 mg/kg/døgn oralt under drektighet, fødsel og avvenning. Doseringene over dette ga 92 % og 98 % reduksjoner av henholdsvis overlevelses- og laktasjonsindeks, samt redusert kroppsvekt hos avkom.

Funn av katarakter ble observert hos juvenile rotter dosert fra postnatal Dag 7 til 35 med dosenivå

10 mg/kg/døgn og høyere (som gir eksponeringer 0,22 ganger den humane eksponeringen ved MRHD basert på systemisk eksponering for ivakaftor og dets viktigste metabolitter. Dette funnet er ikke observert i fostre fra rotter behandlet på drektighetsdag 7 til 17, hos rottevalper eksponert for en viss mengde via melkeinntak frem til postnatal Dag 20, hos 7 uker gamle rotter eller hos 4 til 5 måneder gamle hunder. Mulig relevans av disse funnene for mennesker er ukjent.

Toårige studier med mus og rotter for vurdering av ivakaftors karsinogene potensial viste at ivakaftor ikke var karsinogent hos disse artene. Ivakaftors plasmaeksponering hos hann- og hunnmus ved den ikke-karsinogene doseringen (200 mg/kg/døgn, den høyeste undersøkte doseringen) var henholdsvis ca. 4 og 7 ganger høyere enn eksponeringen som ble målt hos mennesker etter ivakaftorbehandling, og henholdsvis minst 1,2 og 2,4 ganger høyere med hensyn til samlede AUC-verdier for ivakaftor og dets viktigste metabolitter. Ivakaftors plasmaeksponering hos hann- og hunnrotter ved den ikke- karsinogene doseringen (50 mg/kg/døgn, den høyeste undersøkte doseringen) var henholdsvis ca. 16 og 29 ganger høyere enn eksponeringen som ble målt hos mennesker etter ivakaftorbehandling, og henholdsvis 6 og 9 ganger høyere høyere med hensyn til samlede AUC-verdier for ivakaftor og dets viktigste metabolitter.

Ivakaftor var negativt med hensyn til gentoksisitet undersøkt i standardoppsett av in vitro- og in vivo- tester.

6.FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER

6.1Fortegnelse over hjelpestoffer

Tablettkjerne

Cellulose, mikrokrystallinsk

Laktosemonohydrat

Hypromelloseacetatsuksinat

Krysskarmellosenatrium

Natriumlaurylsulfat

Kolloidal silisiumdioksid

Magnesiumstearat

Tablettfilmdrasjering

Polyvinylalkohol

Titandioksid (E171)

Makrogol (PEG 3350)

Talkum

Indigokarmin aluminumslakk (E132)

Karnaubavoks

Trykkfarge

Skjellakk

Svart jernoksid (E172)

Propylenglykol

Ammoniumhydroksid

6.2Uforlikeligheter

Ikke relevant.

6.3Holdbarhet

4 år.

6.4Oppbevaringsbetingelser

Oppbevares ved høyst 30 ºC.

6.5Emballasje (type og innhold)

De filmdrasjerte tablettene er pakket i en termoform (polyklortrifluoretylen [PCTFE]/folie) blisterpakning eller en flaske av polyetylen av høy tetthet (HDPE), med et barnesikret polypropylenlokk med foliebelagt induksjonsforsegling og molekylsikttørremiddel.

Følgende pakningsstørrelser er tilgjengelige:

Blisterpakning inneholdende 56 tabletter, filmdrasjerte

Flaske inneholdende 56 tabletter, filmdrasjerte

Ikke alle pakningsstørrelser vil nødvendigvis bli markedsført.

6.6Spesielle forholdsregler for destruksjon og annen håndtering

Ingen spesielle forholdsregler for destruksjon.

7.INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN

Vertex Pharmaceuticals (Europe) Limited

2 Kingdom Street

London W2 6BD

Storbritannia

Tlf: +44 (0) 1923 437672

8.MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE)

EU/1/12/782/001-002

9.DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE

Dato for første markedsføringstillatelse: 23. juli 2012

Dato for siste fornyelse:

10.OPPDATERINGSDATO

Detaljert informasjon om dette legemidlet er tilgjengelig på nettstedet til Det europeiske legemiddelkontoret (The European Medicines Agency) http://www.ema.europa.eu.

Dette legemidlet er underlagt særlig overvåking for å oppdage ny sikkerhetsinformasjon så raskt som mulig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Se pkt. 4.8 for informasjon om bivirkningsrapportering.

1. LEGEMIDLETS NAVN

Kalydeco 50 mg granulat i dosepose

Kalydeco 75 mg granulat i dosepose

2. KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING

Kalydeco 50 mg granulat i dosepose

Hver dosepose inneholder 50 mg ivakaftor.

Hjelpestoff med kjent effekt

Hver dosepose inneholder 73,2 mg laktose (som monohydrat)

Kalydeco 75 mg granulat i dosepose

Hver dosepose inneholder 75 mg ivakaftor.

Hjelpestoff med kjent effekt

Hver dosepose inneholder 109,8 mg laktose (som monohydrat)

For fullstendig liste over hjelpestoffer, se pkt. 6.1.

3. LEGEMIDDELFORM

Granulat i dosepose.

Hvitt til offwhite granulat med diameter på ca. 2 mm.

4. KLINISKE OPPLYSNINGER

4.1 Indikasjoner

Kalydeco granulat er indisert til behandling av barn med cystisk fibrose (CF) fra 2 års alder som veier mindre enn 25 kg og har en av følgende regulerings (klasse III)-mutasjoner i CFTR-genet: G551D, G1244E, G1349D, G178R, G551S, S1251N, S1255P, S549N eller S549R (se pkt. 4.4 og 5.1).

4.2 Dosering og administrasjonsmåte

Kalydeco skal kun forskrives av leger med erfaring innen behandling av cystisk fibrose. Dersom pasientens genotype er ukjent, bør det før behandlingsstart foretas en nøyaktig og validert genotypingsmetode for å bekrefte en av de ovennevnte regulerings (klasse III)-mutasjonene i minst ett allel av CFTR-genet.

Dosering

Barn fra 2 års alder, ungdom og voksne bør doseres i henhold til tabell 1.

Tabell 1: Doseringsanbefalinger for pasienter fra 2 års alder

Vekt

Dose

Total daglig dose

< 14 kg

50 mg granulat oralt hver 12. time

100 mg

 

sammen med fettholdig mat

 

≥ 14 kg til < 25 kg

75 mg granulat oralt hver 12. time

150 mg

 

sammen med fettholdig mat

 

≥ 25 kg

Se preparatomtale for Kalydeco tabletter for mer informasjon.

 

 

 

Glemt dose

Dersom en dose glemmes inntil 6 timer etter tidspunktet den vanligvis tas, skal pasienten få beskjed om å ta den så snart som mulig og deretter ta neste dose til vanlig fastsatt tid. Dersom det er gått mer enn 6 timer fra tidspunktet dosen vanligvis tas, skal pasienten få beskjed om å vente til neste fastsatte dose.

Samtidig bruk av CYP3A-hemmere

Ved samtidig bruk av sterke CYP3A-hemmere (f.eks. ketokonazol, itrakonazol, posakonazol, vorikonazol, telitromycin og klaritromycin) bør dosen av Kalydeco reduseres til 50 mg to ganger i uken hos pasienter fra 2 års alder med kroppsvekt under 14 kg og 75 mg to ganger i uken hos pasienter med kroppsvekt fra 14 kg til under 25 kg (se pkt. 4.4 og 4.5).

Ved samtidig bruk av moderate CYP3A-hemmere (f.eks. flukonazol, erytromycin) er dosen av Kalydeco som anbefalt ovenfor, men gitt én gang daglig (se pkt. 4.4 og 4.5).

Spesielle populasjoner

Nedsatt nyrefunksjon

Dosejustering er ikke nødvendig hos pasienter med lett til moderat nedsatt nyrefunksjon. Forsiktighet anbefales ved bruk av Kalydeco hos pasienter med sterkt nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance på 30 ml/minutt eller lavere) eller terminal nyresykdom (se pkt. 4.4 og 5.2).

Nedsatt leverfunksjon

Dosejustering er ikke nødvendig hos pasienter med lett nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh klasse A). Hos pasienter med moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh klasse B) anbefales en redusert dose på 50 mg én gang daglig hos pasienter fra 2 års alder med kroppsvekt under 14 kg og 75 mg én gang daglig hos pasienter med kroppsvekt fra 14 kg til under 25 kg. Det er ingen erfaring med bruk av Kalydeco hos pasienter med sterkt nedsatt leverfunksjon, og bruk er derfor ikke anbefalt med mindre nytten oppveier risikoen. I slike tilfeller bør startdosen være som anbefalt ovenfor, men gitt annenhver dag. Doseringsintervallet bør modifiseres ut fra klinisk respons og tolerabilitet (se pkt. 4.4 og 5.2).

Pediatrisk populasjon

Effekt og sikkerhet av Kalydeco hos barn under 2 år har ikke blitt fastslått. Det finnes ingen tilgjengelige data.

Administrasjonsmåte

Til oral bruk.

Hver dosepose er kun til engangsbruk.

Hver dosepose med granulat skal blandes med 5 ml alderstilpasset myk mat eller væske, og inntas i sin helhet og umiddelbart. Maten eller væsken bør holde romtemperatur eller lavere. Dersom blandingen

ikke inntas umiddelbart, er den vist å være stabil i én time og bør derfor inntas i løpet av denne perioden. Et fettholdig måltid eller mellommåltid bør inntas like før eller like etter dosering.

Mat som inneholder grapefrukt eller pomerans (bitre appelsiner) bør unngås ved behandling med Kalydeco (se pkt. 4.5).

4.3 Kontraindikasjoner

Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene listet opp i pkt. 6.1.

4.4 Advarsler og forsiktighetsregler

Kun pasienter med CF som hadde en G551D, G1244E, G1349D, G178R, G551S, G970R, S1251N, S1255P, S549N eller S549R-regulerings (klasse III)-mutasjon i minst ett allel av CFTR-genet ble inkludert i studie 1, 2, 5 og 7 (se pkt. 5.1).

I studie 5 ble fire pasienter med G970R-mutasjon inkludert. Hos tre av fire pasienter var endring i kloridtest i svette <5 mmol/l, og denne gruppen viste ikke en klinisk relevant bedring i FEV1 etter 8 ukers behandling. Klinisk effekt hos pasienter med G970R-mutasjon i CFTR-genet kunne ikke fastslås (se pkt. 5.1).

Effektresultater fra en fase II-studie med pasienter med CF som var homozygote for F508del- mutasjonen i CFTR-genet viste ingen statistisk signifikant forskjell i FEV1 etter 16 ukers ivakaftorbehandling sammenlignet med placebo (se pkt. 5.1). Bruk av Kalydeco hos disse pasientene er derfor ikke anbefalt.

Effekt på leverfunksjonsprøver

Moderate økninger i transaminaser (alanintransaminase [ALAT] eller aspartattransaminase [ASAT]) er vanlige hos personer med CF. I placebokontrollerte studier (studie 1 og 2) var insidens av transaminaseøkninger (> 3 x øvre normalgrense [ULN]) tilsvarende hos forsøkspersonene i ivakaftor- og placebogruppene (se pkt. 4.8). I undergruppen av pasienter med en anamnese med økte transaminaser, er økt ALAT eller ASAT rapportert hyppigere hos pasienter som fikk ivakaftor sammenlignet med placebo. Leverfunksjonsprøver er derfor anbefalt hos alle pasienter før oppstart med ivakaftor, hver 3. måned første behandlingsår og deretter årlig. Hos alle pasienter med en anamnese med transaminaseøkninger, bør hyppigere overvåking av leverfunksjonsprøver overveies.

Pasienter som får økte transaminasenivåer bør overvåkes nøye til forstyrrelsen opphører. Doseringen bør avbrytes hos pasienter med ALAT eller ASAT høyere enn 5 ganger ULN. Etter opphør av transaminaseøkninger bør nytte og risiko ved å gjenoppta dosering med Kalydeco overveies.

Nedsatt leverfunksjon

Bruk av ivakaftor er ikke anbefalt hos pasienter med sterkt nedsatt leverfunksjon med mindre nytten forventes å oppveie risikoen ved overeksponering. I slike tilfeller bør startdoseringen være 50 mg annenhver dag hos pasienter fra 2 års alder med kroppsvekt under 14 kg og 75 mg annenhver dag hos pasienter med kroppsvekt fra 14 kg til under 25 kg (se pkt. 4.2 og 5.2).

Nedsatt nyrefunksjon

Forsiktighet anbefales ved bruk av ivakaftor hos pasienter med sterkt nedsatt nyrefunksjon eller terminal nyresykdom (se pkt. 4.2 og 5.2).

Pasienter etter organtransplantasjon

Ivakaftor er ikke undersøkt hos pasienter med CF som har fått organtransplantasjon. Bruk hos transplanterte pasienter er derfor ikke anbefalt. Se pkt. 4.5 for interaksjoner med ciklosporin eller takrolimus.

Interaksjoner med legemidler

CYP3A-induktorer

Ivakaftoreksponeringen kan reduseres ved samtidig bruk av CYP3A-induktorer, noe som kan føre til nedsatt effekt av ivakaftor. Derfor er samtidig bruk av sterke CYP3A-induktorer ikke anbefalt (se pkt. 4.5).

CYP3A-hemmere

Dosen av Kalydeco må justeres ved samtidig bruk av sterke eller moderate CYP3A-hemmere (se pkt. 4.2 og 4.5).

Katarakter

Tilfeller av ikke-medfødt uklar linse uten synspåvirkning er rapportert hos pediatriske pasienter behandlet med ivakaftor. Selv om det forelå andre risikofaktorer i noen av tilfellene (som bruk av kortikosteroider og eksponering for stråling), kan en mulig risiko knyttet til ivakaftor ikke utelukkes. Øyeundersøkelser før og under behandling anbefales hos pediatriske pasienter som begynner med ivakaftorbehandling.

Laktose

Kalydeco inneholder laktose. Pasienter med sjeldne arvelige problemer med galaktoseintoleranse, en spesiell form for hereditær laktasemangel (Lapp lactase deficiency) eller glukose-galaktose malabsorpsjon bør ikke ta dette legemidlet.

4.5 Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon

Ivakaftor er et CYP3A4- og CYP3A5-substrat. Det er en svak CYP3A- og P-gp-hemmer og en mulig CYP2C9-hemmer.

Legemidler som påvirker farmakokinetikken til ivakaftor:

CYP3A-induktorer

Samtidig bruk av ivakaftor og rifampicin, en sterk CYP3A-induktor, reduserte ivakaftoreksponeringen (AUC) med 89 % og reduserte M1 i mindre grad enn ivakaftor. Samtidig bruk av sterke CYP3A- induktorer, som rifampicin, rifabutin, fenobarbital, karbamazepin, fenytoin og johannesurt (Hypericum perforatum), er ikke anbefalt (se pkt. 4.4).

Samtidig bruk av svake til moderate CYP3A-induktorer (f.eks. deksametason, høydose prednison) kan redusere ivakaftoreksponeringen. Det anbefales ikke dosejustering av ivakaftor. Pasienter bør overvåkes for redusert effekt av ivakaftor når det administreres samtidig med moderate CYP3A- induktorer.

CYP3A-hemmere

Ivakaftor er et sensitivt CYP3A-substrat. Samtidig bruk av ketokonazol, en sterk CYP3A-hemmer, økte ivakaftoreksponeringen (målt som areal under kurven [AUC]) 8,5 ganger og økte hydroksymetylivakaftor (M1) i mindre grad enn ivakaftor. Det anbefales en reduksjon av Kalydeco- dosen til 50 mg to ganger i uken hos pasienter fra 2 års alder med kroppsvekt under 14 kg og 75 mg to ganger i uken hos pasienter med kroppsvekt fra 14 kg til under 25 kg ved samtidig bruk av sterke CYP3A-hemmere, som ketokonazol, itrakonazol, posakonazol, vorikonazol, telitromycin og klaritromycin (se pkt. 4.2 og 4.4).

Samtidig bruk av flukonazol, en moderat CYP3A-hemmer, økte ivakaftoreksponeringen 3 ganger og økte M1 i mindre grad enn ivakaftor. Det anbefales en reduksjon av Kalydeco-dosen som anbefalt ovenfor, men gitt én gang daglig hos pasienter som samtidig tar moderate CYP3A-hemmere, som flukonazol og erytromycin (se pkt. 4.2 og 4.4).

Samtidig bruk av ivakaftor og grapefruktjuice, som har ett eller flere innholdsstoffer som hemmer CYP3A moderat, kan øke ivakaftoreksponeringen. Mat som inneholder grapefrukt eller pomerans (bitre appelsiner) bør unngås ved behandling med Kalydeco (se pkt. 4.2).

Ciprofloksacin

Samtidig bruk av ciprofloksacin og ivakaftor påvirket ikke ivakaftoreksponeringen. Dosejustering er ikke nødvendig når Kalydeco gis sammen med ciprofloksacin (se pkt. 4.4).

Legemidler som påvirkes av ivakaftor:

CYP3A-, P-gp- eller CYP2C9-substrater

Basert på in vitro-resultater kan ivakaftor og M1-metabolitten hemme CYP3A og P-gp. Samtidig bruk av (oral) midazolam, et sensitivt CYP3A-substrat, økte midazolameksponeringen 1,5 ganger, sammenfallende med ivakaftors svake hemming av CYP3A. Samtidig bruk av digoksin, et sensitivt P-gp-substrat, økte digoksineksponeringen 1,3 ganger, sammenfallende med ivakaftors svake hemming av P-gp. Bruk av ivakaftor kan øke systemisk eksponering for legemidler som er sensitive CYP3A- og/eller P-gp-substrater, noe som kan øke eller forlenge deres terapeutiske effekter og bivirkninger. Når det brukes samtidig med midazolam, alprazolam, diazepam eller triazolam, bør Kalydeco brukes med forsiktighet, og pasientene bør overvåkes for benzodiazepinrelaterte bivirkninger. Forsiktighet og overvåking anbefales ved samtidig bruk av Kalydeco og digoksin, ciklosporin eller takrolimus. Ivakaftor kan hemme CYP2C9. Overvåking av INR ved samtidig bruk av warfarin er derfor anbefalt.

Andre anbefalinger

Ivakaftor er undersøkt sammen med et oralt antikonsepsjonsmiddel med østrogen/progesteron og ble funnet å ikke ha noen signifikant effekt på eksponeringen for det orale antikonsepsjonsmidlet. Ivakaftor forventes ikke å modifisere effekten til orale antikonseptiva. Dosejustering av orale antikonseptiva er derfor ikke nødvendig.

Ivakaftor er undersøkt sammen med CYP2D6-substratet desipramin. Det ble ikke funnet noen signifikant påvirkning av desipramineksponeringen. Dosejustering av CYP2D6-substrater som desipramin er derfor ikke nødvendig.

Pediatrisk populasjon

Interaksjonsstudier er bare utført hos voksne

4.6 Fertilitet, graviditet og amming

Graviditet

Det er ingen eller begrenset mengde data (utfallet av mindre enn 300 graviditeter) på bruk av ivakaftor hos gravide kvinner. Dyrestudier indikerer ingen direkte eller indirekte skadelige effekter med hensyn til reproduksjonstoksisitet (se pkt. 5.3). Som et forsiktighetstiltak er det anbefalt å unngå bruk av Kalydeco under graviditet.

Amming

Det er ukjent om ivakaftor og/eller metabolitter blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. Tilgjengelige farmakokinetiske data fra dyr har vist utskillelse av ivakaftor i melk hos lakterende hunnrotter. En risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan derfor ikke utelukkes. Tatt i betraktning fordelene av amming for barnet og fordelene av behandling for moren, må det tas en beslutning om ammingen skal opphøre eller behandlingen med Kalydeco skal avsluttes/avstås fra.

Fertilitet

Ivakaftor reduserte indekser for fertilitet og reproduksjonsevne hos hann- og hunnrotter ved

200 mg/kg/døgn (som gir eksponeringer henholdsvis ca. 8 og 5 ganger eksponeringen hos mennesker ved maksimal anbefalt human dose [MRHD] basert på summert AUC-verdi for ivakaftor og dets viktigste metabolitter) når hunnene ble dosert før og under tidlig drektighet (se pkt. 5.3). Det ble ikke observert påvirkning av indekser for fertilitet og reproduksjonsevne hos hanner eller hunner ved

≤100 mg/kg/døgn (som gir eksponeringer på henholdsvis ca. 6 og 3 ganger eksponeringen hos mennesker ved MRHD basert på summert AUC-verdi for ivakaftor og dets viktigste metabolitter).

4.7 Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner

Kalydeco har liten påvirkning på evnen til å kjøre og bruke maskiner. Ivakaftor kan medføre svimmelhet (se pkt. 4.8), og pasienter som blir svimle bør derfor frarådes å kjøre eller bruke maskiner til symptomene avtar.

4.8 Bivirkninger

Sammendrag av sikkerhetsprofil

De vanligste bivirkningene hos pasienter fra 6 års alder som fikk ivakaftor i de 48-ukers placebokontrollerte sammenslåtte fase III-studiene som forekom med en insidens på minst 3 % og inntil 9 % høyere enn i placebogruppen var hodepine (23,9 %), smerter i munn og svelg (22,0 %), øvre luftveisinfeksjon (22,0 %), nesetetthet (20,2 %), abdominalsmerter (15,6 %), nasofaryngitt (14,7 %), diaré (12,8 %), svimmelhet (9,2 %), utslett (12,8 %) og bakterier i sputum (12,8 %). Transaminaseøkninger forekom hos 12,8 % av pasienter behandlet med ivakaftor mot 11,5 % hos pasienter behandlet med placebo.

Hos pasienter i alderen 2 til under 6 år var de vanligste bivirkningene nesetetthet (26,5 %), øvre luftveisinfeksjon (23,5 %), transaminaseøkninger (14,7 %), utslett (11,8 %) og bakterier i sputum (11,8 %).

Alvorlige bivirkninger hos pasienter som mottok ivakaftor, omfattet abdominalsmerter og transaminaseøkninger (se pkt. 4.4).

Bivirkningstabell

Tabell 2 gjenspeiler bivirkninger observert med ivakaftor i kliniske forsøk (placebokontrollerte og ukontrollerte studier) hvor eksponering for ivakaftor varte fra 16 uker til 144 uker. Frekvensen av bivirkninger defineres på følgende måte: svært vanlige (≥1/10), vanlige (≥1/100 til <1/10), mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100), sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000), svært sjeldne (<1/10 000). Innenfor hver frekvensgruppering er bivirkninger presentert etter synkende alvorlighetsgrad.

Tabell 2. Bivirkninger hos ivakaftorbehandlede pasienter fra 2 års alder

Organklassesystem

Bivirkning

Frekvens

 

 

 

Infeksiøse og parasittære

Øvre luftveisinfeksjon

svært vanlige

sykdommer

Nasofaryngitt

svært vanlige

 

Rhinitt

vanlige

Nevrologiske sykdommer

Hodepine

svært vanlige

 

Svimmelhet

svært vanlige

Sykdommer i øre og labyrint

Øresmerter

vanlige

 

Ubehag i øret

vanlige

 

Tinnitus

vanlige

 

Trommehinnehyperemi

vanlige

 

Vestibulær lidelse

vanlige

 

Tette ører

mindre vanlige

Sykdommer i

Smerter i munn og svelg

svært vanlige

respirasjonsorganer, thorax og

Nesetetthet

svært vanlige

mediastinum

Tette bihuler

vanlige

 

Erytem i svelget

vanlige

Gastrointestinale sykdommer

Abdominalsmerter

svært vanlige

 

Diaré

svært vanlige

Sykdommer i lever og galleveier

Transaminaseøkninger

svært vanlige

Hud- og underhudssykdommer

Utslett

svært vanlige

Lidelser i kjønnsorganer og

Kuler i brystet

vanlige

brystsykdommer

Brystinflammasjon

mindre vanlige

 

Gynekomasti

mindre vanlige

 

Brystvortelidelse

mindre vanlige

 

Brystvortesmerter

mindre vanlige

Undersøkelser

Bakterier i sputum

svært vanlige

Beskrivelse av utvalgte bivirkninger

Sykdommer i lever og galleveier Transaminaseøkninger

I de 48-ukers placebokontrollerte studiene 1 og 2 hos pasienter fra 6 års alder var insidensen av maksimal transaminase (ALAT eller ASAT) > 8, > 5 eller > 3 x ULN henholdsvis 3,7 %, 3,7 % og 8,3 % hos pasienter behandlet med ivakaftor og 1,0 %, 1,9 % og 8,7 % hos pasienter behandlet med placebo. To pasienter, den ene på placebo og den andre på ivakaftor, seponerte behandlingen permanent på grunn av økte transaminaser, i begge tilfeller > 8 x ULN. Ingen pasienter behandlet med ivakaftor fikk en transaminaseøkning > 3 x ULN forbundet med økt totalbilirubin > 1,5 x ULN. Hos pasienter behandlet med ivakaftor opphørte de fleste transaminaseøkninger opp til 5 x ULN uten behandlingsavbrudd. Ivakaftordoseringen ble avbrutt hos de fleste pasienter med transaminaseøkning > 5 x ULN. I alle tilfeller hvor dosering ble avbrutt på grunn av økte transaminaser og deretter gjenopptatt, kunne ivakaftordosering gjenopptas med godt resultat (se pkt. 4.4).

Pediatrisk populasjon

Sikkerhetsdata ble evaluert hos 34 pasienter i alderen 2 til under 6 år, 61 pasienter i alderen 6 til under 12 år og 94 pasienter i alderen 12 til under 18 år.

Sikkerhetsprofilen er generelt lik hos barn og ungdom og tilsvarende som hos voksne pasienter.

I den 24-ukers åpne kliniske fase 3-studien med 34 pasienter i alderen 2 til under 6 år (studie 7), var insidensen av pasienter med transaminaseøkninger (ALAT eller ASAT) >3 x ULN 14,7 % (5/34). Alle 5 pasientene hadde maksimalt ALAT- eller ASAT-nivå > 8 x ULN, som gikk tilbake til baselinenivå etter avbrutt dosering med ivakaftorgranulat. Ivakaftor ble seponert permanent hos én pasient. Hos barn i alderen 6 til under 12 år var insidensen av pasienter som fikk transaminaseøkninger (ALAT eller ASAT) > 3 x ULN 15,0 % (6/40) hos pasienter behandlet med ivakaftor og 14,6 % (6/41) hos

pasienter som fikk placebo. En enkelt pasient behandlet med ivakaftor (2,5 %) i denne aldersgruppen hadde en økning av ALAT og ASAT > 8 x ULN. Maksimale økninger av LFT (ALAT eller ASAT) var generelt høyere hos pediatriske pasienter enn hos eldre pasienter. I nesten alle tilfeller hvor dosering ble avbrutt på grunn av økte transaminaser og deretter gjenopptatt, kunne ivakaftordosering gjenopptas med godt resultat (se pkt. 4.4). Tilfeller som indikerte "positiv rechallenge" (gjentatt reaksjon ved gjentatt behandling) ble observert.

Melding av mistenkte bivirkninger

Melding av mistenkte bivirkninger etter godkjenning av legemidlet er viktig. Det gjør det mulig å overvåke forholdet mellom nytte og risiko for legemidlet kontinuerlig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Dette gjøres via det nasjonale meldesystemet som beskrevet i Appendix V.

4.9 Overdosering

Det finnes intet spesifikt antidot mot overdosering med ivakaftor. Behandling av overdosering består av generelle støttetiltak, inkludert overvåking av vitale tegn, leverfunksjonsprøver og observasjon av pasientens kliniske status.

5. FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER

5.1 Farmakodynamiske egenskaper

Farmakoterapeutisk gruppe: Andre preparater med virkning på respirasjonssystemet, ATC-kode: R07AX02

Virkningsmekanisme

Ivakaftor er en forsterker av CFTR-proteinet, dvs. in vitro øker ivakaftor CFTR-kanalreguleringen slik at transporten av klorid øker. In vitro-respons sett i patch clamp-eksperimenter med enkeltkanaler ved bruk av membranlapper fra gnagerceller som uttrykker mutante CFTR-former, korresponderer ikke nødvendigvis med farmakodynamisk respons in vivo (f.eks. klorid i svette) eller klinisk effekt. Den eksakte mekanismen som gjør at ivakaftor forsterker reguleringsaktiviteten hos normale og visse mutante CFTR-former i dette systemet har ikke blitt fullstendig belyst.

Farmakodynamiske effekter

I studie 1 og 2 med pasienter med G551D-mutasjon i ett allel av CFTR-genet, ga ivakaftor rask (15 dager), betydelig (gjennomsnittlig endring i klorid i svette fra baseline til og med Uke 24 var henholdsvis -48 mmol/l [95 % KI -51, -45] og -54 mmol/l [95 % KI -62, -47]) og vedvarende (i 48 uker) reduksjon i kloridkonsentrasjonen i svette.

I studie 5, del 1 med pasienter som hadde en ikke-G551D-mutasjon i CFTR-genet, medførte behandling med ivakaftor en rask (15 dager) og betydelig gjennomsnittlig endring i klorid i svette

-49 mmol/l (95 % KI -57, -41) fra baseline til og med behandlingsuke 8. Hos pasienter med G970R- CFTR-mutasjon var imidlertid gjennomsnittlig (SD) absolutt endring i klorid i svette til Uke 8 -6,25 (6,55) mmol/l. Det ble sett tilsvarende resultater i del 2 av studien som i del 1. Ved oppfølgingskontroll i uke 4 (4 uker etter avsluttet dosering med ivakaftor), gikk gjennomsnittsverdien for klorid i svette i hver gruppe mot nivået før behandling.

I studie 7 med pasienter i alderen 2 til under 6 år med en reguleringsmutasjon i minst i ett allel av CFTR-genet som fikk 50 mg eller 75 mg ivakaftor to ganger daglig, var gjennomsnittlig absolutt endring fra baseline til Uke 24 i klorid i svette -47 mmol/l (95 % KI -58, -36).

Klinisk effekt og sikkerhet

Studie 1 og 2: Studier av pasienter med CF med G551D-mutasjoner

Effekten til Kalydeco har blitt utredet i to randomiserte, dobbeltblindede, placebokontrollerte, multisenter, fase III-studier av klinisk stabile pasienter med CF som hadde G551D-mutasjon i CFTR- genet i minst 1 allel og forventet FEV1 ≥40 %.

Pasienter i begge studier ble randomisert 1:1 til å få 150 mg ivakaftor eller placebo hver 12. time sammen med fettholdig mat i 48 uker i tillegg til sin forskrevne CF-behandling (f.eks. tobramycin, dornase-alfa). Bruk av inhalert hyperton natriumkloridoppløsning var ikke tillatt.

Studie 1 evaluerte 161 pasienter som var 12 år eller eldre. 122 (75,8 %) pasienter hadde F508del-mutasjonen i det andre allelet. Ved studiestart brukte pasientene i placebogruppen visse legemidler hyppigere enn i ivakaftorgruppen. Disse legemidlene omfattet dornasealfa (73,1 % mot 65,1 %), salbutamol (53,8 % mot 42,2 %), tobramycin (44,9 % mot 33,7 %) og salmeterol/flutikason (41,0 % mot 27,7 %). Ved baseline var gjennomsnittlig forventet FEV1 63,6 % (variasjonsbredde: 31,6 % til 98,2 %), og gjennomsnittlig alder var 26 år (variasjonsbredde: 12 til 53 år).

Studie 2 evaluerte 52 pasienter som var 6 til 11 år ved screening. Gjennomsnittlig (SD) kroppsvekt var 30,9 (8,63) kg. 42 (80,8 %) pasienter hadde F508del-mutasjonen i det andre allelet. Ved baseline var gjennomsnittlig forventet FEV1 84,2 % (variasjonsbredde: 44,0 % til 133,8 %), og gjennomsnittlig alder var 9 år (variasjonsbredde: 6 til 12 år). 8 (30,8 %) pasienter i placebogruppen og 4 (15,4 %) pasienter i ivakaftorgruppen hadde en forventet FEV1 under 70 % ved baseline.

Primært effektendepunkt i begge studier var gjennomsnittlig absolutt endring fra baseline i prosent forventet FEV1 etter 24 ukers behandling.

Behandlingsforskjellen mellom ivakaftor og placebo for gjennomsnittlig absolutt endring (95 % KI) i prosent forventet FEV1 fra baseline til og med Uke 24 var 10,6 prosentpoeng (8,6, 12,6) i studie 1 og 12,5 prosentpoeng (6,6, 18,3) i studie 2. Behandlingsforskjellen mellom ivakaftor og placebo for gjennomsnittlig relativ endring (95 % KI) i prosent forventet FEV1 fra baseline til og med Uke 24 var 17,1 % (13,9, 20,2) i studie 1 og 15,8 % (8,4, 23,2) i studie 2. Gjennomsnittlig endring fra baseline til og med Uke 24 i FEV1 (liter) var 0,37 liter i ivakaftorgruppen og 0,01 liter i placebogruppen i studie 1 og 0,30 liter i ivakaftorgruppen og 0,07 liter i placebogruppen i studie 2. I begge studier startet bedring i FEV1 raskt (Dag 15) og vedvarte i 48 uker.

Behandlingsforskjellen mellom ivakaftor og placebo for gjennomsnittlig absolutt endring (95 % KI) i prosent forventet FEV1 fra baseline til og med Uke 24 hos pasienter i alderen 12 til 17 år i studie 1 var 11,9 prosentpoeng (5,9, 17,9). Behandlingsforskjellen mellom ivakaftor og placebo for gjennomsnittlig absolutt endring (95 % KI) i prosent forventet FEV1 fra baseline til og med Uke 24 hos pasienter med baseline forventet FEV1 over 90 % i studie 2 var 6,9 prosentpoeng (-3,8, 17,6).

Resultatene for klinisk relevante sekundære endepunkter er vist i tabell 3.

Tabell 3. Effekt av ivakaftor på andre effektendepunkter i studie 1 og 2

 

Studie 1

 

Studie 2

 

 

Behandlings-

 

Behandlings-

 

 

forskjella

P-verdi

forskjella

P-verdi

Endepunkt

(95 % KI)

(95 % KI)

Gjennomsnittlig absolutt endring fra baseline i CFQ-Rb respirasjonsdomene-score (poeng)c

Til og med Uke 24

8,1

<0,0001

6,1

0,1092

 

(4,7, 11,4)

 

(-1,4, 13,5)

 

Til og med Uke 48

8,6

<0,0001

5,1

0,1354

 

(5,3, 11,9)

 

(-1,6, 11,8)

 

Relativ risiko for lungeforverring

 

 

 

Til og med Uke 24

0,40d

0,0016

NA

NA

Til og med Uke 48

0,46d

0,0012

NA

NA

Gjennomsnittlig absolutt endring fra baseline i kroppsvekt (kg)

I Uke 24

2,8

<0,0001

1,9

0,0004

 

(1,8,

3,7)

 

(0,9,

2,9)

 

I Uke 48

2,7

0,0001

2,8

0,0002

 

(1,3,

4,1)

 

(1,3,

4,2)

 

Gjennomsnittlig absolutt endring fra baseline i BMI (kg/m2)

 

 

 

 

 

 

 

 

I Uke 24

0,94

<0,0001

0,81

0,0008

 

(0,62,

1,26)

 

(0,34,

1,28)

 

I Uke 48

0,93

<0,0001

1,09

0,0003

 

(0,48,

1,38)

 

(0,51,

1,67)

 

Gjennomsnittlig endring fra baseline i z-score

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vekt-for-alder z-score i

0,33

0,0260

0,39

<0,0001

Uke 48e

(0,04,

0,62)

 

(0,24,

0,53)

 

BMI-for-alder z-score i

0,33

0,0490

0,45

<0,0001

Uke 48e

(0,002, 0,65)

 

(0,26,

0,65)

 

KI: konfidensintervall, NA: ikke analysert på grunn av lav insidens av hendelser

aBehandlingsforskjell = effekt av ivakaftor – effekt av placebo

bCFQ-R: Det reviderte spørreskjemaet for cystisk fibrose er et sykdomsspesifikt, helserelatert livskvalitetsmål for CF.

cStudie 1-data ble sammenslått for CFQ-R for voksne/ungdom og CFQ-R for barn i alderen 12 til 13 år, studie 2-data ble hentet fra CFQ-R for barn i alderen 6 til 11 år.

dRisikoforhold for tid til første lungeforverring

eHos forsøkspersoner under 20 år (CDC-vekstskjema)

Studie 5: studie med pasienter med CF med ikke-G551D-mutasjoner

Studie 5 var en fase III, todelt, randomisert, dobbeltblindet, placebokontrollert, krysset studie (del 1) etterfulgt av en 16 ukers åpen forlengelsesperiode (del 2) for å evaluere effekt og sikkerhet av ivakaftor hos pasienter med CF i alderen 6 år og eldre som hadde en ikke-G551D-mutasjon i CFTR- genet (G178R, S549N, S549R, G551S, G970R, G1244E, S1251N, S1255P eller G1349D).

I del 1 ble pasientene randomisert 1:1 til å få 150 mg ivakaftor eller placebo hver 12. time sammen med fettholdig mat i 8 uker i tillegg til sin foreskrevne CF-behandling, og bytte over til den andre behandlingen i de neste 8 ukene etter en 4 til 8 ukers utvaskingsperiode. Bruk av inhalert hyperton saltvannsoppløsning var ikke tillatt. I del 2 fikk alle pasienter ivakaftor som indisert i del 1 i ytterligere 16 uker. Varigheten av kontinuerlig ivakaftorbehandling var 24 uker for pasienter randomisert til del 1 placebo/ivakaftorbehandlingssekvens og 16 uker for pasienter randomisert til del 1 ivakaftor/placebobehandlingssekvens.

Trettini pasienter (gjennomsnittlig alder 23 år) med baseline forventet FEV1 ≥ 40 % (gjennomsnittlig forventet FEV1 78 % [variasjonsbredde: 43 % til 119 %]) ble inkludert. Sekstito prosent (24/39) av dem var bærere av F508del-CFTR-mutasjonen i det andre allelet. Totalt 36 pasienter fortsatte i del 2 (18 per behandlingssekvens).

I del 1 av studie 5 var gjennomsnittlig prosent forventet FEV1 ved baseline 79,3 % hos placebobehandlede pasienter og 76,4 % hos pasienter behandlet med ivakaftor. Gjennomsnittlig samlet verdi etter baseline var henholdsvis 76,0 % og 83,7 %. Gjennomsnittlig absolutt endring fra baseline til og med Uke 8 i prosent forventet FEV1 (primært effektendepunkt) var 7,5 % i ivakaftorperioden og –3,2 % i placeboperioden. Observert behandlingsforskjell (95 % KI) mellom ivakaftor og placebo var 10,7 % (7,3, 14,1) (P < 0,0001).

Ivakaftors effekt i totalpopulasjonen i studie 5 (inkludert de sekundære endepunktene absolutt endring i BMI til behandlingsuke 8 og absolutt endring i CFQ-R respirasjonsdomene-score til og med behandlingsuke 8) og basert på individuell mutasjon (absolutt endring i klorid i svette og i prosent forventet FEV1 til Uke 8) er vist i tabell 4. Effekt hos pasienter med G970R-mutasjon kunne ikke fastslås på bakgrunn av klinisk (prosent forventet FEV1) og farmakodynamisk (klorid i svette) respons på ivakaftor.

Tabell 4. Effekt av ivakaftor på effektvariabler hos totalpopulasjonen og ved spesifikke

CFTR-mutasjoner

Absolutt endring i prosent

BMI

CFQ- R respirasjonsdomene-

forventet FEV1

(kg/m2)

score (poeng)

Til og med Uke 8

I Uke 8

Til og med Uke 8

Alle pasienter (N=39)

Resultater vist som gjennomsnittlig (95 % KI) endring fra baseline for pasienter behandlet med ivakaftor sammenlignet med placebo:

10,7 (7,3, 14,1)

0,66 (0,34, 0,99)

9,6 (4,5, 14,7)

Pasienter gruppert under mutasjonstyper (n)

Resultater vist som gjennomsnittlig (minste, største) endring fra baseline for pasienter behandlet med ivakaftor i Uke 8*:

Mutasjon (n)

Absolutt endring i klorid i svette

Absolutt endring i prosent forventet

 

(mmol/l)

FEV1 (prosentpoeng)

 

I Uke 8

I Uke 8

G1244E (5)

–55 (–75, –34)

8 (–1, 18)

G1349D (2)

–80 (–82, –79)

20 (3, 36)

G178R (5)

–53 (–65, –35)

8 (–1, 18)

G551S (2)

–68†

 

3†

G970R (4)

–6 (–16, –2)

(–1, 5)

S1251N (8)

–54 (–84, –7)

9 (–20, 21)

S1255P (2)

–78 (–82, –74)

(–1, 8)

S549N (6)

–74 (–93, –53)

(–2, 20)

S549R (4)

–61†† (–71, –54)

5 (–3, 13)

*Statistisk testing ikke gjennomført på grunn av lavt antall individuelle mutasjoner.

Gjenspeiler resultater fra den ene pasienten med G551S-mutasjon med data for tidspunktet 8 uker. †† n=3 for analyse av absolutt endring i klorid i svette.

I del 2 av studie 5 var gjennomsnittlig (SD) absolutt endring i prosent forventet FEV1 etter 16 uker (pasienter randomisert til ivakaftor/placebobehandlingssekvensen i del 1) med kontinuerlig ivakaftorbehandling 10,4 % (13,2 %). Ved oppfølgingskontroll 4 uker etter avsluttet dosering med ivakaftor var gjennomsnittlig (SD) absolutt endring i prosent forventet FEV1 fra del 2 Uke 16 -5,9 % (9,4 %). For pasienter randomisert til placebo/ivakaftorbehandlingssekvensen i del 1 var det en ytterligere gjennomsnittlig (SD) endring på 3,3 % (9,3 %) i prosent forventet FEV1 etter ytterligere 16 behandlingsuker med ivakaftor. Ved oppfølgingskontroll 4 uker etter avsluttet dosering med ivakaftor var gjennomsnittlig (SD) absolutt endring i prosent forventet FEV1 fra del 2 Uke 16 -7,4 % (5,5 %).

Endring fra baseline i forrige studie etter 48 ukers placebobehandling.

Studie 3: studie med pasienter med CF og F508del-mutasjon i CFTR-genet

Studie 3 (del A) var en 16 ukers, 4:1 randomisert, dobbeltblindet, placebokontrollert, parallellgruppe, fase II-studie av ivakaftor (150 mg hver 12. time) hos 140 pasienter med CF,

som var 12 år eller eldre og homozygote for F508del-mutasjonen i CFTR-genet og hadde forventet FEV1 ≥40 %.

Gjennomsnittlig absolutt endring fra baseline til og med Uke 16 i prosent forventet FEV1 (primært effektendepunkt) var 1,5 prosentpoeng i ivakaftorgruppen og -0,2 prosentpoeng i placebogruppen. Anslått behandlingsforskjell mellom ivakaftor og placebo var 1,7 prosentpoeng (95 % KI: -0,6, 4,1). Denne forskjellen var ikke statistisk signifikant (P = 0,15).

Studie 4: åpen forlengelsesstudie

I studie 4 fikk pasienter som fullførte behandling i studie 1 og 2 med placebo bytte til ivakaftor, mens pasienter som hadde fått ivakaftor fortsatte å få det i minst 96 uker, dvs. behandlingslengden med ivakaftor var minst 96 uker for pasienter i placebo/ivakaftorgruppen og minst 144 uker for pasienter i ivakaftor/ivakaftorgruppen.

Etthundreogførtifire (144) pasienter fra studie 1 ble overført til studie 4, 67 i placebo/ivakaftorgruppen og 77 i ivakaftor/ivakaftorgruppen. Førtiåtte (48) pasienter fra studie 2 ble overført til studie 4, 22 i placebo/ivakaftorgruppen og 26 i ivakaftor/ivakaftorgruppen.

Tabell 5 viser resultater for gjennomsnittlig (SD) absolutt endring i prosent forventet FEV1 for begge pasientgrupper. For pasienter i placebo/ivakaftorgruppen er baseline prosent forventet FEV1 fra studie 4, og for pasienter i ivakaftor/ivakaftorgruppen er baselineverdien fra studie 1 og 2.

Tabell 5. Effekt av ivakaftor på prosent forventet FEV1 i studie 4

Opprinnelig studie

Varighet av

Absolutt endring fra baseline i prosent

og

ivakaftorbehandling (Uker)

forventet FEV1 (prosentpoeng)

behandlingsgruppe

 

 

 

 

 

 

 

N

Gjennomsnitt (SD)

Studie 1

 

 

 

 

 

Ivakaftor

48*

9,4

(8,3)

 

9,4

(10,8)

Placebo

0*

-1,2 (7,8)

 

9,5

(11,2)

Studie 2

 

 

 

 

 

Ivakaftor

48*

10,2

(15,7)

 

10,3

(12,4)

Placebo

0*

-0,6

(10,1)

 

10,5

(11,5)

* Behandling i blindet, kontrollert, 48 ukers fase III-studie.

Når gjennomsnittlig (SD) absolutt endring i prosent forventet FEV1 fra baseline i studie 4 ble sammenlignet var gjennomsnittlig (SD) absolutt endring i prosent forventet FEV1 0,0 % (9,05) for pasienter i ivakaftor/ivakaftorgruppen (n=72) overført fra studie 1, og 0,6 % (9,1) for pasienter i ivakaftor/ivakaftorgruppen (n=25) overført fra studie 2. Dette viser at pasienter i ivakaftor/ivakaftorgruppen beholdt bedringen i prosent forventet FEV1 sett i Uke 48 i den første studien (Dag 0 til og med Uke 48) til og med Uke 144. Det var ingen ytterligere bedring i studie 4 (Uke 48 til og med Uke 144).

For pasienter i placebo/ivakaftorgruppen fra studie 1 var årlig grad av lungeforverring høyere i den første studien hvor pasientene fikk placebo (1,34 hendelser/år) enn i den påfølgende studie 4 hvor pasientene byttet til ivakaftor (0,48 hendelser/år fra Dag 1 til Uke 48, og 0,67 hendelser/år fra Uke 48 til 96). For pasienter i ivakaftor/ivakaftorgruppen fra studie 1 var årlig grad av lungeforverring

0,57 hendelser/år fra Dag 1 til Uke 48 når pasientene fikk ivakaftor. Når de ble overført til studie 4 var årlig grad av lungeforverring 0,91 hendelser/år fra Dag 1 til Uke 48 og 0,77 hendelser/år fra Uke 48 til 96.

For pasienter overført fra studie 2 var antall hendelser generelt lav.

Studie 7: studie med pediatriske pasienter med CF i alderen 2 til under 6 år med G551D- eller en annen reguleringsmutasjon

Ivakaftors farmakokinetikkprofil, sikkerhet og effekt hos 34 pasienter i alderen 2 til under 6 år med CF og som hadde en G551D-, G1244E-, G1349D-, G178R-, G551S-, S1251N-, S1255P-, S549N- eller

S549R-mutasjon i CFTR-genet ble undersøkt i en 24-ukers, ikke-kontrollert studie med ivakaftor (pasienter som veide mindre enn 14 kg fikk 50 mg ivakaftor og pasienter som veide 14 kg eller mer fikk 75 mg ivakaftor). Ivakaftor ble gitt oralt hver 12. time sammen med fettholdig mat i tillegg til deres forskrevne CF-behandling.

Pasientene i studie 7 var i alderen 2 til under 6 år (gjennomsnittsalder 3 år). Tjueseks pasienter av de 34 inkluderte (76,5 %) hadde CFTR-genotype G551D/F508del og kun 2 pasienter hadde en ikke-G551D-mutasjon (S549N). Gjennomsnittlig (SD) klorid i svette ved baseline (n=25) var

97,88 mmol/l (14,00). Gjennomsnittlig (SD) fekal elastase-1-verdi ved baseline (n=27) var 28 µg/g (95).

Det primære sikkerhetsendepunktet ble evaluert frem til og med Uke 24 (se pkt. 4.8). Sekundære og eksplorative effektendepunkter som ble evaluert var absolutt endring fra baseline til og med behandlingsuke 24 i klorid i svette, absolutt endring fra baseline til og med behandlingsuke 24 i vekt, kroppsmasseindeks (BMI) og størrelse (støttet av z-score for vekt, BMI og størrelse) og mål for pankreasfunksjon slik som fekal elastase-1. Data vedrørende prosent forventet FEV1 (eksplorativt endepunkt) var tilgjengelig for 3 pasienter i gruppen med 50 mg ivakaftor og 17 pasienter i doseringsgruppen med 75 mg.

Gjennomsnittlig (SD) samlet (begge ivakaftordoseringsgrupper samlet) absolutt endring fra baseline til Uke 24 i BMI var 0,32 kg/m2 (0,54), og gjennomsnittlig (SD) samlet endring i BMI-for-alder z-score var 0,37 (0,42). Gjennomsnittlig (SD) samlet endring i størrelse-for-alder z-score var -0,01 (0,33). Gjennomsnittlig (SD) samlet endring fra baseline i fekal elastase-1 (n = 27) var 99,8 µg/g (138,4). Seks pasienter med initiale nivåer under 200 μg/g oppnådde i Uke 24 et nivå på ≥ 200 μg/g. Gjennomsnittlig (SD) samlet endring i prosent forventet FEV1 fra baseline til Uke 24 (eksplorativt endepunkt) var 1,8 (17,81).

Pediatrisk populasjon

Det europeiske legemiddelkontoret (The European Medicines Agency) har utsatt forpliktelsen til å presentere resultater fra studier med Kalydeco i én eller flere undergrupper av den pediatriske populasjonen ved cystisk fibrose (se pkt. 4.2 for informasjon vedrørende pediatrisk bruk).

5.2 Farmakokinetiske egenskaper

Farmakokinetikken til ivakaftor er lik hos friske, voksne forsøkspersoner og pasienter med CF.

Etter en oral 150 mg enkeltdose gitt til friske forsøkspersoner etter et måltid var gjennomsnittlig (±SD) AUC og Cmax henholdsvis 10 600 (5260) ng*time/ml og 768 (233) ng/ml. Etter dosering hver 12. time ble steady-state plasmakonsentrasjon av ivakaftor nådd på Dag 3 til 5, med et akkumuleringsforhold på 2,2 til 2,9.

Absorpsjon

Etter gjentatt oral dosering med ivakaftor økte ivakaftoreksponeringen vanligvis med dosen fra 25 mg hver 12. time til 450 mg hver 12. time. Ivakaftoreksponeringen økte ca. 2,5 til 4 ganger når det ble gitt sammen med fettholdig mat. Ivakaftor bør derfor gis sammen med fettholdig mat. Median (variasjonsbredde) tmax er ca. 4,0 (3,0, 6,0) timer etter et måltid.

Ivakaftor granulat (2 x 75 mg doseposer) hadde samme biotilgjengelighet som 150 mg tabletter gitt sammen med fettholdig mat til friske voksne forsøkspersoner. Geometrisk minste kvadrats gjennomsnittsforhold (90 % KI) for granulat i forhold til tabletter var 0,951 (0,839, 1,08) for AUC0-∞ og 0,918 (0,750, 1,12) for Cmax. Effekten av mat på ivakaftors absorpsjon er lik for begge formuleringer, dvs. tabletter og granulat.

Distribusjon

Ivakaftor er ca. 99 % plasmaproteinbundet, hovedsakelig til surt alfa 1-glykoprotein og albumin. Ivakaftor bindes ikke til erytrocytter hos mennesker.

Etter oral administrering av 150 mg hver 12. time etter et måltid i 7 dager hos friske forsøkspersoner, var gjennomsnittlig (±SD) tilsynelatende distribusjonsvolum 353 (122) liter.

Biotransformasjon

Ivakaftor blir omfattende metabolisert hos mennesker. In vitro- og in vivo-data indikerer at ivakaftor hovedsakelig metaboliseres av CYP3A. M1 og M6 er ivakaftors to hovedmetabolitter hos mennesker. M1 har ca. en sjettedel av ivakaftors potens og anses å være farmakologisk aktivt. M6 har mindre enn en femtiendedel av ivakaftors potens og anses ikke å være farmakologisk aktivt.

Eliminasjon

Etter oral administrering ble mesteparten av ivakaftor (87,8 %) eliminert i fæces etter metabolisering. Hovedmetabolittene M1 og M6 tilsvarer ca. 65 % av eliminert totaldose, med 22 % som M1 og 43 % som M6. Det var ubetydelig urinutskillelse av ivakaftor som uendret modersubstans. Tilsynelatende terminal halveringstid var ca. 12 timer etter en enkeltdose gitt etter et måltid. Tilsynelatende clearance (CL/F) av ivakaftor var tilsvarende hos friske forsøkspersoner og pasienter med CF. Gjennomsnittlig (±SD) CL/F for en 150 mg enkeltdose var 17,3 (8,4) liter/time hos friske forsøkspersoner.

Linearitet/ikke-linearitet

Farmakokinetikken til ivakaftor er vanligvis lineær med hensyn til tid i doseområdet fra 25 mg til 250 mg.

Nedsatt leverfunksjon

Etter en enkeltdose på 150 mg ivakaftor hadde voksne forsøkspersoner med moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh klasse B, score 7 til 9) tilsvarende ivakaftor Cmax (gjennomsnitt [±SD] på 735 [331] ng/ml), men ca. dobbel ivakaftor AUC0-∞ (gjennomsnitt [±SD] på 16 800

[6140] ng*time/ml) sammenlignet med friske forsøkspersoner med tilsvarende demografi. Simuleringer for å forutsi steady-state ivakaftoreksponering viste at ved å redusere doseringen fra 150 mg hver 12. time til 150 mg én gang daglig, vil voksne med moderat nedsatt leverfunksjon få

omtrent de samme steady-state Cmin-verdier som de som oppnås med en dose på 150 mg hver 12. time hos voksne uten nedsatt leverfunksjon. Hos pasienter med moderat nedsatt leverfunksjon anbefales

derfor en redusert dose på 50 mg én gang daglig hos pasienter fra 2 års alder med kroppsvekt under 14 kg og 75 mg én gang daglig hos pasienter med kroppsvekt fra 14 kg til under 25 kg. Effekten av lett nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh klasse A, score 5 til 6) på farmakokinetikken til ivakaftor er ikke undersøkt, men økningen i ivakaftors AUC0-∞ forventes å være mindre enn en dobling. Dosejustering er derfor ikke nødvendig hos pasienter med lett nedsatt leverfunksjon.

Det er ikke utført studier med pasienter med sterkt nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh klasse C, score 10 til 15), men eksponeringen forventes å være høyere enn hos pasienter med moderat nedsatt leverfunksjon. Bruk av ivakaftor hos pasienter med sterkt nedsatt leverfunksjon er derfor ikke anbefalt med mindre nytten oppveier risikoen. I slike tilfeller bør startdosen være som anbefalt ovenfor, men

gitt annenhver dag. Doseringsintervallet bør modifiseres ut fra klinisk respons og tolerabilitet (se pkt. 4.2 og 4.4).

Nedsatt nyrefunksjon

Farmakokinetikkstudier er ikke utført med ivakaftor hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon. I en farmakokinetikkstudie hos mennesker var det minimal eliminasjon av ivakaftor og metabolitter i urin (kun 6,6 % av total radioaktivitet ble gjenfunnet i urin). Det var ubetydelig urinutskillelse av ivakaftor som uendret modersubstans (mindre enn 0,01 % etter en oral enkeltdose på 500 mg). Dosejustering er derfor ikke anbefalt ved lett eller moderat nedsatt nyrefunksjon. Forsiktighet anbefales imidlertid ved bruk av ivakaftor hos pasienter med sterkt nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance på 30 ml/minutt eller lavere) eller terminal nyresykdom (se pkt. 4.2 og 4.4).

Pediatrisk populasjon

Forventet ivakaftoreksponering basert på observert ivakaftorkonsentrasjon i fase II- og III-studier og fastslått ved hjelp av populasjonsfarmakokinetisk analyse er presentert etter aldersgruppe i tabell 6. Eksponering hos 6- til 11-åringer er anslått ved simulering fra den populasjonsfarmakokinetiske modellen ved hjelp av data innhentet for denne aldersgruppen.

Tabell 6. Gjennomsnittlig (SD) ivakaftoreksponering etter aldersgruppe

Aldersgruppe

Dose

Cmin, ss (ng/ml)

AUCτ, ss (ng.time/ml)

 

 

 

 

2 til 5 år

50 mg hver 12. time

577 (317)

10 500 (4260)

(<14 kg)

 

 

 

2 til 5 år

75 mg hver 12. time

629 (296)

11 300 (3820)

(≥14 kg til <25 kg)

 

 

 

6 til 11 år

75 mg hver 12. time

641 (329)

10 760 (4470)

(≥14 kg til <25 kg)

 

 

 

6 til 11 år

150 mg hver 12. time

958 (546)

15 300 (7340)

(≥25 kg)

 

 

 

12 til 17 år

150 mg hver 12. time

564 (242)

9240 (3420)

Voksne (≥18 år)

150 mg hver 12. time

701 (317)

10 700 (4100)

5.3 Prekliniske sikkerhetsdata

I prekliniske studier ble det bare observert effekter ved doser tilstrekkelig over den maksimale humane eksponering til at det indikerer liten klinisk relevans.

Ivakaftor hadde en konsentrasjonsavhengig hemmende effekt på hERG (humant ether-a-go-go relatert gen) restspenning, med en IC15 på 5,5 μM, som er sammenlignbart med Cmax (5,0 μM) for ivakaftor ved den terapeutiske dosen. Det ble imidlertid ikke observert ivakaftorindusert QT-forlengelse i en telemetristudie med hunder med enkeltdoser inntil 60 mg/kg, eller ved EKG-målinger fra studier med gjentatt dosering av inntil 1 års varighet med dosenivået 60 mg/kg/døgn hos hunder (Cmax etter

365 dager = 36,2 til 47,6 μM). Ivakaftor ga en doserelatert men forbigående økning i blodtrykksparametere hos hunder ved orale enkeltdoser på inntil 60 mg/kg.

Ivakaftor medførte ikke reproduksjonstoksisitet hos hann- eller hunnrotter ved henholdsvis 200 og 100 mg/kg/døgn. Hos hunner var doseringer over dette forbundet med reduksjoner i den totale fertilitetsindeksen, antall drektigheter, antall gule legemer og implantasjonssteder samt endringer i brunstperioden. Hos hanner ble det observert en liten reduksjon i sædblærevekt.

Ivakaftor var ikke teratogent ved oral tilførsel hos drektige rotter og kaniner i organogenesestadiet av fosterutviklingen i doser som gir eksponeringer henholdsvis ca. 5 ganger (basert på samlede AUC- verdier for ivakaftor og dets viktigste metabolitter) og 11 ganger (basert på samlet AUC-verdi for ivakaftor) eksponeringen hos mennesker ved MRHD. Ved maternaltoksiske doser hos rotter ga ivakaftor redusert fostervekt og økt insidens av cervikale ribben, hypoplastiske ribben, bølgeformede ribben og sternumforandringer, inkludert fusjoner. Betydningen av disse funnene for mennesker er ukjent.

Ivakaftor medførte ikke utviklingsdefekter hos avkom av rotter dosert med 100 mg/kg/døgn oralt under drektighet, fødsel og avvenning. Doseringene over dette ga 92 % og 98 % reduksjoner av henholdsvis overlevelses- og laktasjonsindeks, samt redusert kroppsvekt hos avkom.

Funn av katarakter ble observert hos juvenile rotter dosert fra postnatal Dag 7 til 35 med dosenivå

10 mg/kg/døgn og høyere (som gir eksponeringer 0,22 ganger den humane eksponeringen ved MRHD basert på systemisk eksponering for ivakaftor og dets viktigste metabolitter). Dette funnet er ikke observert i fostre fra rotter behandlet på drektighetsdag 7 til 17, hos rottevalper eksponert for en viss mengde via melkeinntak frem til postnatal Dag 20, hos 7 uker gamle rotter eller hos 4 til 5 måneder gamle hunder. Mulig relevans av disse funnene for mennesker er ukjent.

Toårige studier med mus og rotter for vurdering av ivakaftors karsinogene potensial viste at ivakaftor ikke var karsinogent hos disse artene. Ivakaftors plasmaeksponering hos hann- og hunnmus ved den ikke-karsinogene doseringen (200 mg/kg/døgn, den høyeste undersøkte doseringen) var henholdsvis ca. 4 og 7 ganger høyere enn eksponeringen som ble målt hos mennesker etter ivakaftorbehandling, og henholdsvis minst 1,2 og 2,4 ganger høyere med hensyn til samlede AUC-verdier for ivakaftor og dets viktigste metabolitter. Ivakaftors plasmaeksponering hos hann- og hunnrotter ved den ikke- karsinogene doseringen (50 mg/kg/døgn, den høyeste undersøkte doseringen) var henholdsvis ca. 16 og 29 ganger høyere enn eksponeringen som ble målt hos mennesker etter ivakaftorbehandling, og henholdsvis 6 og 9 ganger høyere høyere med hensyn til samlede AUC-verdier for ivakaftor og dets viktigste metabolitter.

Ivakaftor var negativt med hensyn til gentoksisitet undersøkt i standardoppsett av in vitro- og in vivo- tester.

6. FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER

6.1 Fortegnelse over hjelpestoffer

Silisiumdioksid, kolloidal

Krysskarmellosenatrium

Hypromelloseacetatsuksinat

Laktosemonohydrat

Magnesiumstearat

Mannitol

Sukralose

Natriumlaurylsulfat

6.2 Uforlikeligheter

Ikke relevant.

6.3 Holdbarhet

2 år.

Det er vist at blandingen er stabil i én time.

6.4 Oppbevaringsbetingelser

Oppbevares ved høyst 30 ºC.

6.5 Emballasje (type og innhold)

Granulatet er pakket i en dosepose av biaksialt orientert polyetylentereftalat/polyetylen/folie/polyetylen (BOPET/PE/folie/PE).

Pakningsstørrelse på 56 doseposer (inneholder 4 enkeltlommer med 14 doseposer per lomme)

6.6 Spesielle forholdsregler for destruksjon og annen håndtering

Ingen spesielle forholdsregler for destruksjon.

7. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN

Vertex Pharmaceuticals (Europe) Limited

2 Kingdom Street

London W2 6BD

Storbritannia

Tlf: +44 (0) 1923 437672

8. MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE)

EU/1/12/782/003-004

9. DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE

Dato for første markedsføringstillatelse: 23. juli 2012

Dato for siste fornyelse:

10. OPPDATERINGSDATO

Detaljert informasjon om dette legemidlet er tilgjengelig på nettstedet til Det europeiske legemiddelkontoret (The European Medicines Agency) http://www.ema.europa.eu.

Kommentarer

A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z
  • Hjelp
  • Get it on Google Play
  • Om
  • Info on site by:

  • Presented by RXed.eu

  • 27558

    liste over reseptbelagte medikamenter