Norwegian
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z

Osseor (strontium ranelate) – Preparatomtale - M05BX03

Updated on site: 09-Oct-2017

Medikamentets navnOsseor
ATC-kodeM05BX03
Stoffstrontium ranelate
ProdusentLes Laboratoires Servier

Dette legemidlet er underlagt særlig overvåking for å oppdage ny sikkerhetsinformasjon så raskt som mulig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Se pkt. 4.8 for informasjon om bivirkningsrapportering.

1.LEGEMIDLETS NAVN

OSSEOR 2 g granulat til mikstur, suspensjon.

2.KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING

Hver dosepose inneholder 2 g strontiumranelat.

Hjelpestoff med kjent effekt:

Hver dosepose inneholder også 20 mg aspartam (E951).

For fullstendig liste over hjelpestoffer, se pkt. 6.1.

3.LEGEMIDDELFORM

Granulat til mikstur, suspensjon.

Gult granulat.

4.KLINISKE OPPLYSNINGER

4.1Indikasjoner

Behandling av alvorlig osteoporose:

-hos postmenopausale kvinner,

-hos voksne menn,

med høy risiko for fraktur, som ikke kan behandles med andre medisinske produkter godkjent for behandling av osteoporose på grunn av f.eks. kontraindikasjoner eller intoleranse. Hos postmenopausale kvinner reduserer strontiumranelat risikoen for virvel- og hoftefrakturer (se pkt. 5.1). Beslutningen om å forskrive strontiumranelat bør være basert på en vurdering av den enkelte pasients totale risiko (se pkt. 4.3 og 4.4).

4.2Dosering og administrasjonsmåte

Behandling skal kun initieres av lege med erfaring i behandling av osteoporose.

Dosering

Anbefalt dose er en 2 g dosepose en gang daglig ved oral administrasjon.

På grunn av sykdommens karakter er strontiumranelat tiltenkt langtidsbruk.

Absorpsjonen av strontiumranelat reduseres av mat, melk og melkeprodukter, og OSSEOR bør derfor tas mellom måltidene. Gitt den langsomme absorpsjonen bør OSSEOR tas ved leggetid, helst minst to timer etter måltid (se pkt. 4.5 og 5.2).

Pasienter som behandles med strontiumranelat bør få tilskudd av vitamin D og kalsium dersom inntaket via dietten er utilstrekkelig.

Eldre

Effekt og sikkerhet av strontiumranelat er klarlagt i en stor aldersgruppe (inntil 100 år ved inklusjon) av voksne menn og postmenopausale kvinner med osteoporose. Dosejustering i forhold til alder er ikke nødvendig.

Nedsatt nyrefunksjon

Strontiumranelat anbefales ikke til pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance under 30 ml/min) (se pkt. 4.4 og 5.2). Dosejustering er ikke nødvendig hos pasienter med lett til moderat nedsatt nyrefunksjon (30-70 ml/min kreatininclearance) (se pkt. 4.4 og 5.2).

Nedsatt leverfunksjon

Dosejustering er ikke nødvendig hos pasienter med nedsatt leverfunksjon (se pkt. 5.2).

Pedriatisk populasjon

Sikkerhet og effekt av OSSEOR hos barn under 18 år har ikke blitt fastslått. Det finnes ingen tilgjengelige data.

Administrasjonsmåte Til oral bruk.

Granulatet i doseposene må tas som en suspensjon i et glass inneholdende minst 30 ml (ca. en tredjedel av et vanlig glass) vann.

Selv om studier har vist at strontiumranelat er stabilt i suspensjon i 24 timer etter tilberedning, bør suspensjonen drikkes umiddelbart etter tilberedning.

4.3Kontraindikasjoner

-Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene listet opp i pkt. 6.1.

-Nåværende eller tidligere venøs tromboembolisme (VTE), inkludert dyp venetrombose og lungeembolisme.

-Midlertidig eller permanent immobilisering, f.eks. på grunn av postoperativ restitusjon eller langvarig sengeleie.

-Etablert, nåværende eller tidligere historie med iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom og/eller cerebrovaskulær sykdom.

-Ukontrollert hypertensjon.

4.4Advarsler og forsiktighetsregler

Kardiale iskemiske hendelser

I samlede randomiserte placebokontrollerte studier hos postmenopausale osteoporotiske pasienter har en betydelig økning i myokardinfarkt blitt observert i OSSEOR-behandlede pasienter sammenlignet med placebo (se pkt. 4.8).

Før oppstart av behandling bør pasienten vurderes med hensyn til kardiovaskulær risiko. Pasienter med vesentlige risikofaktorer for kardiovaskulære hendelser (f.eks. hypertensjon, hyperlipidemi, diabetes mellitus, røyking) skal kun behandles med strontiumranelat etter nøye vurdering (se pkt. 4.3 og 4.8).

Under behandling med OSSEOR bør disse kardiovaskulære risikoene overvåkes regelmessig, vanligvis hver 6. til 12. måned.

Behandlingen bør stoppes dersom pasienten utvikler iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom, cerebrovaskulær sykdom eller hvis hypertensjon er ukontrollert (se pkt. 4.3).

Venøs tromboembolisme

I placebokontrollerte fase III-studier var strontiumranelatbehandling forbundet med en økning i årlig forekomst av venøs tromboembolisme (VTE), inkludert lungeembolisme (se pkt. 4.8). Årsaken til dette funnet er ukjent. OSSEOR er kontraindisert hos pasienter med venøs tromboembolisme i anamnesen (se pkt. 4.3) og skal brukes med forsiktighet hos pasienter med risiko for VTE.

Ved behandling av pasienter over 80 år med risiko for VTE, må videre behandling med OSSEOR vurderes på nytt. OSSEOR skal seponeres så snart som mulig i tilfeller med en sykdom eller tilstand

som fører til immobilisering (se pkt. 4.3), og relevante forholdregler bør tas. Behandlingen skal ikke startes igjen før den første tilstanden har bedret seg og pasienten har full mobilitet igjen. Når en VTE opptrer, skal OSSEOR seponeres.

Bruk hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon

I fravær av bensikkerhetsdata fra pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon behandlet med strontiumranelat, anbefales ikke OSSEOR til pasienter med kreatininclearance under 30 ml/min (se pkt. 5.2). I samsvar med god klinisk praksis anbefales regelmessig kontroll av nyrefunksjon hos pasienter med kronisk nyresvikt. Fortsatt behandling med OSSEOR hos pasienter som utvikler alvorlig nedsatt nyrefunksjon bør vurderes på individuell basis.

Hudreaksjoner

Livstruende hudreaksjoner (Stevens-Johnson syndrom (SJS), toksisk epidermal nekrolyse (TEN) og legemiddelutslett med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS)) er rapportert ved bruk av OSSEOR.

Pasienter bør gjøres oppmerksomme på tegn og symptomer og kontrolleres nøye for hudreaksjoner. Den høyeste risikoen for at SJS eller TEN kan opptre, er i løpet av de første behandlingsukene, og vanligvis rundt 3 – 6 uker for DRESS.

Hvis symptomer eller tegn på SJS eller TEN (f.eks. progressivt hudutslett, ofte med blemmer eller mukøse lesjoner) eller DRESS (f.eks. utslett, feber, eosinofili og systemisk innblanding (f.eks. adenopati, hepatitt, interstitiell nefropati, interstitiell lungesykdom)) er til stede, må behandling med OSSEOR seponeres omgående.

De beste resultatene ved behandling av SJS, TEN og DRESS ble oppnådd ved tidlig diagnostisering og øyeblikkelig seponering av suspekte legemidler. Tidlig seponering assosieres med en bedre prognose. Utfallet av DRESS er i de fleste tilfeller positivt ved seponering av OSSEOR, og etter oppstart av behandling med kortikosteroider om nødvendig. Restitusjon kan ta lang tid og tilbakefall av syndromet er rapportert i noen tilfeller etter seponering av kortikosteroidbehandling.

Hvis pasienten har fått SJS, TEN eller DRESS ved bruk av OSSEOR, må denne pasienten aldri starte med OSSEOR igjen.

En høyere forekomst, men likevel sjelden, av overfølsomhetsreaksjoner inkludert hudutslett, SJS eller TEN hos pasienter av asiatisk opprinnelse, har blitt rapportert (se pkt. 4.8).

HLA-A*33:03- og HLA-B*58:01-alleler har blitt identifisert som potensielle genetiske risikofaktorer for strontiumranelatrelatert SJS/TEN hos han-kinesiske pasienter i en retrospektiv, farmakogenetisk, kasus-kontrollstudie. Hvis mulig kan screening for HLA-A*33:03- og HLA-B*58:01-alleler vurderes før oppstart av behandling med OSSEOR hos pasienter av han-kinesisk opprinnelse. Ved positive prøver for ett eller begge alleler, bør behandling med OSSEOR ikke startes. Fravær av disse allelene ved genotyping utelukker imidlertid ikke at SJS/TEN kan oppstå.

Interaksjon med laboratorieprøver

Strontium påvirker kolorimetriske metoder for bestemmelse av kalsiumkonsentrasjoner i blod og urin. I klinisk praksis bør det derfor brukes induktivt koblet plasmaatomemisjonsspektrometri eller atomabsorpsjonsspektrometri for å sikre en nøyaktig måling av kalsiumkonsentrasjoner i blod og urin.

Hjelpestoff

OSSEOR inneholder aspartam en kilde til fenylalanin, som kan være skadelig for personer med fenylketonuri.

4.5Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon

Mat, melk og melkeprodukter samt legemidler inneholdende kalsium kan redusere strontiumranelats biotilgjengelighet med ca. 60-70%. Administrasjon av OSSEOR og slike produkter bør derfor foregå med minst to timers mellomrom (se pkt. 4.2 og 5.2).

Da divalente kationer kan danne komplekser med orale tetracyklin- (f.eks. doksycyklin) og kinolinantibiotika (f.eks. ciprofloksacin) på gastrointestinalt nivå og dermed redusere deres absorpsjon, anbefales ikke samtidig administrasjon av strontiumranelat og disse legemidlene. Som en

forholdsregel bør OSSEOR-behandling stoppes under behandling med orale tetracyklin- og kinolinantibiotika.

En in vivo klinisk interaksjonsstudie viste at administrasjon av aluminium- og magnesiumhydroksider to timer før eller samtidig med strontiumranelat ga en liten reduksjon av absorpsjonen av strontiumranelat (20-25% AUC-reduksjon), mens absorpsjonen var nesten upåvirket når antacida ble gitt to timer etter strontiumranelat. Antacida bør derfor helst tas minst to timer etter OSSEOR.

Dersom slik dosering er upraktisk på grunn av anbefalt administrasjon av OSSEOR ved leggetid, er samtidig inntak likevel akseptabelt.

Det er ikke observert interaksjoner med orale tilskudd av vitamin D.

I kliniske studier er det ikke funnet holdepunkter for kliniske interaksjoner eller relevante økninger av strontiumnivåer i blodet med legemidler som ofte forventes å bli foreskrevet samtidig med OSSEOR hos målgruppen. Disse omfattet: ikke-steroide antiinflammatoriske midler (inkludert acetylsalisylsyre), anilider (som paracetamol), H2-blokkere og protonpumpehemmere, diuretika, digoksin og hjerteglykosider, organiske nitrater og andre vasodilatorer for hjertesykdommer, kalsiumblokkere, betablokkere, ACE-hemmere, angiotensin II-antagonister, selektive beta2-agonister, orale antikoagulantia, hemmere av blodplateaggregasjon, statiner, fibrater og benzodiazepinderivater.

4.6Fertilitet, graviditet og amming

Graviditet

Det er ingen data på bruk av strontiumranelat hos gravide kvinner.

Ved høye doser har dyrestudier vist reversible beneffekter hos avkom av rotter og kaniner behandlet under graviditet (se pkt. 5.3). Dersom OSSEOR brukes utilsiktet under graviditet, må behandlingen stoppes.

Amming

Fysikalsk-kjemiske data tyder på at strontiumranelat utskilles i morsmelk. OSSEOR skal ikke brukes ved amming.

Fertilitet

I dyrestudier ble det ikke observert effekter på fertiliteten til hanner og hunner.

4.7Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner

Strontiumranelat har ingen eller ubetydelig påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner.

4.8Bivirkninger

Sammendrag av sikkerhetsprofilen

OSSEOR er undersøkt i kliniske studier med nesten 8000 deltakere. Langtidssikkerhet er vurdert hos postmenopausale kvinner med osteoporose behandlet i inntil 60 måneder med strontiumranelat

2 g/døgn (n = 3352) eller placebo (n = 3317) i fase III-studier. Gjennomsnittlig alder var 75 år ved inklusjon og 23 % av de inkluderte pasientene var 80 til 100 år.

I en samlet analyse av randomiserte placebokontrollerte studier hos postmenopausale osteoporotiske pasienter, var de vanligste bivirkningene kvalme og diaré, som vanligvis ble rapportert i begynnelsen av behandlingen uten merkbar forskjell mellom gruppene etter hvert. Seponering av behandling skyldtes hovedsakelig kvalme.

Det var ingen forskjell i bivirkningenes karakter mellom behandlingsgruppene, uavhengig av om pasientene var under eller over 80 år ved inklusjon.

Bivirkninger stilt opp i tabell

Følgende bivirkninger er rapportert under kliniske studier og/eller etter markedsføring ved bruk av strontiumranelat.

Bivirkninger er nevnt nedenfor ved hjelp av følgende konvensjon: svært vanlige (≥1/10); vanlige (≥1/100 til <1/10); mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100); sjeldne (≥1/10.000 til <1/1000); svært sjeldne (<1/10.000); ikke kjent (kan ikke anslås utifra tilgjengelige data).

Organklassesystem

Frekvens

Bivirkning

Sykdommer i blod og lymfatiske

Mindre vanlige

Lymfadenopati (i forbindelse med

organer

 

overfølsomhetsreaksjoner i hud)

 

Sjeldne

Benmargsvikt#

 

 

Eosinofili (i forbindelse med

 

 

overfølsomhetsreaksjoner i hud)

Stoffskifte- og

Vanlige

Hyperkolesterolemi

ernæringsbetingede sykdommer

 

 

Psykiatriske lidelser

Vanlige

Insomnia

 

Mindre vanlige

Forvirring

Nevrologiske sykdommer

Vanlige

Hodepine

 

 

Bevissthetsforstyrrelser

 

 

Hukommelsestap

 

 

Svimmelhet

 

 

Parestesi

 

Mindre vanlige

Krampeanfall

Sykdommer i øre og labyrint

Vanlige

Vertigo

Hjertesykdommer

Vanlige

Myokardinfarkt

Karsykdommer

Vanlige

Venøs tromboembolise (VTE)

Sykdommer i

Vanlige

Bronkial hyperreaktivitet

respirasjonsorganer, thorax og

 

 

mediastinum

 

 

Gastrointestinale sykdommer

Vanlige

Kvalme

 

 

Diaré og løs avføring

 

 

Oppkast

 

 

Abdominale smerter

 

 

Gastrointestinale smerter

 

 

Gastroøsofageal refluks

 

 

Dyspepsi

 

 

Konstipasjon

 

 

Flatulens

 

Mindre vanlige

Oral slimhinneirritasjon (stomatitt og/eller

 

 

munnsår)

 

 

Munntørrhet

Sykdommer i lever og galleveier

Vanlige

Hepatitt

 

Mindre vanlige

Økte serumtransaminaser (i forbindelse med

 

 

overfølsomhetsreaksjoner i hud)

Hud- og underhudssykdommer

Svært vanlige

Overfølsomhetsreaksjoner i hud (utslett,

 

 

kløe, urticaria, angioødem)§

 

Vanlige

Eksem

 

Mindre vanlige

Dermatitt

 

 

Alopesi

 

Sjeldne

Legemiddelreaksjon med eosinofili og

 

 

systemiske symptomer (DRESS) (se pkt.

 

 

4.4)#

 

Svært sjeldne

Alvorlige hudbivirkninger (SCARs):

 

 

Stevens-Johnson syndrom og toksisk

 

 

epidermal nekrolyse* (se pkt. 4.4)#

Sykdommer i muskler, bindevev

Svært vanlige

Smerter I muskler og skjelett

og skjelett

 

(muskelspasmer, myalgi, bensmerter,

 

 

artralgi og smerter i ekstremiteter)§

Generelle lidelser på

Vanlige

Perifert ødem

administrasjonsstedet

Mindre vanlige

Pyreksi (i forbindelse med

 

 

overfølsomhetsreaksjoner i hud)

 

 

Malaise

Undersøkelser

Vanlige

Økning av kreatinfosfokinase (CPK) i blod a

§ Frekvens i kliniske utprøvninger var lik i legemiddel- og placebogruppen. * I asiatiske land, rapportert som sjeldne

# For bivirkninger ikke observer i kliniske utprøvninger , er den øvre grensen av konfidensintervallet på 95% ikke høyere enn 3/X der X representerer den totale prøvestørrelsen oppsummert over alle relevante kliniske utprøvninger og studier.

a Muskel-skjelettfraksjon > 3 ganger øvre normalgrense. I de fleste tilfellene gikk disse verdiene spontant tilbake til det normale uten endring av behandling.

Beskrivelse av utvalgte bivirkninger

Venøs tromboembolisme

I fase-III studier var den årlige forekomst av venøs tromboembolisme (VTE) observert over 5 år ca. 0,7%, med en relativ risiko på 1,4 (95% CI = [1.0 ; 2.0]) hos pasienter behandlet med strontiumranelat sammenlignet med placebo (se pkt. 4.4).

Myokardinfarkt

I samlede randomiserte placebokontrollerte studier hos postmenopausale osteoporotiske pasienter er en signifikant økning i myokardinfarkt observert hos pasienter behandlet med strontiumranelat sammenlignet med placebo (1,7% versus 1,1 %), med en relative risiko på 1,6 (95% CI = [1.07 ; 2.38]).

Melding av mistenkte bivirkninger

Melding av mistenkte bivirkninger etter godkjenning av legemidlet er viktig. Det gjør det mulig å overvåke forholdet mellom nytte og risiko for legemidlet kontinuerlig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Dette gjøres via det nasjonale meldesystemet som beskrevet i Annex V.

4.9Overdosering

Symptomer

God toleranse ble vist i en klinisk studie som undersøkte gjentatt administrasjon av

4 g strontiumranelat per døgn i 25 dager hos friske postmenopausale kvinner. Enkeltadministrasjon av doser opp til 11 g hos friske unge menn ga ingen spesielle symptomer.

Behandling

Etter episoder av overdoseringer i kliniske studier (inntil 4 g/døgn i maksimalt 147 dager) ble det ikke observert klinisk relevante hendelser.

Inntak av melk eller antacida kan bidra til å redusere absorpsjonen av virkestoff. Ved en betydelig overdosering kan oppkast vurderes for å fjerne uabsorbert virkestoff.

5.FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER

5.1Farmakodynamiske egenskaper

Farmakoterapeutisk gruppe: Midler til behandling av bensykdommer - Midler med effekt på benstruktur og mineralisering, ATC-kode: M05B X03.

Virkningsmekanisme

In vitro, strontiumranelat:

-øker bendannelse i benvevkultur samt replikasjon av osteoblastforstadier og kollagensyntese i bencellekultur

-reduserer beneresorpsjon ved å redusere osteoklastdifferensiering og resorpsjonsaktivitet. Dette gjenoppretter en balanse av benomsetning i favør av bendannelse.

Strontiumranelats aktivitet er undersøkt i forskjellige ikke-kliniske modeller. Spesielt hos intakte rotter øker strontiumranelat trabekulær benmasse, trabekelantall og -tykkelse, noe som gir en forbedret benstyrke.

I benvev hos behandlede dyr og mennesker absorberes strontium hovedsakelig til krystalloverflaten og erstatter bare i liten grad kalsium i apatittkrystall i nydannet ben. Strontiumranelat modifiserer ikke benkrystallegenskaper. I benbiopsier fra hoftekammen tatt inntil 60 måneder etter behandling med strontiumranelat 2 g/døgn i fase III-studier, ble det ikke observert skadelige effekter på benkvalitet eller mineralisering.

De kombinerte effektene av strontiumdistribusjon i ben (se pkt. 5.2) og økt røntgenabsorpsjon av strontium sammenlignet med kalsium, gir forsterkning av benmineraltetthet (BMD)-målt ved dobbelfoton røntgenabsorpsjonsmetri (DXA). Tilgjengelige data indikerer at disse faktorene står for ca. 50% av de målte endringene i BMD i løpet av 3 års behandling med OSSEOR 2 g/døgn. Dette bør tas hensyn til ved tolkning av BMD-endringer under behandling med OSSEOR. I fase III-studier, som bekreftet anti-fraktureffekten av OSSEOR-behandling, økte målt gjennomsnittlig BMD fra start med OSSEOR med ca. 4% per år i korsryggen og 2% per år i lårbenshalsen, og nådde henholdsvis 13-15% og 5-6% etter 3 år, avhengig av studien.

I fase III-studier økte biokjemiske markører for bendannelse (benspesifikk alkalisk fosfatase og C-terminalt propeptid av type I prokollagen), og markører for benresorpsjon (serum C-telopeptid og urin N-telopeptid kryssbindinger) avtok fra tredje måned av behandling til 3 år, sammenlignet med placebo.

Sekundært til de farmakologiske effektene av strontiumranelat ble det observert små fall i serumkonsentrasjoner av kalsium og paratyreoideahormon (PTH), økninger i blodkonsentrasjoner av fosfor og i total alkalisk fosfataseaktivitet, uten observerte kliniske konsekvenser.

Klinisk effekt

Osteoporose er definert som BMD i ryggrad eller hofte 2,5 SD eller mer under den gjennomsnittlige verdien hos en normal ung populasjon. Flere risikofaktorer er forbundet med postmenopausal osteoporose, inkludert lav benmasse, lav benmineraltetthet, tidlig menopause, tidligere røyking og osteoporose i familien. Den kliniske konsekvensen av osteoporose er frakturer. Risikoen for frakturer øker med antall risikofaktorer.

Behandling av postmenopausal osteoporose:

Programmet for anti-frakturstudier med OSSEOR besto av to placebokontrollerte fase III-studier: SOTI-studien og TROPOS-studien. SOTI inkluderte 1649 postmenopausale kvinner med bekreftet osteoporose (lav lumbal BMD og prevalente virvelfrakturer) og en gjennomsnittlig alder på 70 år. TROPOS inkluderte 5091 postmenopausale kvinner med osteoporose (lav BMD i lårbenshalsen og prevalente frakturer hos mer enn halvparten av dem) og en gjennomsnittlig alder på 77 år. Til sammen inkluderte SOTI og TROPOS 1556 pasienter over 80 år (23,1% av studiepopulasjoner). I tillegg til behandlingen (2 g/døgn strontiumranelat eller placebo) fikk pasientene tilpassede kalsium- og vitamin D-tilskudd i begge studiene.

OSSEOR reduserte den relative risikoen for nye virvelfrakturer med 41% over 3 år i SOTI-studien (Tabell 1). Effekten var signifikant fra første år. Tilsvarende nytte ble vist hos kvinner med multiple frakturer ved start. Med hensyn til kliniske virvelfrakturer (definert som frakturer forbundet med ryggsmerter og/eller en reduksjon av kroppshøyde på minst 1 cm), ble den relative risikoen redusert med 38%. OSSEOR reduserte også antall pasienter med reduksjon av kroppshøyde på minst 1 cm sammenlignet med placebo. Livskvalitetsvurderinger på QUALIOST spesifikke skala og oppfatning av allmenntilstand på SF-36 generelle skala indikerte nytte av OSSEOR, sammenlignet med placebo. Effekt av OSSEOR på reduksjon av risikoen for nye virvelfrakturer ble bekreftet i TROPOS-studien, inkludert for osteoporotiske pasienter uten skjørhetsfrakturer ved start.

Tabell 1: Forekomst av pasienter med virvelfraktur og relativ risikoreduksjon

Studie

Placebo

OSSEOR

Relativ risikoreduksjon vs.

 

placebo (95%KI), p-verdi

 

 

 

 

 

 

 

SOTI

N = 723

N = 719

 

Ny virvelfraktur i løpet av 3 år

32,8%

20,9%

41% (27-52), p<0,001

Ny virvelfraktur i løpet av 1. år

11,8%

6,1%

49% (26-64), p<0,001

Ny klinisk virvelfraktur i løpet av 3 år

17,4%

11,3%

38% (17-53), p<0,001

 

 

 

 

TROPOS

N = 1823

N = 1817

 

Ny virvelfraktur i løpet av 3 år

20,0%

12,5%

39% (27-49), p<0,001

 

 

 

 

Hos pasienter over 80 år ved inklusjon viste en samlet analyse av SOTI- og TROPOS-studien at OSSEOR reduserte den relative risikoen for å få nye virvelfrakturer med 32% over 3 år (forekomst på 19,1% med strontiumranelat vs. 26,5% med placebo).

I en samlet a-posteriori-analyse av pasienter fra SOTI- og TROPOS-studien med BMD i korsrygg og/eller lårbenshals i osteopeniområdet og uten prevalente frakturer, men med minst en ytteligere risikofaktor for fraktur (N = 176) ved start, reduserte OSSEOR risikoen for en første virvelfraktur med 72% over 3 år (forekomst av virvelfraktur på 3,6% med strontiumranelat vs. 12,0% med placebo).

En a-posteriori-analyse ble utført i en subgruppe av pasienter fra TROPOS-studien av spesiell klinisk interesse og med høy risiko for fraktur [definert ved en BMD T-score for lårbenshalsen ≤ -3 SD (produsentens variasjon tilsvarer -2,4 SD ved bruk av NHANES III) og alder ≥ 74 år (n = 1977, dvs. 40% av TROPOS studiepopulasjon)]. I denne gruppen reduserte OSSEOR risikoen for hoftefrakturer med 36% over 3 års behandling, sammenlignet med placebogruppen (Tabell 2).

Tabell 2: Forekomst av pasienter med hoftefraktur og relativ risikoreduksjon hos pasienter med BMD ≤ -2,4 SD (NHANES III) og alder ≥ 74 år

Studie

Placebo

OSSEOR

Relativ risikoreduksjon vs.

placebo (95%KI), p-verdi

 

 

 

 

 

 

 

TROPOS

N = 995

N = 982

 

Hoftefraktur i løpet av 3 år

6,4%

4,3%

36% (0-59), p = 0,046

 

 

 

 

Behandling av osteoporose hos menn:

Effekten av OSSEOR ble vist hos menn med osteoporose i en 2-årig, dobbeltblind, placebokontrollert studie med en hovedanalyse etter ett år hos 243 pasienter (”Intention-to-treat”-populasjonen,

161 pasienter fikk strontiumranelat) med høy risiko for fraktur (gjennomsnittsalder 72,7 år; gjennomsnittlig lumbal BMD T-score var -2,6; 28% av prevalent virvelfraktur).

Alle pasienter fikk daglig tilskudd av kalsium (1000 mg) og vitamin D (800 IE).

Statistisk signifikante økninger i BMD var observert så tidlig som 6 måneder etter start av OSSEOR- behandling kontra placebo.

Over 12 måneder ble en statistisk signifikant økning av gjennomsnittlig BMD i korsrygg observert, viktigste effektkriterier (E (SE) = 5,32% (0,75), 95% CI = [3,86 : 6,79]; p<0,001), lik de observert i de pivotale anti-fraktur fase III-studiene foretatt hos postmenopausale kvinner.

Statistisk signifikante økninger av BMD i lårbenshalsen og total hofte-BMD (p<0,001) ble observert etter 12 måneder.

Pediatrisk populasjon

Det europeiske legemiddelkontoret (The European Medicines Agency) har gitt unntak fra forpliktelsen til å presentere resultater fra studier med OSSEOR i alle undergrupper av den pediatriske populasjonen ved osteoporose (se punkt 4.2 for informasjon vedrørende pediatrisk bruk).

5.2Farmakokinetiske egenskaper

Strontiumranelat består av 2 atomer stabilt strontium og 1 molekyl ranelinsyre (ranelic acid), hvor den organiske delen tillater det beste kompromisset med hensyn til molekylvekt, farmakokinetikk og akseptabilitet av legemidlet. Farmakokinetikken til strontium og ranelinsyre er undersøkt hos friske unge menn og friske postmenopausale kvinner, samt ved langtidsbruk hos menn med osteoporose og postmenopausale osteoporotiske kvinner, inkludert eldre kvinner.

På grunn sin høye polaritet har ranelinsyre lav absorpsjon, distribusjon og binding til plasmaproteiner. Ranelinsyre akkumuleres ikke, og det er ingen holdepunkter for metabolisme hos dyr og mennesker. Absorbert ranelinsyre elimineres raskt uendret via nyrene.

Absorpsjon

Strontiums absolutte biotilgjengelighet er ca. 25% (19-27%) etter en oral dose på 2 g strontiumranelat. Maksimal plasmakonsentrasjon nås 3-5 timer etter en enkeltdose på 2 g. "Steady state" nås etter

2 ukers behandling. Inntak av strontiumranelat sammen med kalsium eller mat reduserer strontiums biotilgjengelighet med ca. 60-70%, sammenlignet med administrasjon 3 timer etter et måltid. På grunn av den relativt langsomme absorpsjonen av strontium bør inntak av mat og kalsium unngås både før og etter administrasjon av OSSEOR. Oralt tilskudd av vitamin D har ingen effekt på strontiumeksponering.

Distribusjon

Strontium har et distribusjonsvolum på ca. 1 l/kg. Binding av strontium til humane plasmaproteiner er lav (25%), og strontium har høy affinitet til benvev. Måling av strontiumkonsentrasjon i benbiopsier fra hoftekammen hos pasienter behandlet i inntil 60 måneder med strontiumranelat 2 g/døgn, indikerte at benkonsentrasjoner av strontium kan nå et platå etter ca. 3 års behandling. Det finnes ingen pasientdata som kan vise strontiums eliminasjonskinetikk fra ben etter avsluttet behandling.

Biotransformasjon

Som et divalent kation metaboliseres strontium ikke. Strontiumranelat hemmer ikke cytokrom P450-enzymer.

Eliminasjon

Eliminasjon av strontium er tids- og doseuavhengig. Strontiums effektive halveringstid er ca. 60 timer. Strontiumutskillelse forgår via nyrene og gastrointestinaltraktus. Plasmaclearance er ca. 12 ml/min (CV 22%), og nyreclearance er ca. 7 ml/min (CV 28%).

Farmakokinetikk i spesielle populasjoner

Eldre

Farmakokinetiske populasjonsdata viste ingen sammenheng mellom alder og tilsynelatende clearance av strontium hos målgruppen.

Nedsatt nyrefunksjon

Hos pasienter med lett til moderat nedsatt nyrefunksjon (30-70 ml/min kreatininclearance), reduseres strontiumclearance når kreatininclearance reduseres (ca. 30% reduksjon ved en kreatininclearance på 30-70 ml/min), noe som induserer en økning av strontiumnivåer i plasma. I fase III-studier hadde 85% av pasientene en kreatininclearance mellom 30 og 70 ml/min og 6% hadde under 30 ml/min ved inklusjon, og gjennomsnittlig kreatininclearance var ca. 50 ml/min. Dosejustering er derfor ikke nødvendig hos pasienter med lett til moderat nedsatt nyrefunksjon.

Det finnes ingen farmakokinetikkdata fra pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance under 30 ml/min).

Nedsatt leverfunksjon

Det finnes ingen farmakokinetikkdata fra pasienter med nedsatt leverfunksjon. På bakgrunn av strontiums farmakokinetiske egenskaper forventes ingen effekt.

5.3Prekliniske sikkerhetsdata

Prekliniske data indikerer ingen spesiell fare for mennesker basert på konvensjonelle studier av sikkerhetsfarmakologi, gentoksisitet og karsinogenitet.

Kronisk oral administrasjon av strontiumranelat i høye doser hos gnagere induserte ben- og tannskader, hovedsakelig bestående av spontane frakturer og forsinket mineralisering som var reversible etter avsluttet behandling. Disse effektene ble rapportert ved strontiumnivåer i ben 2-3 ganger høyere enn strontiumnivåer hos mennesker ved inntil 3 års behandling. Dataene om skjeletal strontiumranelatakkumulering over lengre tids eksponering er begrenset.

Utviklingstoksisitetsstudier hos rotter og kaniner viste ben- og tannskader (f.eks. bøyde lange ben og bølgete ribben) hos avkom. Hos rotter var disse effektene reversible 8 uker etter seponering av behandling.

Evaluering av miljørisiko (Environmental Risk Assessment, ERA)

Evaluering av miljørisiko av strontiumranelat er foretatt i henhold til europeiske retningslinjer for ERA.

Strontiumranelat representerer ingen fare for miljøet.

6.FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER

6.1Fortegnelse over hjelpestoffer

Aspartam (E951)

Maltodekstrin

Mannitol (E421)

6.2Uforlikeligheter

Ikke relevant.

6.3

Holdbarhet

-

3 år.

-

Etter rekonstituering i vann er suspensjonen stabil i 24 timer. Det anbefales imidlertid å drikke

 

suspensjonen umiddelbart etter tilberedning (se pkt. 4.2).

6.4

Oppbevaringsbetingelser

Dette legemidlet krever ingen spesielle oppbevaringsbetingelser.

Oppbevaringsbetingelser etter rekonstituering av legemidlet, se pkt. 6.3.

6.5Emballasje (type og innhold)

Papir/polyetylen/aluminium/polyetylen doseposer.

Pakningsstørrelser

Bokser inneholdende 7, 14, 28, 56, 84 eller 100 doseposer.

Ikke alle pakningsstørrelser vil nødvendigvis bli markedsført.

6.6Spesielle forholdsregler for destruksjon

Ingen spesielle forholdsregler.

7.INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN

LES LABORATOIRES SERVIER 50, rue Carnot

92284 Suresnes cedex Frankrike

8.MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE)

EU/1/04/287/001

EU/1/04/287/002

EU/1/04/287/003

EU/1/04/287/004

EU/1/04/287/005

EU/1/04/287/006

9.DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE

Dato for første markedsføringstillatelse: 21/09/2004

Dato for siste fornyelse: 22/05/2014

10.OPPDATERINGSDATO

Detaljert informasjon om dette legemidlet er tilgjengelig på nettstedet til Det europeiske legemiddelkontoret (The European Medicines Agency) http://www.ema.europa.eu/

Kommentarer

A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z
  • Hjelp
  • Get it on Google Play
  • Om
  • Info on site by:

  • Presented by RXed.eu

  • 27558

    liste over reseptbelagte medikamenter