Norwegian
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z

Rapamune (sirolimus) – Preparatomtale - L04AA10

Updated on site: 09-Oct-2017

Medikamentets navnRapamune
ATC-kodeL04AA10
Stoffsirolimus
ProdusentPfizer Limited

1.LEGEMIDLETS NAVN

Rapamune 1 mg/ml mikstur, oppløsning

2.KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING

Hver ml inneholder 1 mg sirolimus.

Hver 60 ml flaske inneholder 60 mg sirolimus.

Hjelpestoffer med kjent effekt

Hver ml inneholder 20 mg etanol og 20 mg soyaolje.

For fullstendig liste over hjelpestoffer, se pkt. 6.1.

3.LEGEMIDDELFORM

Mikstur, oppløsning.

Svakt gul til gul oppløsning.

4.KLINISKE OPPLYSNINGER

4.1Indikasjoner

Rapamune er indisert som profylakse mot organrejeksjon etter nyretransplantasjon hos voksne pasienter med lav til moderat immunologisk risikoprofil. Innledningsvis er det anbefalt å bruke Rapamune i kombinasjon med ciklosporin mikroemulsjon og kortikosteroider i 2-3 måneder.

Vedlikeholdsbehandling med Rapamune kan fortsette sammen med kortikosteroider bare hvis ciklosporin mikroemulsjon kan seponeres etter gradvis nedtrapping (se pkt. 4.2 og 5.1).

4.2Dosering og administrasjonsmåte

Behandlingen bør igangsettes og følges opp av en spesialist i transplantasjonsmedisin.

Dosering

Initiell behandling (2 til 3 måneder etter transplantasjon):

Det vanlige doseringsregimet for Rapamune er en peroral startdose på 6 mg, gitt så tidlig som mulig etter transplantasjonen, etterfulgt av 2 mg daglig inntil resultatene fra den terapeutiske legemiddel- monitoreringen er tilgjengelig (se Terapeutisk legemiddelmonitorering og dosejustering).. Doseringen av Rapamune bør så tilpasses hver pasient slik at minimumskonsentrasjonene i fullblod mellom to doser blir 4-12 ng/ml (kromatografisk assay). Behandling med Rapamune bør optimaliseres med gradvis nedtrapping av steroider og ciklosporin mikroemulsjon. Foreslått ciklosporin minimums- konsentrasjon mellom to doser i de første 2-3 månedene etter transplantasjon er 150-400 ng/ml (monoklonalt assay eller tilsvarende teknikk) (se pkt. 4.5).

For å redusere variabiliteten bør Rapamune tas på samme tid i forhold til ciklosporin, 4 timer etter ciklosporindosen, og konsekvent enten med eller uten mat (se pkt. 5.2).

Vedlikeholdsbehandling:

Ciklosporin bør trappes gradvis ned over 4-8 uker, og Rapamunedosen bør justeres for å oppnå en minimumskonsentrasjon i fullblod mellom to doser på 12 til 20 ng/ml (kromatografisk assay, se

Terapeutisk legemiddelmonitorering og dosejustering). Rapamune bør gis sammen med kortikosteroider. Hos pasienter hvor seponering av ciklosporin ikke kan gjennomføres bør kombinasjonsbehandling med ciklosporin og Rapamune ikke pågå i mer enn 3 måneder etter

transplantasjon. Hos disse pasientene bør Rapamune seponeres dersom det er klinisk tilrådelig, og alternativ immunsuppressiv behandling startes.

Terapeutisk legemiddelmonitorering og dosejustering:

Nivåer av sirolimus i fullblod bør overvåkes nøye hos følgende grupper:

(1)pasienter med nedsatt leverfunksjon

(2)når indusere eller hemmere av CYP3A4 administreres samtidig med Rapamune og etter at disse er seponert (se pkt. 4.5), og/eller

(3)hvis ciklosporindosen reduseres kraftig eller seponeres. Disse gruppene har mest sannsynlig spesielle doseringsbehov.

Terapeutisk legemiddelmonitorering bør ikke være eneste utgangspunkt for justering av sirolimus- behandling. Kliniske tegn/symptomer, vevsbiopsier og laboratorieparametre bør følges nøye.

De fleste pasienter som fikk 2 mg Rapamune 4 timer etter ciklosporin hadde fullblodkonsentrasjoner (minimumskonsentrasjoner mellom to doser) av sirolimus i ønsket område: 4-12 ng/ml (uttrykt som kromatografisk assay-verdier). Optimal behandling krever terapeutisk monitorering av legemiddelkonsentrasjonen hos alle pasienter.

Optimalt bør justeringer i Rapamunedosering baseres på mer enn en enkel måling av minimums- konsentrasjon mellom to doser, utført mer enn 5 dager etter forrige dosejustering.

Pasientene kan bytte behandling fra Rapamune mikstur, oppløsning til tablettformuleringen på mg pr. mg basis. Det anbefales at en minimumskonsentrasjon mellom to doser tas 1-2 uker etter behandlings- bytte av formulering eller tablettstyrke for å verifisere at minimumskonsentrasjonene mellom to doser er innenfor det anbefalte området.

Etter seponering av ciklosporinbehandling, anbefales en minimumskonsentrasjon mellom to doser på 12-20 ng/ml (kromatografisk assay). Ciklosporin hemmer metabolismen av sirolimus, og sirolimus- nivåene vil følgelig avta når ciklosporin seponeres hvis ikke sirolimusdosen økes. Sirolimusdosen vil i gjennomsnitt måtte firedobles for å korrigere for både fravær av farmakokinetiske interaksjoner (dobbel økning) og det økte immunsuppressive behovet i fravær av ciklosporin (dobbel økning). Sirolimusdosen bør økes i en takt som tilsvarer eliminasjonshastigheten for ciklosporin.

Hvis ytterligere dosejustering(er) er nødvendig ved vedlikeholdsbehandling (etter seponering av ciklosporin), kan disse justeringene hos de fleste pasienter baseres på det enkle forholdet: ny Rapamunedose = nåværende dose x (ønsket konsentrasjon /nåværende konsentrasjon). En bolusdose bør vurderes i tillegg til en ny vedlikeholdsdose når det er nødvendig å øke minimumskonsentrasjon for sirolimus kraftig: Rapamune bolusdose = 3 x (ny vedlikeholdsdose - nåværende vedlikeholdsdose). Maksimal administrert daglig Rapamunedose skal ikke overskride 40 mg. Hvis en estimert daglig dose overskrider 40 mg pga. tillegg av bolusdose, skal bolusdosen administreres over to dager. Sirolimus minimumskonsentrasjoner skal overvåkes i minst 3 til 4 dager etter en bolusdose.

Den anbefalte 24-timer minimumskonsentrasjonsnivåene for sirolimus er basert på kromatografiske metoder. Flere testmetoder er brukt for å måle fullblodskonsentrasjonene av sirolimus. I klinisk praksis måles per i dag fullblodskonsentrasjonene av sirolimus både ved kromatografiske og immunoassay-metoder. Konsentrasjonsverdiene som oppnås med disse ulike metodene er ikke byttbare. Alle sirolimuskonsentrasjonene som er oppgitt i preparatomtalen ble enten målt ved bruk av kromatografiske metoder eller er omregnet til ekvivalenter i forhold til kromatografiske metoder. Justeringer av dosen for å oppnå sirolimuskonsentrasjoner i ønsket område bør gjøres med hensyn til samme bestemmelsesmetode som ble brukt til å bestemme sirolimus minimumskonsentrasjoner mellom to doser. Siden resultatene både er assay- og laboratorieavhengige, samt at de også kan forandre seg med tiden, må justeringer av det terapeutiske målområdet gjøres med detaljert kunnskap om det spesifikke assay som brukes. Leger bør derfor være kontinuerlig informert om hvordan konsentrasjonsbestemmelsen av sirolimus utføres og hvilken metode som brukes lokalt, av de ansvarlige representantene fra dette laboratoriet.

Spesielle populasjoner

Farget/mørkhudet populasjon

Det finnes begrenset informasjon som indikerer at fargede/mørkhudede nyretransplanterte pasienter (spesielt afroamerikanere) trenger høyere dose og minimumsblodkonsentrasjonsnivåer mellom to doser av sirolimus for å oppnå samme effekt som pasienter med lys hud. På det nåværende tidspunkt er effekt og sikkerhetsdata for begrenset til å kunne gi spesifikke anbefalinger for bruk av sirolimus til mørkhudede pasienter.

Eldre

I kliniske studier med Rapamune ble det ikke inkludert et tilstrekkelig antall pasienter over 65 år til å kunne bestemme om disse responderer forskjellig fra yngre pasienter (se pkt. 5.2).

Nedsatt nyrefunksjon

Ingen dosejustering er nødvendig (se pkt. 5.2).

Nedsatt leverfunksjon

Clearance av sirolimus kan bli redusert hos pasienter med nedsatt leverfunksjon (se pkt. 5.2). Hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon er det anbefalt at vedlikeholdsdosen av Rapamune reduseres med ca 50 %.

Det anbefales at sirolimus-minimumskonsentrasjonene i fullblod mellom to doser overvåkes nøye hos pasienter med nedsatt leverfunksjon (se Terapeutisk legemiddelmonitorering og dosejustering). Det er ikke nødvendig å endre startdosen av Rapamune.

Hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon bør monitorering, etter dosejustering eller etter bolusdose, utføres hver 5.-7. dag inntil 3 etterfølgende minimumsnivåer har vist stabile konsentrasjoner av sirolimus grunnet forsinkelsen i å oppnå steady-state på grunn av forlenget halveringstid.

Pediatrisk populasjon

Sikkerhet og effekt av Rapamune hos barn og ungdom under 18 år har ikke blitt fastslått.

For tiden tilgjengelige data er beskrevet i pkt. 4.8, 5.1 og 5.2, men ingen doseringsanbefalinger kan gis.

Administrasjonsmåte

Rapamune er kun til oral bruk.

For å redusere variabiliteten bør Rapamune tas konsekvent enten med eller uten mat.

Grapefruktjuice bør unngås (se pkt. 4.5).

For instruksjoner vedrørende fortynning av dette legemidlet før administrering, se pkt. 6.6.

4.3Kontraindikasjoner

Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene listet opp i pkt. 6.1.

Rapamune mikstur, oppløsning inneholder soyaolje. Pasienter som er allergiske overfor peanøtter eller soya skal ikke bruke dette legemidlet.

4.4Advarsler og forsiktighetsregler

Rapamune er ikke tilstrekkelig studert hos pasienter med høy immunologisk risiko, og derfor er bruk ikke anbefalt til denne pasientgruppen (se pkt. 5.1).

Hos pasienter med forsinket transplantatfunksjon kan sirolimus forsinke bedring av nyrefunksjon.

Overfølsomhetsreaksjoner

Overfølsomhetsreaksjoner, inkludert anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner, angioødem, eksfoliativ dermatitt og overfølsomhetsvaskulitt, har blitt satt i sammenheng med administrasjon av sirolimus (se pkt. 4.8).

Samtidig bruk

Andre immunsuppressiva:

I kliniske studier har sirolimus blitt administrert samtidig med følgende stoffer: takrolimus, ciklosporin, azatioprin, mykofenolatmofetil, kortikosteroider og cytotoksiske antistoffer. Det er ikke gjort omfattende studier med sirolimus i kombinasjon med andre immunsuppressive midler.

Nyrefunksjonen bør overvåkes ved samtidig administrasjon av Rapamune og ciklosporin. Hos pasienter med forhøyede serumkreatininnivåer bør egnet justering av immunsuppressiv behandling overveies. Forsiktighet bør utvises ved samtidig administrasjon av andre midler som er kjent for å ha en skadelig effekt på nyrefunksjonen.

Pasienter behandlet med ciklosporin og Rapamune i mer enn 3 måneder hadde høyere serumkreatinin- nivåer og lavere kalkulert glomerulærfiltrasjon enn pasienter i en kontrollgruppe som ble behandlet med ciklosporin og placebo eller azatioprin. Hos pasienter hvor ciklosporin-behandlingen kunne seponeres, var serumkreatininnivåene lavere, den beregnede glomerulær filtrasjonen høyere og insidens for maligne tilstander lavere enn hos pasienter som fortsatte på ciklosporin. Vedvarende samtidig administrasjon av ciklosporin og Rapamune som vedlikeholdsbehandling, kan ikke anbefales.

Basert på informasjon fra senere kliniske studier anbefales ikke bruk av Rapamune, mykofenolat- mofetil og kortikosteroider i kombinasjon med induksjon av IL-2 reseptor antistoff (IL2R Ab) hos de novo nyretransplanterte pasienter (se pkt. 5.1).

Periodevis kvantitativ monitorering av proteinutskillelse i urin er anbefalt. I en studie som evaluerte bytte fra kalsinevrinhemmere til Rapamune hos nyretransplanterte pasienter på vedlikeholdsbehandling, ble økt proteinutskillelse i urin vanligvis observert fra 6 til 24 måneder etter bytte til Rapamune (se pkt. 5.1). Nyoppstått nefrose (nefrotisk syndrom) ble også rapportert hos 2 % av pasientene i studien (se pkt. 4.8). Basert på informasjon fra en åpen randomisert studie hos nyretransplanterte pasienter som stod på vedlikeholdsbehandling, ble bytte fra kalsinevrinhemmeren takrolimus til Rapamune forbundet med en ugunstig sikkerhetsprofil uten effekt/nytte. Et slikt bytte anbefales derfor ikke (se pkt. 5.1).

Samtidig bruk av Rapamune og kalsinevrinhemmer kan øke risikoen for kalsinevrinhemmer indusert hemolytisk uremisk syndrom/trombotisk trombocytopenisk purpura/trombotisk mikroangiopati (HUS/TTP/TMA).

HMG-CoA reduktasehemmere

Samtidig administrasjon av Rapamune og HMG-CoA reduktasehemmere og/eller fibrater ble godt tolerert i kliniske studier. Under behandling med Rapamune med eller uten CsA bør pasienter overvåkes for forhøyede lipider og pasienter som får HMG-CoA reduktasehemmer og/eller fibrat bør overvåkes for utvikling av rabdomyolyse og andre bivirkninger som beskrevet i de respektive preparatomtalene for disse stoffene.

Cytokrom P450 isozymer

Samtidig administrasjon av sirolimus og sterke CYP3A4-hemmere (f.eks. ketokonazol, vorikonazol, itrakonazol, telitromycin eller klaritromycin) eller CYP3A4-indusere (f.eks. rifampicin, rifabutin) anbefales ikke (se pkt. 4.5).

Angioødem

Samtidig administrasjon av Rapamune og angiotensinkonverterende enzym (ACE)-hemmere har ført til angionevrotisk ødem-lignende reaksjoner. Forhøyede sirolimusnivåer, for eksempel pga. interaksjon med sterke CYP3A4-hemmere (med/uten samtidige ACE-hemmere), kan også forsterke angioødem (se pkt. 4.5). I enkelte tilfeller har angioødemet forsvunnet ved seponering eller dosereduksjon av Rapamune.

Økt forekomst av biopsibekreftet akutt rejeksjon (BCAR) har blitt observert ved bruk av sirolimus samtidig med ACE-hemmere (se pkt. 5.1). Pasienter som får sirolimus må overvåkes nøye hvis de tar ACE-hemmere samtidig.

Vaksinasjon

Immunsuppressiva kan påvirke vaksinasjonsresponsen. Ved behandling med immunsuppressiva, inkludert Rapamune, kan en vaksinasjon være mindre effektiv. Bruk av levende vaksiner bør unngås ved behandling med Rapamune.

Malignitet

Økt risiko for infeksjoner og eventuell utvikling av lymfomer og annen malign sykdom, spesielt i hud, kan forårsakes av immunsuppresjon (se pkt. 4.8). Som vanlig for pasienter med økt risiko for hudkreft, skal eksponeringen for sollys og ultrafiolett (UV) lys begrenses ved å benytte beskyttende klær og solkrem med høy faktor.

Infeksjoner

For kraftig immunsuppresjon kan også øke risikoen for infeksjoner inkludert opportunistiske infeksjoner (bakterielle, sopp, virus og protozo), infeksjoner med dødelig utgang og sepsis.

BK-virusassosiert nefropati og JC-virusassosiert progressiv multifokal leukoencefalopati (PML) er blant disse infeksjonene. Disse infeksjonene er ofte relatert til stor, total immunsuppressiv belastning som kan medføre alvorlige eller fatale tilstander som legene bør vurdere ved differensialdiagnose hos immunosupprimerte pasienter med nedsatt nyrefunksjon eller nevrologiske symptomer.

Tilfeller av Pneumocystis carinii pneumoni har blitt rapportert hos pasienter som ikke mottok antimikrobiell profylakse. Derfor bør antimikrobiell profylakse mot Pneumocystis carinii pneumoni gis de første 12 månedene etter transplantasjonen.

Cytomegalovirus (CMV) profylakse anbefales i 3 måneder etter transplantasjon, særlig hos pasienter som har økt risiko for CMV sykdom.

Nedsatt leverfunksjon

Hos pasienter med nedsatt leverfunksjon er det anbefalt at minimumskonsentrasjoner av sirolimus i fullblod mellom to doser overvåkes nøye. Hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon er det anbefalt å redusere vedlikeholdsdosen med 50 % på bakgrunn av redusert clearance (se pkt. 4.2 og 5.2). Siden halveringstiden er forlenget hos disse pasientene, bør en terapeutisk legemiddel- monitorering etter en bolusdose eller etter en forandring i dose utføres for en forlenget periode inntil stabile konsentrasjoner oppnås (se pkt. 4.2 og 5.2).

Lever- og lungetransplanterte pasienter

Sikkerhet og effekt av Rapamune som immunsuppresiv behandling, er ikke klarlagt hos lever- og lungetransplanterte pasienter og er av den grunn ikke anbefalt.

I to kliniske studier hos de novo levertransplanterte mottakere, var bruken av sirolimus pluss ciklosporin eller takrolimus assosiert med en økning i hepatisk arterietrombose, hvorav de fleste tilfellene førte til organavstøtning eller død.

En klinisk studie hos levertransplanterte pasienter som enten ble randomisert til å bytte fra et kalsinevrinhemmer (CNI)-basert regime til et sirolimus-basert regime eller til å fortsette med et CNI-basert regime 6-144 måneder etter levertransplantasjon, mislyktes med å vise overlegen GFR ved 12 måneder justert i forhold til utgangspunktet (henholdsvis -4,45 ml/min og -3,07 ml/min). Studien mislyktes også med å vise at hastigheten av kombinert organavstøtning, manglende overlevelsesdata eller død i gruppen som hadde byttet til sirolimus ikke var dårligere sammenlignet med gruppen som fortsatte med CNI. Antall dødsfall var større hos gruppen som hadde byttet til sirolimus enn hos gruppen som fortsatte med CNI, selv om antallet ikke var signifikant forskjellig. Antallet som avbrøt studien prematurt, bivirkninger generelt (og spesielt infeksjoner) og biopsi-påvist akutt avstøtning av lever ved 12 måneder, var alle signifikant større hos gruppen som hadde byttet til sirolimus sammenlignet med gruppen som fortsatte med CNI.

Tilfeller av bronkiale anastomoserupturer, de fleste fatale, har blitt rapportert hos de novo lungetransplanterte pasienter når sirolimus har blitt brukt som en del av en immunsuppresiv behandling.

Systemiske effekter

Det har vært rapporter om nedsatt eller forsinket sårheling hos pasienter som bruker Rapamune, inkludert lymfocele og sårdehiscens. Pasienter med kroppsmasseindeks (BMI) større enn 30 kg/m2 kan ha økt risiko for unormal sårheling basert på data fra medisinsk litteratur.

Det har også vært rapporter om væskeakkumulasjon, inkludert perifert ødem, lymfødem, pleuraeffusjon og perikardiale effusjoner (inkludert hemodynamisk signifikante effusjoner hos barn og voksne) hos pasienter som bruker Rapamune.

Bruk av Rapamune hos nyretransplanterte pasienter kan medføre økt nivå av kolesterol og triglyserider i serum. Dette kan kreve behandling. Pasienter som gis Rapamune, bør ved hjelp av laboratorietester, overvåkes for hyperlipidemi, og dersom dette oppdages bør følgende tiltak som diett, trening og lipidsenkende midler igangsettes. Før en setter igang med immunsuppresiv behandling som inkluderer Rapamune, bør risiko/nytte overveies hos pasienter med stadfestet hyperlipidemi. På samme måte bør risiko/nytte av videre Rapamune-behandling revurderes hos pasienter med alvorlig refraktær hyperlipidemi.

Etanol

Dette legemidlet inneholder opp til 2,5 vol % etanol (alkohol). En bolusdose på 6 mg inneholder opp til 150 mg alkohol, tilsvarende 3 ml øl eller 1,25 ml vin. Denne dosen kan være skadelig for personer som har alkoholproblemer og bør tas hensyn til hos gravide eller ammende kvinner, barn og høyrisikogrupper som pasienter med leversykdommer eller epilepsi.

Vedlikeholdsdoser på 4 mg eller mindre inneholder små mengder etanol (100 mg eller mindre) som sannsynligvis er for små til å være skadelige.

4.5Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon

Sirolimus blir i stor grad metabolisert av isoenzymet CYP3A4 i tarmveggen og leveren. Sirolimus er også et substrat for ”multidrug effluks pumpen”, P-glykoprotein (P-gp) lokalisert i tynntarmen. Av den

grunn kan absorpsjonen og den påfølgende eliminasjonen av sirolimus influeres av stoffer som påvirker disse proteinene. Hemmere av CYP3A4 (f.eks. ketokonazol, vorikonazol, itrakonazol, telitromycin eller klaritromycin) reduserer metabolismen av sirolimus og øker sirolimus-- konsentrasjonen. Indusere av CYP3A4 (f.eks. rifampicin, rifabutin) øker metabolismen av sirolimus og reduserer sirolimuskonsentrasjonen. Samtidig adminitrasjon av sirolimus og sterke CYP3A4- hemmere eller -indusere anbefales ikke (se pkt. 4.4).

Rifampicin (CYP3A4 induser):

Gjentatt administrasjon av rifampicin reduserte konsentrasjonen av sirolimus i fullblod etter én dose av 10 mg Rapamune mikstur. Rifampicin økte clearance av sirolimus ca. 5,5-ganger og senket AUC og Cmax med henholdsvis ca. 82 % og 71 %. Samtidig administrasjon av sirolimus og rifampicin anbefales ikke (se pkt. 4.4).

Ketokonazol (CYP3A4 hemmer):

Gjentatt administrasjon av ketokonazol påvirket signifikant absorpsjonshastigheten og absorpsjons- graden, samt eksponering av sirolimus fra Rapamune mikstur, oppløsning, noe som vises som økning i sirolimus Cmax, tmax og AUC på henholdsvis 4,4, 1,4, og 10,9 ganger. Samtidig administrasjon av sirolimus og ketokonazol anbefales ikke (se pkt. 4.4).

Vorikonazol (CYP3A4 hemmer):

Det er rapportert at samtidig administrasjon av sirolimus (2 mg enkel dose) og gjentatte doser av oral vorikonazol (400 mg hver 12. time første dag, deretter 100 mg hver 12. time i åtte dager) hos friske frivillige har økt Cmax og AUC for sirolimus henholdsvis 7 og 11 ganger gjennomsnittlig. Samtidig administrasjon av sirolimus og vorikonazol anbefales ikke (se pkt. 4.4).

Diltiazem (CYP3A4 hemmer):

Biotilgjengelighet av sirolimus ble signifikant påvirket ved samtidig peroral administrering av 10 mg Rapamune mikstur og 120 mg diltiazem. Sirolimus Cmax, tmax og AUC økte henholdsvis 1,4, 1,3 og 1,6 ganger. Sirolimus påvirket verken farmakokinetikken til diltiazem eller dets metabolitter desacetyl- diltiazem og desmetyldiltiazem. Hvis diltiazem gis, bør blodkonsentrasjonen av sirolimus monitoreres, og om nødvendig kan dosen justeres.

Verapamil (CYP3A4 hemmer):

Gjentatt administrasjon av verapamil og sirolimus mikstur, oppløsning påvirket absorpsjonshastighet og absorpsjonsgradengrad i signifikant grad for begge legemidler. Fullblod Cmax, tmax og AUC for sirolimus økte henholdsvis 2,3, 1,1 og 2,2 ganger. Plasma S-(-) verapamil Cmax og AUC økte begge 1,5 ganger, og tmax sank med 24 %. Sirolimuskonsentrasjonen bør overvåkes, og passende dosereduksjoner for begge legemidler bør vurderes.

Erytromycin (CYP3A4 hemmer):

Gjentatt administrasjon av erytromycin og sirolimus mikstur, oppløsning økte absorpsjonshastighet og absorpsjongrad i signifikant grad for begge legemidler. Fullblod Cmax, tmax og AUC for sirolimus økte henholdsvis 4,4, 1,4 og 4,2 ganger. Cmax, tmax og AUC for plasmaerytromycinfribase økte henholdsvis 1,6, 1,3 og 1,7 ganger. Sirolimuskonsentrasjonen bør overvåkes, og passende dosereduksjoner for begge legemidler bør vurderes.

Ciklosporin (CYP3A4 substrat):

Ciklosporin A (CsA) økte absorpsjonshastighet og absorpsjonsgraden av sirolimus signifikant. Sirolimus administrert samtidig med (5 mg), 2 timer etter (5 mg) og 4 timer etter (10 mg) ciklosporin A (300 mg) resulterte i at AUC økte med henholdsvis ca. 183 %, 141 % og 80 %. Effekten av CsA ble

også reflektert i økte Cmax- og tmax -verdier for sirolimus. Cmax og AUC for sirolimus ble ikke påvirket når sirolimus ble gitt 2 timer før administrasjon av CsA. Sirolimus gitt som enkeltdose hos friske frivillige påvirket ikke ciklosporins (mikroemulsjon) farmakokinetikk når legemidlene ble gitt samtidig eller med 4 timers mellomrom. Det anbefales at Rapamune gis 4 timer etter ciklosporin (mikroemulsjon).

Perorale prevensjonsmidler:

Ingen klinisk signifikante farmakokinetiske interaksjoner ble observert mellom Rapamune mikstur, oppløsning og 0,3 mg norgestrel/0,03 mg etinyløstradiol. Selv om resultatene fra en enkeltdose legemiddelinteraksjonsstudie med et peroralt prevensjonsmiddel antyder fravær av farmakokinetisk interaksjon, kan en ikke ekskludere muligheten for forandringer i farmakokinetikken ved langtids- behandling med Rapamune, som kan påvirke effekten av det perorale prevensjonsmidlet.

Andre mulige interaksjoner:

Hemmere av CYP3A4 kan redusere metabolismen av sirolimus og øke sirolimusnivået i blodet. Slike hemmere kan inkludere visse antimykotiske midler (eks. klotrimazol, flukonazol, itrakonazol, vorikonazol) visse antibiotika (eks. troleandomycin, telitromycin, klaritromycin), visse protease- hemmere (eks. ritonavir, indinavir, boceprevir, telaprevir) nikardipin, bromokriptin, cimetidin og danazol.

Indusere av CYP3A4 kan øke metaboliseringen av sirolimus og senke sirolimus nivåer i blod (f.eks. Johannesurt (Hypericum perforatum); antikonvulsiva: karbamazepin, fenobarbital, fenytoin).

Selv om sirolimus hemmer human lever mikrosomal cytokrom P450 CYP2C9, CYP2C19, CYP2D6 og CYP3A4/5 in vitro, forventes det ikke at virkestoffet hemmer aktiviteten til disse isoenzymene in vivo siden konsentrasjonen av sirolimus som er nødvendig for å gi hemming, er mye høyere enn blod- konsentrasjonene observert hos pasienter som mottar terapeutiske doser av Rapamune. Hemmere av P- gp kan senke effluks av sirolimus fra intestinalceller og øke sirolimusnivå.

Grapefruktjuice påvirker CYP3A4-mediert metabolisme og bør derfor unngås.

Farmakokinetiske interaksjoner kan ses for gastrointestinale prokinetika som f.eks. cisaprid og metoklopramid.

Det ble ikke observert noen klinisk signifikante farmakokinetiske interaksjoner mellom sirolimus og følgende substanser: Aciklovir, atorvastatin, digoksin, glibenklamid, metylprednisolon, nifedipin, prednisolon og trimetoprim/sulfametoksazol.

Pediatrisk populasjon

Interaksjonsstudier har kun blitt utført hos voksne.

4.6Fertilitet, graviditet og amming

Fertile kvinner

Sikkert prevensjonsmiddel må benyttes under behandling med Rapamune og i 12 uker etter seponering (se pkt. 4.5).

Graviditet

Det er ingen eller begrenset mengde data på bruk av sirolimus hos gravide kvinner. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet (se pkt. 5.3). Den eventuelle risikoen for mennesker er ukjent. Rapamune bør derfor ikke brukes under graviditet dersom det ikke er strengt nødvendig. Sikkert prevensjons- middel må benyttes under behandling med Rapamune og i 12 uker etter seponering.

Amming

Etter administrering av radioaktivt merket sirolimus, utskilles radioaktivitet i melk hos diegivende rotter. Det er ukjent om sirolimus utskilles i morsmelk hos mennesker. Amming bør avbrytes under behandling med Rapamune, fordi sirolimus har potensiale til å forårsake bivirkninger hos barn som ammes.

Fertilitet

Svekkelse av spermparametre har blitt observert blant noen pasienter behandlet med Rapamune. Disse effektene har vært reversible ved seponering av Rapamune i de fleste tilfeller (se pkt. 5.3).

4.7Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner

Rapamune har ingen kjent påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Det er ikke utført studier på evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner.

4.8Bivirkninger

De vanligst rapporterte bivirkningene (oppstår hos > 10 % av pasientene) er trombocytopeni, anemi, pyreksi, hypertensjon, hypokalemi, hypofosfatemi, urinveisinfeksjon, hyperkolesterolemi, hyperglykemi, hypertriglyseridemi, buksmerter, lymfocele, perifert ødem, artralgi, kviser, diaré, smerte, konstipasjon, kvalme, hodepine, økt blodkonsentrasjon av kreatinin og økt blodkonsentrasjon av laktatdehydrogenase (LDH).

Forekomsten av enhver bivirkning kan øke i takt med økningen i sirolimus minimumskonsentrasjoner mellom to doser.

Den nedenstående oversikten over bivirkninger er basert på erfaring fra kliniske studier og erfaring etter markedsføring.

Innenfor hvert organklassesystem er bivirkninger presentert etter frekvensoverskrifter (antall pasienter som er forventet å få reaksjonen), ved hjelp av følgende inndeling: svært vanlige ( 1/10), vanlige

( 1/100 til < 1/10), mindre vanlige ( 1/1000 til < 1/100), sjeldne ( 1/10 000 til < 1/1000), ikke kjent (kan ikke anslås utifra tilgjengelige data).

Innenfor hver frekvensgruppering er bivirkninger presentert etter synkende alvorlighetsgrad.

De fleste pasientene sto på behandling med immunsuppressiva som inkluderte Rapamune i kombinasjon med andre immunsuppressive midler.

Organklasse

Svært vanlige

Vanlige

Mindre

Sjeldne

Frekvens

system

(≥ 1/10)

(≥ 1/100 til

vanlige

(≥ 1/10 000 til

ikke kjent

 

 

< 1/10)

(≥ 1/1000 til

< 1/1000)

(kan ikke

 

 

 

< 1/100)

 

anslås ut ifra

 

 

 

 

 

tilgjengelige

 

 

 

 

 

data)

Infeksiøse og

Pneumoni

Sepsis

Clostridium

 

 

parasittære

Soppinfeksjon

Pyelonefritt

difficile-kolitt

 

 

sykdommer

Virusinfeksjon

Cytomegalo-

Mykobakterie-

 

 

 

Bakterie-

virusinfeksjon

infeksjon

 

 

 

infeksjon

Herpes zoster

(inkludert

 

 

 

Herpes

forårsaket av

tuberkulose)

 

 

 

simplex-

varicella

Epstein-Barr-

 

 

Organklasse

Svært vanlige

Vanlige

Mindre

Sjeldne

Frekvens

system

(≥ 1/10)

(≥ 1/100 til

vanlige

(≥ 1/10 000 til

ikke kjent

 

 

< 1/10)

(≥ 1/1000 til

< 1/1000)

(kan ikke

 

 

 

< 1/100)

 

anslås ut ifra

 

 

 

 

 

tilgjengelige

 

 

 

 

 

data)

 

infeksjon

zoster-viruset

virusinfeksjon

 

 

 

Urinveis-

 

 

 

 

 

infeksjon

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Godartede,

 

Ikke-melanom

Lymfom*

 

Nevro-

ondartede og

 

hudkreft*

Malignt

 

endokrint

uspesifiserte

 

 

melanom*

 

hudkarsinom*

svulster

 

 

Post-

 

 

(inkludert cyster

 

 

transplantasjon

 

 

og polypper)

 

 

lymfo-

 

 

 

 

 

proliferativt

 

 

 

 

 

syndrom

 

 

Sykdommer i

Trombo-

Hemolytisk

Pancytopeni

 

 

blod og

cytopeni

uremisk

Trombotisk

 

 

lymfatiske

Anemi

syndrom

trombocyto-

 

 

organer

Leukopeni

Nøytropeni

penisk purpura

 

 

 

 

 

 

 

 

Forstyrrelser i

 

Overfølsom-

 

 

 

immunsystemet

 

hetsreaksjoner

 

 

 

 

 

(inkludert

 

 

 

 

 

angioødem,

 

 

 

 

 

anafylaktisk

 

 

 

 

 

reaksjon og

 

 

 

 

 

anafylaktoid

 

 

 

 

 

reaksjon)

 

 

 

Stoffskifte- og

Hypokalemi

 

 

 

 

ernærings-

Hypofosfatemi

 

 

 

 

betingede

Hyperlipidemi

 

 

 

 

sykdommer

(inkludert

 

 

 

 

 

hyper-

 

 

 

 

 

kolesterolemi)

 

 

 

 

 

Hyperglykemi

 

 

 

 

 

Hyper-

 

 

 

 

 

triglyseridemi

 

 

 

 

 

Diabetes

 

 

 

 

 

mellitus

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nevrologiske

Hodepine

 

 

 

Posterior

sykdommer

 

 

 

 

reversibelt

 

 

 

 

 

encefalopati

 

 

 

 

 

syndrom

Hjerte-

Takykardi

Perikardial

 

 

 

sykdommer

 

effusjon

 

 

 

Karsykdommer

Hypertensjon

Venetrombose

Lymfødem

 

 

 

Lymfocele

(inkludert dyp

 

 

 

 

 

venetrombose)

 

 

 

Sykdommer i

 

Pulmonær

Pulmonær

Alveolær

 

respirasjons-

 

emboli

blødning

proteinose

 

organer, thorax

 

Pneumoni*

 

 

 

og mediastinum

 

Pleuraeffusjon

 

 

 

 

 

Epistakse

 

 

 

Organklasse

Svært vanlige

Vanlige

Mindre

Sjeldne

Frekvens

system

(≥ 1/10)

(≥ 1/100 til

vanlige

(≥ 1/10 000 til

ikke kjent

 

 

< 1/10)

(≥ 1/1000 til

< 1/1000)

(kan ikke

 

 

 

< 1/100)

 

anslås ut ifra

 

 

 

 

 

tilgjengelige

 

 

 

 

 

data)

 

 

 

 

 

 

Gastro-

Buksmerter

Pankreatitt

 

 

 

intestinale

Konstipasjon

Stomatitt

 

 

 

sykdommer

Diaré

Ascites

 

 

 

 

Kvalme

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sykdommer i

 

 

Leversvikt*

 

 

lever og

 

 

 

 

 

galleveier

 

 

 

 

 

Hud -og

Utslett

 

Eksfoliativ

Overfølsomhet

 

underhuds-

Kviser

 

dermatitt

s-vaskulitt

 

sykdommer

 

 

 

 

 

Sykdommer i

Artralgi

Osteonekrose

 

 

 

muskler,

 

 

 

 

 

bindevev og

 

 

 

 

 

skjelett

 

 

 

 

 

Sykdommer i

Proteinuri

 

Nefrotisk

 

 

nyre og

 

 

syndrom (se

 

 

urinveier

 

 

pkt. 4.4)

 

 

 

 

 

Fokal

 

 

 

 

 

segmental

 

 

 

 

 

glomerulo-

 

 

 

 

 

sklerose*

 

 

 

 

 

 

 

 

Lidelser i

Menstruasjons-

Cyster på

 

 

 

kjønnsorganer

forstyrrelser

eggstokkene

 

 

 

og bryst-

(inkl. amenoré

 

 

 

 

sykdommer

og menoragi)

 

 

 

 

Generelle

Ødem

 

 

 

 

lidelser og

Perifert ødem

 

 

 

 

reaksjoner på

Feber

 

 

 

 

administrasjons-

Smerter

 

 

 

 

stedet

Svekket

 

 

 

 

 

tilheling*

 

 

 

 

Undersøkelser

Økt blod-

 

 

 

 

 

konsentrasjon

 

 

 

 

 

av laktat-

 

 

 

 

 

dehydrogenase

 

 

 

 

 

Økt blod-

 

 

 

 

 

konsentrasjon

 

 

 

 

 

av kreatinin

 

 

 

 

 

Unormale

 

 

 

 

 

leverfunksjons-

 

 

 

 

 

tester (inkludert

 

 

 

 

 

økt alanin-

 

 

 

 

 

amino-

 

 

 

 

 

transferase og

 

 

 

 

 

økt aspartat-

 

 

 

 

 

amino-

 

 

 

 

 

transferase)

 

 

 

 

* Se avsnitt under.

Beskrivelse av utvalgte bivirkninger

Immunsuppresjon øker risikoen for utvikling av lymfom og andre maligniteter, spesielt i huden (se pkt. 4.4).

Tilfeller av både BK-virusassosiert nefropati og JC-virusassosiert progressiv multifokal leukoencefalopati (PML) er rapportert hos pasienter behandlet med immunsuppressiva, inkludert Rapamune.

Hepatotoksisitet er rapportert. Risikoen kan øke i takt med økningen i sirolimus minimums- konsentrasjoner mellom to doser. Sjeldne tilfeller av fatal hepatisk nekrose er rapportert for økte sirolimus minimumskonsentrasjoner mellom to doser.

Hos pasienter som får immunsuppressiv behandling, inkludert sirolimus, har det forekommet tilfeller av interstitiell lungesykdom (inkludert pneumoni og mindre hyppig bronchiolitis obliterans organisert pneumoni (BOOP) og pulmonal fibrose), noen fatale, uten identifisert infeksiøs etiologi. I noen tilfeller har den interstitielle lungesykdommen gått tilbake etter seponering eller dosereduksjon av Rapamune. Risikoen kan øke når sirolimus minimumskonsentrasjonene mellom to doser stiger.

Det er rapportert om svekket tilheling etter transplantasjonskirurgi, inkludert fascial dehiscens, incisjonshernie og anastomotisk disruptio (f.eks. sår, vaskulær, luftveier, ureterisk, biliær).

Svekkelse av spermparametre har blitt observert blant noen pasienter behandlet med Rapamune. Disse effektene har vært reversible ved seponering av Rapamune i de fleste tilfeller (se pkt. 5.3).

Hos pasienter med forsinket transplantatfunksjon kan sirolimus forsinke bedring av nyrefunksjon.

Samtidig bruk av sirolimus og kalsinevrinhemmer kan øke risikoen for kalsinevrinhemmerindusert HUS/TTP/TMA.

Fokal segmental glomerulosklerose har blitt rapportert.

Det har også vært rapporter om væskeakkumulasjon, inkludert perifert ødem, lymfødem, pleura- effusjon og perikardiale effusjoner (inkludert hemodynamisk signifikante effusjoner hos barn og voksne) hos pasienter som bruker Rapamune.

I en studie som vurderte sikkerhet og effekt ved overgang fra calcineurinhemmere til sirolimus (ønsket nivå 12-20 ng/ml) som vedlikeholdsbehandling hos nyretransplanterte pasienter, ble inklusjonen stoppet for pasienter (n=90) med baseline glomerulærfiltrasjonshastighet under 40 ml/min (se

pkt. 5.1). Denne behandlingsarmen hadde økt hyppighet av alvorlige bivirkninger (”SAEs”), inkludert pneumoni, organfrastøtning (”acute rejection” og ”graft loss”) og død (n=60, mediantid etter transplantasjon 36 måneder).

Cyster på eggstokkene og menstruasjonsforstyrrelser (inkludert amenoré og menoragi) har blitt rapportert. Pasienter med symptomatiske cyster på eggstokkene bør bli henvist for videre utredning. Forekomsten av cyster på eggstokkene kan være høyere hos premenopausale kvinner sammenlignet med postmenopausale kvinner. I noen tilfeller har cystene på eggstokkene og menstruasjons- forstyrrelsene gått tilbake ved seponering av Rapamune.

Pediatrisk populasjon

Kontrollerte kliniske studier med dosering tilsvarende den nåværende indikasjon for bruk av Rapamune hos voksne er ikke blitt utført hos barn eller ungdom (under 18 år).

Sikkerheten ble vurdert i en kontrollert klinisk studie som inkluderte nyretransplanterte pasienter under 18 år med høy-immunologisk risiko, definert som en anamnese med en eller flere akutte episoder av rejeksjon av allotransplantat og/eller funn av kronisk allotransplantat nefropati ved nyrebiopsi (se pkt. 5.1). Bruk av Rapamune i kombinasjon med kalsinevrinhemmere og kortikosteroider var forbundet med en økt risiko for forringelse av nyrefunksjon, serumlipid- abnormaliteter (inkludert, men ikke begrenset til økte nivåer av serumtriglyserider og kolesterol) og urinveisinfeksjoner. Det studerte behandlingsregimet (kontinuerlig bruk av Rapamune i kombinasjon med en kalsinevrinhemmer) er ikke indisert for voksne eller pediatriske pasienter (se pkt. 4.1).

En annen studie som inkluderte nyretransplanterte pasienter 20 år og yngre, var ment å vurdere sikkerheten av en progressiv seponering av kortikosteroider (start seks måneder etter transplantasjon) fra et immunosuppressivt regime initiert ved transplantasjon som inkluderte fullstendig dose immunosuppresjon med både Rapamune og en kalsinevrinhemmer i kombinasjon med basiliksimab- induksjon. Av 274 inkluderte pasienter, utviklet 19 (6,9 %) post-transplantasjon lymfoproliferativt syndrom (PTLD). Blant 89 pasienter kjent som Epstein-Barr-virus- (EBV)-seronegative før transplantasjonen, utviklet 13 (15.6%) PTLD. Alle pasientene som utviklet PTLD var under 18 år.

Det foreligger ikke tilstrekkelig erfaring til å anbefale bruk av Rapamune til barn og ungdom (se pkt. 4.2).

Melding av mistenkte bivirkninger

Melding av mistenkte bivirkninger etter godkjenning av legemidlet er viktig. Det gjør det mulig å overvåke forholdet mellom nytte og risiko for legemidlet kontinuerlig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Dette gjøres via det nasjonale meldesystemet som beskrevet i Appendix V.

4.9Overdosering

Per i dag er det minimal erfaring med overdosering. En pasient opplevde en episode med atrieflimmer etter inntak av 150 mg Rapamune. Bivirkningene ved overdose er hovedsaklig de samme som de angitt under pkt. 4.8. Generell symptomatisk behandling bør iverksettes ved alle tilfeller av overdosering. På grunn av dårlig vannløselighet og høy affinitet til erytrocytter og plasmaproteiner, antas det at Rapamune ikke fjernes fra blodbanen ved hemodialyse i særlig stor grad.

5.FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER

5.1Farmakodynamiske egenskaper

Farmakoterapeutisk gruppe: Immunsuppressiva, selektive immunsuppressiva, ATC-kode: L04A A10.

Sirolimus hemmer T-celleaktivering. Hemmingen er indusert ved hovedsakelig å blokkere kalsium- avhengig og kalsiumuavhengig intracellulær signaltransduksjon. Studier viste at dens effekter er mediert via en mekanisme som er forskjellig fra ciklosporin, takrolimus og andre immunsuppressive midler. Eksperimentelle funn indikerer at sirolimus binder seg til det spesifikke cytosol-proteinet FKPB-12, og at FKPB 12-sirolimus komplekset inhiberer aktiveringen av mammalsk “Target Of Rapamycin” (mTOR), en essensiell kinase for cellesyklusprogresjon. Inhiberingen av mTOR resulterer i blokade av flere spesifikke signaltransduksjonsveier. Nettoresultatet er inhibering av lymfocyttaktivering, som igjen fører til immunsuppresjon.

Hos dyr har sirolimus en direkte effekt på T- og B-celleaktivering og undertrykker immunmedierte reaksjoner som allograf rejeksjon.

Kliniske studier

Pasienter med lav til moderat immunologisk risiko ble studert i en fase 3 ciklosporin-eliminering- Rapamune vedlikeholdsbehandlingsstudie. Utprøvingen inkluderte pasienter som hadde fått allogeneisk nyretransplantat fra avdød eller levende donor. I tillegg ble retransplanterte mottagere hvor tidligere transplantater hadde overlevd i minst 6 måneder, inkludert. Ciklosporin ble ikke seponert hos pasienter som fikk akutte Banff grad 3 avstøtningsreaksjoner. Pasienter som var dialyseavhengige, som hadde serumkreatinin større enn 400 mol/l eller som hadde utilstrekkelig nyrefunksjon til å tåle seponering av ciklosporin ble heller ikke seponert. Pasienter med høy immunologisk risiko for å miste transplantatet ble ikke studert i stort nok antall i ciklosporin eliminering-Rapamune vedlikeholds- behandlingsstudier, og denne behandlingen er ikke anbefalt for disse pasientene.

Ved 12, 24 og 36 måneder var transplantat- og pasientoverlevelse lik for begge grupper. Ved

48 måneder var det en statistisk signifikant forskjell på transplantatoverlevelse til fordel for gruppen med Rapamune etter ciklosporin-eliminasjon, sammenlignet med Rapamune med ciklosporin behandlingsgruppen (med og uten tap til oppfølging). Det var en signifikant større andel biopsi- verifisert første avstøtning i ciklosporin-eliminasjonsgruppen sammenlignet med ciklosporin vedlikeholdsgruppen gjennom perioden etter randomisering til 12 måneder (henholdsvis 9,8 % mot 4,2 %). Deretter var det ingen signifikant forskjell mellom de to gruppene.

Gjennomsnittlig beregnet glomerulusfiltrasjon (GFR) ved 12, 24, 36, 48 og 60 måneder var signifikant høyere hos pasienter som fikk Rapamune etter ciklosporin-eliminasjon enn for de i behandlings- gruppen med Rapamune og ciklosporin. Basert på analysen av data fra 36 måneder og videre, som viste økende forskjell mellom transplantatoverlevelse og nyrefunksjon i tillegg til signifikant lavere blodtrykk i ciklosporin-eliminasjonsgruppen, ble det bestemt å avslutte pasienter fra Rapamune og ciklosporingruppen. Ved 60 måneder var insidensen av ikke-hud malignitet signifikant høyere i kohorten som fortsatte på ciklosporin sammenlignet med kohorten som fikk seponert ciklosporin (henholdsvis 8,4 % mot 3,8 %). For hudkarsinom var median tid til første forekomst signifikant lengre for ciklosporin-eliminasjonsgruppen.

Sikkerhet og effekt ved bytte fra kalsinevrinhemmere til Rapamune hos nyretransplanterte pasienter på vedlikeholdsbehandling (6-120 måneder etter transplantasjon), ble vurdert i en randomisert, multisenter, kontrollert studie, stratifisert ved beregnet GFR ved utgangsverdi (20-40 ml/min mot over 40 ml/min). Samtidige immunsuppresive midler inkluderte mykofenolatmofetil, azatioprin og kortikosteroider. Inklusjon i pasientstratum med beregnet utgangsverdi på GFR under 40 ml/min ble stoppet på grunn av en skjevhet i uønskede hendelser (se pkt. 4.8).

I pasientgruppen med beregnet utgangsverdi på GFR over 40 ml/min ble ikke nyrefunksjonen generelt bedret. Andelen med akutt avstøtning, tap av transplantat og død var lik ved 1 og 2 år. Spontane bivirkninger knyttet til behandlingen oppsto oftere i de første 6 månedene etter skiftet til Rapamune. I gruppen med beregnet utgangsverdi på GFR over 40 ml/min var gjennomsnittlig og median protein– kreatinin- ratio signifikant høyere i Rapamune-byttegruppen sammenlignet med kalsinevrinhemmer vedlikeholdsgruppen ved 24 måneder (se pkt. 4.4). Nyoppstått nefrose (nefrotisk syndrom) ble også rapportert (se pkt. 4.8).

Ved 2 år var andelen av ikke-melanom hudmalignitet signifikant lavere i Rapamune-byttegruppen sammenlignet med gruppen som fortsatte behandling med kalsinevrinhemmere (1,8 % og 6,9 %). I en undergruppe av pasienter med GFR utgangsverdi over 40 ml/min og normal utskillelse av protein i urin ble GFR beregnet å være høyere ved 1 og 2 år hos pasienter som byttet til Rapamune enn for den tilsvarende undergruppen pasienter på vedlikeholdsbehandling med kalsinevrinhemmer. Andelen med akutt avstøtning, tap av transplantat og død var lik, men utskillelse av protein i urin var økt i Rapamune-armen av denne undergruppen.

I en åpen, randomisert, komparativ multisenterstudie der nyretransplanterte pasienter enten ble byttet fra takrolimus til sirolimus 3 til 5 måneder etter transplantasjonen, eller fortsatte med takrolimus, var det ingen signifikant forskjell i nyrefunksjon etter 2 år. Det var flere bivirkninger (99,2 % vs. 91,1 %, p=0,002*) og flere seponeringer av behandlingen pga. bivirkninger (26,7 % vs. 4,1 %, p=0,001*) i

gruppen som byttet til sirolimus sammenlignet med takrolimusgruppen. Insidensen av biopsibekreftet akutt rejeksjon var høyere (p=0,020*) for pasienter i sirolimusgruppen (11; 8,4 %) sammenlignet med takrolimusgruppen (2; 1,6 %) i løpet av 2 år; de fleste rejeksjonene hadde mild alvorlighetsgrad (8 av 9 [89 %] T-celle-BCAR, 2 av 4 [50 %] antistoffmediert BCAR) i sirolimusgruppen. Pasienter som både hadde antistoffmediert rejeksjon og T-celle-mediert rejeksjon i samme biopsi, ble telt én gang for hver kategori. Flere pasienter som byttet til sirolimus utviklet diabetes mellitus, definert ved 30 dager eller mer med kontinuerlig, eller minst 25 dager non stop (uten opphold), bruk av diabetesbehandling etter randomisering, fastende glukose ≥126 mg/dl eller ikke-fastende glukose ≥200 mg/dl etter randomisering (18,3 % versus 5,6 %, p=0,025*). En lavere insidens av plateepitelkarsinom i huden ble observert i sirolimusgruppen (0 % versus 4,9 %). *NB: p-verdier ikke kontrollert for multippel testing.

I to kliniske multisenterstudier hadde de novo nyretransplanterte pasienter som ble behandlet med sirolimus, mykofenolatmofetil (MMF), kortikosteroider og en IL-2 reseptorantagonist, signifikant høyere andel akutt avstøtning og numerisk høyere forekomst av dødsfall sammenlignet med pasienter behandlet med en kalsinevrinhemmer, MMF, kortikosteroider og en IL-2 reseptorantagonist (se pkt. 4.4). Nyrefunksjon var ikke bedre i behandlingsarmen med de novo sirolimus uten en kalsinevrinhemmer. Et forkortet doseringsregime med daclizumab ble brukt i en av studiene.

I en randomisert sammenlignende studie av ramipril mot placebo for forebygging av proteinuri hos nyretransplanterte pasienter som byttet fra kalsinevrinhemmere til sirolimus, ble det observert en forskjell i antall pasienter med BCAR i løpet av 52 uker (henholdsvis 13 (9,5 %) mot 5 (3,2 %)

p = 0,073). Pasienter som startet med 10 mg ramipril hadde en høyere forekomst av BCAR (15 %) sammenlignet med pasienter som startet med 5 mg ramipril (5 %). De fleste rejeksjonene forekom innen de første seks månedene etter byttet og hadde mild alvorlighetsgrad. Ingen tap av transplantater ble rapportert under studien (se pkt. 4.4).

Pediatrisk populasjon

Rapamune ble vurdert i en kontrollert, klinisk studie over 36 måneder som inkluderte nyre- transplanterte pasienter under 18 år med høy-immunologisk risiko, definert som en anamnese med en eller flere akutte episoder av rejeksjon av allotransplantat og/eller funn av kronisk allotransplantat- nefropati ved nyrebiopsi. Pasientene mottok enten Rapamune (ønsket sirolimuskonsentrasjon mellom 5 til 15 ng/ml) i kombinasjon med en kalsinevrinhemmer og kortikosteroider eller kalsinevrinhemmerbasert immunosuppresjon uten Rapamune. Rapamune-gruppen påviste ikke overlegenhet i forhold til kontrollgruppen, basert på første forekomst av biopsi-bekreftet akutt rejeksjon, tap av transplantat eller død. Det forekom et dødsfall i hver gruppe. Bruk av Rapamune i kombinasjon med kalsinevrinhemmere og kortikosteroider var forbundet med en økt risiko for forringelse av nyrefunksjon, serumlipidabnormaliteter (inkludert, men ikke begrenset til økte nivåer av serumtriglyserider og kolesterol) og urinveisinfeksjoner (se pkt. 4.8).

I en pediatrisk, klinisk transplantasjonsstudie ble en uakseptabelt høy frekvens av PTLD observert, når full dose Rapamune ble gitt til barn og ungdom i tillegg til full dose kalsinevrinhemmere med basiliksimab og kortikosteroider (se pkt. 4.8).

I en retrospektiv gjennomgang av hepatisk vene-okklusiv sykdom (VOD) hos pasienter som gjennomgikk myeloablativ stamcelletransplantasjon mens de fikk cyklofosfamid og total stråle- behandling, ble det observert en høyere forekomst av hepatisk VOD hos pasienter som ble behandlet med Rapamune, spesielt ved samtidig bruk av metotreksat.

5.2Farmakokinetiske egenskaper

Mikstur, oppløsning

Sirolimus absorberes raskt etter administrering av Rapamune mikstur, oppløsning, og maksimal konsentrasjon nås etter 1 time hos friske individer som mottar endoser, og etter 2 timer hos pasienter med stabil nyre-allotransplantatt, som mottar flerdoser. Systemisk biotilgjengelighet av sirolimus i kombinasjon med samtidig administrering av ciklosporin (Sandimmun) er ca. 14 %. Ved gjentatt

dosering øker den gjennomsnittlige blodkonsentrasjonen av sirolimus til det tredobbelte. Den endelige halveringstiden hos stabile nyretransplanterte pasienter etter gjentatte perorale doser var 62 16 timer. Den effektive halveringstiden er riktignok kortere og gjennomsnittlige steady-state konsentrasjoner ble oppnådd etter 5-7 dager. Et blod/plasma forhold (B/P) på 36 indikerer at sirolimus hovedsakelig finnes inne i blodcellene.

Sirolimus er et substrat både for cytokrom P-450 IIIA4 (CYP3A4) og P-glykoprotein. Sirolimus blir i stor grad metabolisert ved O-demetylering og/eller hydroksylering. Syv hovedmetabolitter inkludert hydroksyl, demetyl og hydroksydemetyl, er identifiserbar i fullblod. Sirolimus er hovedkomponenten i humant fullblod og bidrar til mer enn 90 % av den immunsuppressive aktiviteten. Etter administrering av en enkeltdose med [14C] sirolimus til friske frivillige, ble størstedelen (91,1 %) av radioaktiviteten gjenfunnet i fæces, og kun en mindre mengde (2,2 %) ble utskilt i urinen.

I kliniske studier med Rapamune ble det ikke inkludert et tilstrekkelig antall pasienter over 65 år for å bestemme om disse responderer forskjellig fra yngre pasienter. Hos 35 nyretransplanterte pasienter over 65 år tilsvarte sirolimus-minimumskonsentrasjonsdata mellom to doser de man hadde i den voksne populasjonen (n= 822) i alderen fra 18 til 65 år.

Hos barn i alder 5 til 11 år og 12 til 18 år i hemodialysebehandling (30 % til 50 % reduksjon i glomerulærfiltrasjonshastighet), var den gjennomsnittlige vektnormaliserte CL/F større hos yngre barn (580 ml/t/kg) enn hos eldre barn (450 ml/t/kg) sammenlignet med voksne (287 ml/t/kg). Det var en stor individuell variasjon innenfor aldersgruppene.

Hos pediatriske nyretransplanterte pasienter som også mottok ciklosporin og kortikosteroider, ble konsentrasjonene av sirolimus målt ved konsentrasjonskontrollerte studier. De ønskede minimums- konsentrasjonene i fullblod var 10-20 ng/ml. Ved steady-state mottok 8 barn i alderen 6-11 år gjennomsnittlig SD doser på 1,75 0,71 mg/dag (0,064 0,018 mg/kg, 1,65 0,43 mg/m2) mens 14 ungdommer i alderen 12-18 år mottok gjennomsnittlig SD doser på 2,79 1,25 mg/dag (0,053 0,0150 mg/kg, 1,86 0,61 mg/m2). De yngre barna hadde en større vekt-normalisert CL/F

(214 ml/h/kg) sammenlignet med ungdommene (136 ml/h/kg). Disse dataene indikerer at yngre barn kan behøve større kroppsvektjusterte doser enn ungdom og voksne for å oppnå samme konsentrasjoner. Utviklingen av slike spesifikke doseringsanbefalinger for barn krever imidlertid ytterligere data for en endelig bekreftelse.

Hos pasienter med mild eller moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh klassifisering A eller B) var gjennomsnittlig AUC og t1/2 for sirolimus økt med henholdsvis 61 % og 43 %, og CL/F var redusert med 33 % sammenlignet med normale, friske personer. Hos pasienter med alvorlig nedsatt lever- funksjon (Child-Pugh klassifisering C) var gjennomsnittlig AUC og t1/2 økt med henholdsvis 210 % og 170 %, og CL/F var redusert med 67 % sammenlignet med normale, friske personer. De lengre halveringstider observert hos leversviktpasienter forsinker oppnåelse av steady-state.

Farmakokinetisk/farmakodynamisk forhold

Farmakokinetikken til sirolimus var meget lik i flere populasjoner med nyrefunksjon varierende fra normal til fraværende (dialysepasienter).

5.3Prekliniske sikkerhetsdata

Bivirkninger som ikke ble observert i kliniske studier, men som ble sett hos dyr ved eksponerings- nivåer tilsvarende kliniske eksponeringsnivåer og med mulig relevans for klinisk bruk var som følger: cellevakuolisering av langerhanske øyer i pankreas, degenerering av testikeltubuli, sår i mage/tarm- traktus, benfrakturer med kallusdannelse, hepatisk hematopoiese, og pulmonær fosfolipidose.

In vitro-studier med sirolimus viste ingen mutagenisitet, verken i bakteriell revers-mutasjonstest, kromosomal aberrasjontest ved undersøkelser av ovarieceller fra kinesisk hamster, forward mutasjonstest i muselymfomceller eller in vivo mikronukleustest på mus.

Karsinogenisitetsstudier utført hos mus og rotter viste økt insidens av lymfomer (hann- og hunnmus), hepatocellulær adenom og karsinom (hannmus), og granulocytisk leukemi (hunnmus). Det er kjent at maligniteter (lymfom) kan oppstå sekundært til langvarig bruk av immunsuppressive medikamenter, og det har i sjeldne tilfeller blitt rapportert hos pasienter. Hos mus var det en økning i kroniske ulcererende hudlesjoner. Disse forandringene kan relateres til kronisk immunsuppresjon. Hos rotter indikerte sansynligvis interstitielle celleadenomer i testiklene en artsavhengig respons på luteiniserende hormonnivåer som vanligvis anses å være av begrenset klinisk relevans.

I reproduksjonstoksisitetsstudier ble det observert redusert fertilitet hos hannrotter. Delvis reversible reduksjoner i spermtall ble rapportert i en 13 uker lang rottestudie. Reduksjon i testikkelvekt og/eller histologiske lesjoner (f.eks. tubulær atrofi og tubulære megakaryocytter) ble observert hos rotter og i en studie med aper. Hos rotter forårsaket sirolimus embryo/føtustoksisitet som redusert fostervekt (med relaterte forsinkelser i skjelett ossifikasjon) og fosterdød (se pkt. 4.6).

6.FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER

6.1Fortegnelse over hjelpestoffer

Polysorbat 80 (E433)

Phosal 50 PG (fosfatidylcholin, propylenglykol, mono- og diglyserider, etanol, soya fettsyrer og askorbylpalmitat).

6.2Uforlikeligheter

Rapamune må ikke fortynnes i grapefruktjuice eller noen andre væsker, andre enn vann og appelsinjuice (se pkt. 6.6).

Rapamune mikstur inneholder polysorbat-80 som øker ekstraksjonsraten av di-(2-etylheksyl)ftalat (DEHP) fra polyvinylklorid (PVC). Det er viktig å følge instruksjonene om å drikke Rapamune mikstur umiddelbart dersom en plastbeholder brukes til fortynning og/eller administrering (se pkt. 6.6).

6.3Holdbarhet

3 år.

30 dager for åpnet flaske.

24 timer i doseringssprøyten (ved romtemperatur, men skal ikke overstige 25 °C).

Etter fortynning (se pkt. 6.6) bør preparatet brukes umiddelbart.

6.4Oppbevaringsbetingelser

Oppbevares i kjøleskap (2 °C – 8 °C).

Oppbevares i originalflasken for å beskytte mot lys.

Hvis nødvendig, kan pasienten oppbevare glassflaskene ved romtemperatur opp til 25 °C i en kortere tidsperiode (24 timer).

Oppbevaringsbetingelser etter fortynning av legemidlet, se pkt. 6.3.

6.5Emballasje (type og innhold)

Hver pakning inneholder: en flaske (ravfarget glass) som inneholder 60 ml Rapamune oppløsning, en sprøyteadapter, 30 doseringssprøyter (ravfarget polypropylen) og et sprøyteetui.

6.6Spesielle forholdsregler for destruksjon og annen håndtering

Ikke anvendt legemiddel samt avfall bør destrueres i overensstemmelse med lokale krav.

Instruksjoner vedrørende bruk og håndtering:

Doseringssprøyten brukes til å trekke opp den foreskrevne mengde Rapamune fra flasken. Tøm den korrekte mengde Rapamune fra sprøyten opp i et glass med minst 60 ml vann eller appelsinjuice. Ikke bruk grapefruktjuice eller andre væsker til fortynning. Rør kraftig og drikk umiddelbart. Fyll opp glasset igjen med vann eller appelsinjuice (minimum 120 ml), rør kraftig og drikk umiddelbart.

7.INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN

Pfizer Limited

Ramsgate Road

Sandwich

Kent, CT13 9NJ

Storbritannia

8.MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE)

EU/1/01/171/001

9.DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE

Dato for første markedsføringstillatelse: 13. mars 2001

Dato for siste fornyelse: 13. mars 2011

10.OPPDATERINGSDATO

Detaljert informasjon om dette legemidlet er tilgjengelig på nettstedet til Det europeiske legemiddelkontoret (The European Medicines Agency) http://www.ema.europa.eu.

1. LEGEMIDLETS NAVN

Rapamune 0,5 mg tabletter, drasjerte

Rapamune 1 mg tabletter, drasjerte

Rapamune 2 mg tabletter, drasjerte

2. KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING

Rapamune 0,5 mg tabletter, drasjerte

Hver drasjerte tablett inneholder 0,5 mg sirolimus.

Rapamune 1 mg tabletter, drasjerte

Hver drasjerte tablett inneholder 1 mg sirolimus.

Rapamune 2 mg tabletter, drasjerte

Hver drasjerte tablett inneholder 2 mg sirolimus.

Hjelpestoffer med kjent effekt

Rapamune 0,5 mg tabletter, drasjerte

Hver tablett inneholder 86,4 mg laktosemonohydrat og 215,7 mg sakkarose.

Rapamune 1 mg tabletter, drasjerte

Hver tablett inneholder 86,4 mg laktosemonohydrat og 215,8 mg sakkarose.

Rapamune 2 mg tabletter, drasjerte

Hver tablett inneholder 86,4 mg laktosemonohydrat og 214,4 mg sakkarose.

For fullstendig liste over hjelpestoffer, se pkt. 6.1.

3. LEGEMIDDELFORM

Tablett, drasjert (tablett).

Rapamune 0,5 mg tabletter, drasjerte

Gyllenbrunfarget, trekantet, drasjert tablett merket med ”RAPAMUNE 0.5 mg” på en side.

Rapamune 1 mg tabletter, drasjerte

Hvitfarget, trekantet, drasjert tablett merket med ”RAPAMUNE 1 mg” på en side.

Rapamune 2 mg tabletter, drasjerte

Gul- til beigefarget, trekantet, drasjert tablett merket med ”RAPAMUNE 2 mg” på en side.

4. KLINISKE OPPLYSNINGER

4.1 Indikasjoner

Rapamune er indisert som profylakse mot organrejeksjon etter nyretransplantasjon hos voksne pasienter med lav til moderat immunologisk risikoprofil. Innledningsvis er det anbefalt å bruke Rapamune i kombinasjon med ciklosporin mikroemulsjon og kortikosteroider i 2-3 måneder.

Vedlikeholdsbehandling med Rapamune kan fortsette sammen med kortikosteroider bare hvis ciklosporin mikroemulsjon kan seponeres etter gradvis nedtrapping (se pkt. 4.2 og 5.1).

4.2 Dosering og administrasjonsmåte

Behandlingen bør igangsettes og følges opp av en spesialist i transplantasjonsmedisin.

Dosering

Initiell behandling (2 til 3 måneder etter transplantasjon)

Det vanlige doseringsregimet for Rapamune er en peroral startdose på 6 mg, gitt så tidlig som mulig etter transplantasjonen, etterfulgt av 2 mg daglig inntil resultatene fra den terapeutiske legemiddel- monitoreringen er tilgjengelig (se Terapeutisk legemiddelmonitorering og dosejustering). Doseringen av Rapamune bør så tilpasses hver pasient slik at minimumskonsentrasjonene i fullblod mellom to doser blir 4-12 ng/ml (kromatografisk assay). Behandling med Rapamune bør optimaliseres med gradvis nedtrapping av steroider og ciklosporin mikroemulsjon. Foreslått ciklosporin minimums- konsentrasjon mellom to doser i de første 2-3 månedene etter transplantasjon er 150-400 ng/ml (monoklonalt assay eller tilsvarende teknikk) (se pkt. 4.5).

For å redusere variabiliteten bør Rapamune tas på samme tid i forhold til ciklosporin, 4 timer etter ciklosporindosen, og konsekvent enten med eller uten mat (se pkt. 5.2).

Vedlikeholdsbehandling:

Ciklosporin bør trappes gradvis ned over 4-8 uker, og Rapamunedosen bør justeres for å oppnå en minimumskonsentrasjon i fullblod mellom to doser på 12 til 20 ng/ml (kromatografisk assay, se

Terapeutisk legemiddelmonitorering og dosejustering). Rapamune bør gis sammen med kortiko- steroider. Hos pasienter hvor seponering av ciklosporin er mislykket eller ikke kan gjennomføres bør kombinasjonsbehandling med ciklosporin og Rapamune ikke pågå i mer enn 3 måneder etter transplantasjon. Hos disse pasientene bør Rapamune seponeres dersom det er klinisk tilrådelig, og alternativ immunsuppressiv behandling startes.

Terapeutisk legemiddelmonitorering og dosejustering:

Nivåer av sirolimus i fullblod bør overvåkes nøye hos følgende grupper:

(1)pasienter med nedsatt leverfunksjon

(2)når indusere eller hemmere av CYP3A4 administreres samtidig med Rapamune og etter at disse er seponert (se pkt. 4.5), og/eller

(3)hvis ciklosporindosen reduseres kraftig eller seponeres. Disse gruppene har mest sannsynlig spesielle doseringsbehov.

Terapeutisk legemiddelmonitorering bør ikke være eneste utgangspunkt for justering av sirolimus- behandling. Kliniske tegn/symptomer, vevsbiopsier og laboratorieparametre bør følges nøye.

De fleste pasienter som fikk 2 mg Rapamune 4 timer etter ciklosporin hadde fullblodkonsentrasjoner (minimumskonsentrasjoner mellom to doser) av sirolimus i ønsket område: 4-12 ng/ml (uttrykt som kromatografisk assay-verdier). Optimal behandling krever terapeutisk monitorering av legemiddel- konsentrasjonen hos alle pasienter.

Optimalt bør justeringer i Rapamunedosering baseres på mer enn en enkel måling av minimums- konsentrasjon mellom to doser, utført mer enn 5 dager etter forrige dosejustering.

Pasientene kan bytte behandling fra Rapamune mikstur, oppløsning til tablettformuleringen på mg pr. mg basis. Det anbefales at en minimumskonsentrasjon mellom to doser tas 1-2 uker etter behandlings- bytte av formulering eller tablettstyrke for å verifisere at minimumskonsentrasjonene mellom to doser er innenfor det anbefalte området.

Etter seponering av ciklosporinbehandling, anbefales en minimumskonsentrasjon mellom to doser på 12-20 ng/ml (kromatografisk assay). Ciklosporin hemmer metabolismen av sirolimus, og sirolimus- nivåene vil følgelig avta når ciklosporin seponeres hvis ikke sirolimusdosen økes. Sirolimusdosen vil i gjennomsnitt måtte firedobles for å korrigere for både fravær av farmakokinetiske interaksjoner

(dobbel økning) og det økte immunsuppressive behovet i fravær av ciklosporin (dobbel økning). Sirolimusdosen bør økes i en takt som tilsvarer eliminasjonshastigheten for ciklosporin.

Hvis ytterligere dosejustering(er) er nødvendig ved vedlikeholdsbehandling (etter seponering av ciklosporin), kan disse justeringene hos de fleste pasienter baseres på det enkle forholdet: ny Rapamunedose = nåværende dose x (ønsket konsentrasjon /nåværende konsentrasjon). En bolusdose bør vurderes i tillegg til en ny vedlikeholdsdose når det er nødvendig å øke minimumskonsentrasjon for sirolimus kraftig: Rapamune bolusdose = 3 x (ny vedlikeholdsdose - nåværende vedlikeholdsdose). Maksimal administrert daglig Rapamunedose skal ikke overskride 40 mg. Hvis en estimert daglig dose overskrider 40 mg pga. tillegg av bolusdose, skal bolusdosen administreres over to dager. Sirolimus minimumskonsentrasjoner skal overvåkes i minst 3 til 4 dager etter en bolusdose.

De anbefalte 24-timer minimumskonsentrasjonsnivåene for sirolimus er basert på kromatografiske metoder. Flere testmetoder er brukt for å måle fullblodskonsentrasjonene av sirolimus. I klinisk praksis måles per i dag fullblodskonsentrasjonene av sirolimus både ved kromatografiske og immunoassay-metoder. Konsentrasjonsverdiene som oppnås med disse ulike metodene er ikke byttbare. Alle sirolimuskonsentrasjonene som er oppgitt i preparatomtalen ble enten målt ved bruk av kromatografiske metoder eller er omregnet til ekvivalenter i forhold til kromatografiske metoder. Justeringer av dosen for å oppnå sirolimuskonsentrasjoner i ønsket område bør gjøres med hensyn til samme bestemmelsesmetode som ble brukt til å bestemme sirolimus minimumskonsentrasjoner mellom to doser. Siden resultatene både er assay- og laboratorieavhengige, samt at de også kan forandre seg med tiden, må justeringer av det terapeutiske målområdet gjøres med detaljert kunnskap om det spesifikke assay som brukes. Leger bør derfor være kontinuerlig informert om hvordan konsentrasjonsbestemmelsen av sirolimus utføres og hvilken metode som brukes lokalt, av de ansvarlige representantene fra dette laboratoriet.

Spesielle populasjoner

Farget/mørkhudet populasjon

Det finnes begrenset informasjon som indikerer at fargede/mørkhudede nyretransplanterte pasienter (spesielt afroamerikanere) trenger høyere dose og minimumsblodkonsentrasjonsnivåer mellom to doser av sirolimus for å oppnå samme effekt som pasienter med lys hud. På det nåværende tidspunkt er effekt og sikkerhetsdata for begrenset til å kunne gi spesifikke anbefalinger for bruk av sirolimus til mørkhudede pasienter.

Eldre

I kliniske studier med Rapamune ble det ikke inkludert et tilstrekkelig antall pasienter over 65 år til å kunne bestemme om disse responderer forskjellig fra yngre pasienter (se pkt. 5.2).

Nedsatt nyrefunksjon

Ingen dosejustering er nødvendig (se pkt. 5.2).

Nedsatt leverfunksjon

Clearance av sirolimus kan bli redusert hos pasienter med nedsatt leverfunksjon (se pkt. 5.2). Hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon er det anbefalt at vedlikeholdsdosen av Rapamune reduseres med ca 50 %.

Det anbefales at sirolimus-minimumskonsentrasjonene i fullblod mellom to doser overvåkes nøye hos pasienter med nedsatt leverfunksjon (se Terapeutisk legemiddelmonitorering og dosejustering). Det er ikke nødvendig å endre startdosen av Rapamune.

Hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon bør monitorering, etter dosejustering eller etter bolusdose, utføres hver 5.-7. dag inntil 3 etterfølgende minimumsnivåer har vist stabile konsentrasjoner av sirolimus grunnet forsinkelsen i å oppnå steady-state på grunn av forlenget halveringstid.

Pediatrisk populasjon

Sikkerhet og effekt av Rapamune hos barn og ungdom under 18 år har ikke blitt fastslått.

For tiden tilgjengelige data er beskrevet i pkt. 4.8, 5.1 og 5.2, men ingen doseringsanbefalinger kan gis.

Administrasjonsmåte

Rapamune er kun til oral bruk.

Biotilgjengelighet er ikke blitt fastslått for tabletter etter at de har blitt knust, tygget eller delt, og det kan derfor ikke anbefales.

For å redusere variabiliteten bør Rapamune tas konsekvent enten med eller uten mat.

Grapefruktjuice bør unngås (se pkt. 4.5).

Flerdoser med 0,5 mg tabletter bør ikke brukes som en erstatning for 1 mg tabletten eller for andre styrker (se pkt. 5.2).

4.3 Kontraindikasjoner

Overfølsomhet overfor virkestoffet eller noen av hjelpestoffene listet opp i pkt.6.1.

4.4 Advarsler og forsiktighetsregler

Rapamune er ikke tilstrekkelig studert hos pasienter med høy immunologisk risiko, og derfor er bruk ikke anbefalt til denne pasientgruppen (se pkt. 5.1).

Hos pasienter med forsinket transplantatfunksjon kan sirolimus forsinke bedring av nyrefunksjon.

Overfølsomhetsreaksjoner

Overfølsomhetsreaksjoner, inkludert anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner, angioødem, eksfoliativ dermatitt og overfølsomhetsvaskulitt, har blitt satt i sammenheng med administrasjon av sirolimus (se pkt. 4.8).

Samtidig bruk

Andre immunsuppressiva:

I kliniske studier har sirolimus blitt administrert samtidig med følgende stoffer: takrolimus, ciklosporin, azatioprin, mykofenolatmofetil, kortikosteroider og cytotoksiske antistoffer. Det er ikke gjort omfattende studier med sirolimus i kombinasjon med andre immunsuppressive midler.

Nyrefunksjonen bør overvåkes ved samtidig administrasjon av Rapamune og ciklosporin. Hos pasienter med forhøyede serumkreatininnivåer bør egnet justering av immunsuppressiv behandling overveies. Forsiktighet bør utvises ved samtidig administrasjon av andre midler som er kjent for å ha en skadelig effekt på nyrefunksjonen.

Pasienter behandlet med ciklosporin og Rapamune i mer enn 3 måneder hadde høyere serumkreatinin- nivåer og lavere kalkulert glomerulærfiltrasjon enn pasienter i en kontrollgruppe som ble behandlet med ciklosporin og placebo eller azatioprin. Hos pasienter hvor ciklosporin-behandlingen kunne seponeres, var serumkreatininnivåene lavere, den beregnede glomerulær filtrasjonen høyere og insidens for maligne tilstander lavere enn hos pasienter som fortsatte på ciklosporin. Vedvarende samtidig administrasjon av ciklosporin og Rapamune som vedlikeholdsbehandling, kan ikke anbefales.

Basert på informasjon fra senere kliniske studier anbefales ikke bruk av Rapamune, mykofenolat- mofetil og kortikosteroider i kombinasjon med induksjon av IL-2 reseptor antistoff (IL2R Ab) hos de novo nyretransplanterte pasienter (se pkt. 5.1).

Periodevis kvantitativ monitorering av proteinutskillelse i urin er anbefalt. I en studie som evaluerte bytte fra kalsinevrinhemmere til Rapamune hos nyretransplanterte pasienter på vedlikeholds- behandling, ble økt proteinutskillelse i urin vanligvis observert fra 6 til 24 måneder etter bytte til Rapamune (se pkt. 5.1). Nyoppstått nefrose (nefrotisk syndrom) ble også rapportert hos 2 % av pasientene i studien (se pkt. 4.8). Basert på informasjon fra en åpen randomisert studie hos nyre- transplanterte pasienter som stod på vedlikeholdsbehandling,ble bytte fra kalsinevrinhemmeren takrolimus til Rapamune forbundet med en ugunstig sikkerhetsprofil uten effekt/nytte. Et slikt bytte anbefales derfor ikke (se pkt. 5.1).

Samtidig bruk av Rapamune og kalsinevrinhemmer kan øke risikoen for kalsinevrinhemmer indusert hemolytisk uremisk syndrom/trombotisk trombocytopenisk purpura/trombotisk mikroangiopati (HUS/TTP/TMA).

HMG-CoA reduktasehemmere

Samtidig administrasjon av Rapamune og HMG-CoA reduktasehemmere og/eller fibrater ble godt tolerert i kliniske studier. Under behandling med Rapamune med eller uten CsA bør pasienter overvåkes for forhøyede lipider og pasienter som får HMG-CoA reduktasehemmer og/eller fibrat bør overvåkes for utvikling av rabdomyolyse og andre bivirkninger som beskrevet i de respektive preparatomtalene for disse stoffene.

Cytokrom P450 isozymer

Samtidig administrasjon av sirolimus og sterke CYP3A4-hemmere (f.eks. ketokonazol, vorikonazol, itrakonazol, telitromycin eller klaritromycin) eller CYP3A4-indusere (f.eks. rifampicin, rifabutin) anbefales ikke (se pkt. 4.5).

Angioødem

Samtidig administrasjon av Rapamune og angiotensinkonverterende enzym (ACE)-hemmere har ført til angionevrotisk ødem-lignende reaksjoner. Forhøyede sirolimusnivåer, for eksempel pga. interaksjon med sterke CYP3A4-hemmere (med/uten samtidige ACE-hemmere), kan også forsterke angioødem (se pkt. 4.5). I enkelte tilfeller har angioødemet forsvunnet ved seponering eller dosereduksjon av Rapamune.

Økt forekomst av biopsibekreftet akutt rejeksjon (BCAR) har blitt observert ved bruk av sirolimus samtidig med ACE-hemmere (se pkt. 5.1). Pasienter som får sirolimus, må overvåkes nøye hvis de tar ACE-hemmere samtidig.

Vaksinasjon

Immunsuppressiva kan påvirke vaksinasjonsresponsen. Ved behandling med immunsuppressiva, inkludert Rapamune, kan en vaksinasjon være mindre effektiv. Bruk av levende vaksiner bør unngås ved behandling med Rapamune.

Malignitet

Økt risiko for infeksjoner og eventuell utvikling av lymfomer og annen malign sykdom, spesielt i hud, kan forårsakes av immunsuppresjon (se pkt. 4.8). Som vanlig for pasienter med økt risiko for hudkreft, skal eksponeringen for sollys og ultrafiolett (UV) lys begrenses ved å benytte beskyttende klær og solkrem med høy faktor.

Infeksjoner

For kraftig immunsuppresjon kan også øke risikoen for infeksjoner inkludert opportunistiske infeksjoner (bakterielle, sopp, virus og protozo), infeksjoner med dødelig utgang og sepsis.

BK-virus assosiert nefropati og JC-virus assosiert progressiv multifokal leukoencefalopati (PML) er blant disse infeksjonene. Disse infeksjonene er ofte relatert til stor, total immunsuppressiv belastning som kan medføre alvorlige eller fatale tilstander som legene bør vurdere ved differensialdiagnose hos immunosupprimerte pasienter med nedsatt nyrefunksjon eller nevrologiske symptomer.

Tilfeller av Pneumocystis carinii pneumoni har blitt rapportert hos pasienter som ikke mottok antimikrobiell profylakse. Derfor bør antimikrobiell profylakse mot Pneumocystis carinii pneumoni gis de første 12 månedene etter transplantasjonen.

Cytomegalovirus (CMV) profylakse anbefales i 3 måneder etter transplantasjon, særlig hos pasienter som har økt risiko for CMV sykdom.

Nedsatt leverfunksjon

Hos pasienter med nedsatt leverfunksjon er det anbefalt at minimumskonsentrasjoner av sirolimus i fullblod mellom to doser overvåkes nøye. Hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon er det anbefalt å redusere vedlikeholdsdosen med 50 % på bakgrunn av redusert clearance (se pkt. 4.2 og 5.2). Siden halveringstiden er forlenget hos disse pasientene, bør en terapeutisk legemiddel- monitorering etter en bolusdose eller etter en forandring i dose utføres for en forlenget periode inntil stabile konsentrasjoner oppnås (se pkt. 4.2 og 5.2).

Lever- og lungetransplanterte pasienter

Sikkerhet og effekt av Rapamune som immunsuppressiv behandling, er ikke klarlagt hos lever- og lungetransplanterte pasienter og er av den grunn ikke anbefalt.

I to kliniske studier hos de novo levertransplanterte mottakere, var bruken av sirolimus pluss ciklosporin eller takrolimus assosiert med en økning i hepatisk arterietrombose, hvorav de fleste tilfellene førte til organavstøtning eller død.

En klinisk studie hos levertransplanterte pasienter som enten ble randomisert til å bytte fra et kalsinevrinhemmer (CNI)-basert regime til et sirolimus-basert regime eller til å fortsette med et CNI-basert regime 6-144 måneder etter levertransplantasjon, mislyktes med å vise overlegen GFR ved 12 måneder justert i forhold til utgangspunktet (henholdsvis -4,45 ml/min og -3,07 ml/min). Studien mislyktes også med å vise at hastigheten av kombinert organavstøtning, manglende overlevelsesdata eller død i gruppen som hadde byttet til sirolimus ikke var dårligere sammenlignet med gruppen som fortsatte med CNI. Antall dødsfall var større hos gruppen som hadde byttet til sirolimus enn hos gruppen som fortsatte med CNI, selv om antallet ikke var signifikant forskjellig. Antallet som avbrøt studien prematurt, bivirkninger generelt (og spesielt infeksjoner) og biopsi-påvist akutt avstøtning av lever ved 12 måneder, var alle signifikant større hos gruppen som hadde byttet til sirolimus sammenlignet med gruppen som fortsatte med CNI.

Tilfeller av bronkiale anastomoserupturer, de fleste fatale, har blitt rapportert hos de novo lungetransplanterte pasienter når sirolimus har blitt brukt som en del av en immunsuppressiv behandling.

Systemiske effekter

Det har vært rapporter om nedsatt eller forsinket sårheling hos pasienter som bruker Rapamune, inkludert lymfocele og sårdehiscens. Pasienter med kroppsmasseindeks (BMI) større enn 30 kg/m2 kan ha økt risiko for unormal sårheling basert på data fra medisinsk litteratur.

Det har også vært rapporter om væskeakkumulasjon, inkludert perifert ødem, lymfødem, pleura- effusjon og perikardiale effusjoner (inkludert hemodynamisk signifikante effusjoner hos barn og voksne) hos pasienter som bruker Rapamune.

Bruk av Rapamune hos nyretransplanterte pasienter kan medføre økt nivå av kolesterol og triglyse- rider i serum. Dette kan kreve behandling. Pasienter som gis Rapamune, bør ved hjelp av laboratorie- tester, overvåkes for hyperlipidemi, og dersom dette oppdages bør følgende tiltak som diett, trening og lipidsenkende midler igangsettes. Før en setter i gang med immunsuppressiv behandling som inkluderer Rapamune, bør risiko/nytte overveies hos pasienter med stadfestet hyperlipidemi. På samme måte bør risiko/nytte av videre Rapamune-behandling revurderes hos pasienter med alvorlig refraktær hyperlipidemi.

Sakkarose og laktose

Sakkarose

Pasienter med sjeldne arvelige problemer med fruktoseintoleranse, glukose-galaktose malabsorpsjon eller sukrase-isomaltasemangel bør ikke ta dette legemidlet.

Laktose

Pasienter med sjeldne arvelige problemer med galaktoseintoleranse, en spesiell form for hereditær laktasemangel (Lapp lactase deficiency) eller glukose-galaktose malabsorpsjon bør ikke ta dette legemidlet.

4.5 Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon

Sirolimus blir i stor grad metabolisert av isoenzymet CYP3A4 i tarmveggen og leveren. Sirolimus er også et substrat for ”multidrug effluks pumpen”, P-glykoprotein (P-gp) lokalisert i tynntarmen. Av den grunn kan absorpsjonen og den påfølgende eliminasjonen av sirolimus influeres av stoffer som påvirker disse proteinene. Hemmere av CYP3A4 (f.eks. ketokonazol, vorikonazol, itrakonazol, telitromycin eller klaritromycin) reduserer metabolismen av sirolimus og øker sirolimuskonsentra- sjonen. Indusere av CYP3A4 (f.eks. rifampicin, rifabutin) øker metabolismen av sirolimus og reduserer sirolimuskonsentrasjonen. Samtidig administrasjon av sirolimus og sterke CYP3A4- hemmere eller -indusere anbefales ikke (se pkt. 4.4).

Rifampicin (CYP3A4 induser):

Gjentatt administrasjon av rifampicin reduserte konsentrasjonen av sirolimus i fullblod etter én dose av 10 mg Rapamune mikstur. Rifampicin økte clearance av sirolimus ca. 5,5-ganger og senket AUC og Cmax med henholdsvis ca. 82 % og 71 %. Samtidig administrasjon av sirolimus og rifampicin anbefales ikke (se pkt. 4.4).

Ketokonazol (CYP3A4 hemmer):

Gjentatt administrasjon av ketokonazol påvirket signifikant absorpsjonshastigheten og absorpsjons- graden, samt eksponering av sirolimus fra Rapamune mikstur, oppløsning, noe som vises som økning i sirolimus Cmax, tmax og AUC på henholdsvis 4,4, 1,4, og 10,9 ganger. Samtidig administrasjon av sirolimus og ketokonazol anbefales ikke (se pkt. 4.4).

Vorikonazol (CYP3A4 hemmer):

Det er rapportert at samtidig administrasjon av sirolimus (2 mg enkel dose) og gjentatte doser av oral vorikonazol (400 mg hver 12. time første dag, deretter 100 mg hver 12. time i åtte dager) hos friske frivillige har økt Cmax og AUC for sirolimus henholdsvis 7 og 11 ganger gjennomsnittlig. Samtidig administrasjon av sirolimus og vorikonazol anbefales ikke (se pkt. 4.4).

Diltiazem (CYP3A4 hemmer):

Biotilgjengelighet av sirolimus ble signifikant påvirket ved samtidig peroral administrasjon av 10 mg Rapamune mikstur og 120 mg diltiazem. Sirolimus Cmax, tmax og AUC økte henholdsvis 1,4, 1,3 og 1,6 ganger. Sirolimus påvirket verken farmakokinetikken til diltiazem eller dets metabolitter desacetyl-

diltiazem og desmetyldiltiazem. Hvis diltiazem gis, bør blodkonsentrasjonen av sirolimus monitoreres, og om nødvendig kan dosen justeres.

Verapamil (CYP3A4 hemmer):

Gjentatt administrasjon av verapamil og sirolimus mikstur, oppløsning påvirket absorpsjons- hastigheten og absorpsjonsgraden signifikant for begge legemidler. Fullblod Cmax, tmax og AUC for sirolimus økte henholdsvis 2,3, 1,1 og 2,2 ganger. Plasma S-(-) verapamil Cmax og AUC økte begge 1,5 ganger, og tmax sank med 24 %. Sirolimuskonsentrasjonen bør overvåkes, og passende dosereduksjoner for begge legemidler bør vurderes.

Erytromycin (CYP3A4 hemmer):

Gjentatt administrasjon av erytromycin og sirolimus mikstur, oppløsning økte absorpsjonshastigheten og absorpsjonsgraden signifikant for begge legemidler. Fullblod Cmax, tmax og AUC for sirolimus økte henholdsvis 4,4, 1,4 og 4,2 ganger. Cmax, tmax og AUC for plasmaerytromycinfribase økte henholdsvis 1,6, 1,3 og 1,7 ganger. Sirolimuskonsentrasjonen bør overvåkes, og passende dosereduksjoner for begge legemidler bør vurderes.

Ciklosporin (CYP3A4 substrat):

Ciklosporin A (CsA) økte absorpsjonshastighet og absorpsjonsgraden av sirolimus signifikant. Sirolimus administrert samtidig med (5 mg), 2 timer etter (5 mg) og 4 timer etter (10 mg) ciklosporin A (300 mg) resulterte i at AUC økte med henholdsvis ca. 183 %, 141 % og 80 %. Effekten av CsA ble også reflektert i økte Cmax- og tmax -verdier for sirolimus. Cmax og AUC for sirolimus ble ikke påvirket når sirolimus ble gitt 2 timer før administrasjon av CsA. Sirolimus gitt som enkeltdose hos friske frivillige påvirket ikke ciklosporins (mikroemulsjon) farmakokinetikk når legemidlene ble gitt samtidig eller med 4 timers mellomrom. Det anbefales at Rapamune gis 4 timer etter ciklosporin (mikroemulsjon).

Perorale prevensjonsmidler:

Ingen klinisk signifikante farmakokinetiske interaksjoner ble observert mellom Rapamune mikstur, oppløsning og 0,3 mg norgestrel/0,03 mg etinyløstradiol. Selv om resultatene fra en enkeltdose interaksjonsstudie med et peroralt prevensjonsmiddel antyder fravær av farmakokinetisk interaksjon, kan en ikke ekskludere muligheten for forandringer i farmakokinetikken ved langtidsbehandling med Rapamune, som kan påvirke effekten av det perorale prevensjonsmidlet.

Andre mulige interaksjoner:

Hemmere av CYP3A4 kan redusere metabolismen av sirolimus og øke sirolimusnivået i blodet. Slike hemmere inkluderer visse antimykotikiske midler (for eks. klotrimazol, flukonazol, itrakonazol, vorikonazol), visse antibiotika (for eks. troleandomycin, telitromycin, klaritromycin), visse proteasehemmere (for eks. ritonavir, indinavir, boceprevir og telaprevir), nikardipin, bromokriptin, cimetidin og danazol.

Indusere av CYP3A4 kan øke metaboliseringen av sirolimus og senke sirolimus nivåer i blod (f.eks. Johannesurt (Hypericum perforatum); antikonvulsiva: karbamazepin, fenobarbital, fenytoin).

Selv om sirolimus hemmer human lever mikrosomal cytokrom P450 CYP2C9, CYP2C19, CYP2D6 og CYP3A4/5 in vitro, forventes det ikke at virkestoffet hemmer aktiviteten til disse isoenzymene in vivo siden konsentrasjonen av sirolimus som er nødvendig for å gi hemming, er mye høyere enn blod- konsentrasjonene observert hos pasienter som mottar terapeutiske doser av Rapamune. Hemmere av P- gp kan senke effluks av sirolimus fra intestinalceller og øke sirolimusnivåene.

Grapefruktjuice påvirker CYP3A4-mediert metabolisme og bør derfor unngås.

Farmakokinetiske interaksjoner kan ses for gastrointestinale prokinetika som f.eks. cisaprid og metoklopramid.

Det ble ikke observert noen klinisk signifikante farmakokinetiske interaksjoner mellom sirolimus og følgende substanser: aciklovir, atorvastatin, digoksin, glibenklamid, metylprednisolon, nifedipin, prednisolon og trimetoprim/sulfametoksazol.

Pediatrisk populasjon

Interaksjonsstudier har kun blitt utført hos voksne.

4.6 Fertilitet, graviditet og amming

Fertile kvinner

Sikkert prevensjonsmiddel må benyttes under behandling med Rapamune og i 12 uker etter seponering (se pkt. 4.5).

Graviditet

Det er ingen eller begrenset mengde data på bruk av sirolimus hos gravide kvinner. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet (se pkt. 5.3). Den eventuelle risikoen for mennesker er ukjent. Rapamune bør derfor ikke brukes under graviditet dersom det ikke er strengt nødvendig. Sikkert prevensjons- middel må benyttes under behandling med Rapamune og i 12 uker etter seponering.

Amming

Etter administrasjon av radioaktivt merket sirolimus, utskilles radioaktivitet i melk hos diegivende rotter. Det er ukjent om sirolimus utskilles i morsmelk hos mennesker. Amming bør avbrytes under behandling med Rapamune fordi sirolimus har potensiale til å forårsake bivirkninger hos barn som ammes.

Fertilitet

Svekkelse av spermparametre har blitt observert blant noen pasienter behandlet med Rapamune. Disse effektene har vært reversible ved seponering av Rapamune i de fleste tilfeller (se pkt. 5.3).

4.7 Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner

Rapamune har ingen kjent påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Det er ikke utført noen studier på evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner.

4.8 Bivirkninger

De vanligst rapporterte bivirkningene (oppstår hos > 10 % av pasientene) er trombocytopeni, anemi, pyreksi, hypertensjon, hypokalemi, hypofosfatemi, urinveisinfeksjon, hyperkolesterolemi, hyper- glykemi, hypertriglyseridemi, buksmerter, lymfocele, perifert ødem, artralgi, kviser, diaré, smerte, konstipasjon, kvalme, hodepine, økt blodkonsentrasjon av kreatinin og økt blodkonsentrasjon av laktatdehydrogenase (LDH).

Forekomsten av enhver bivirkning kan øke i takt med økningen i sirolimus minimumskonsentrasjoner mellom to doser.

Den nedenstående oversikten over bivirkninger er basert på erfaring fra kliniske studier og erfaring etter markedsføring.

Innenfor hvert organklassesystem er bivirkninger presentert etter frekvensoverskrifter (antall pasienter som er forventet å få reaksjonen), ved hjelp av følgende inndeling: svært vanlige ( 1/10), vanlige

( 1/100 til < 1/10), mindre vanlige ( 1/1000 til < 1/100), sjeldne ( 1/10 000 til < 1/1000), ikke kjent (kan ikke anslås utifra tilgjengelige data).

Innenfor hver frekvensgruppering er bivirkninger presentert etter synkende alvorlighetsgrad

De fleste pasientene sto på behandling med immunsuppressiva som inkluderte Rapamune i kombinasjon med andre immunsuppressive midler.

Organklasse

Svært vanlige

Vanlige

Mindre

Sjeldne

Frekvens

system

(≥ 1/10)

≥ 1/100 til

vanlige

(≥ 1/10 000 til

ikke kjent

 

 

< 1/10)

(≥ 1/1000 til

< 1/1000)

(kan ikke

 

 

 

< 1/100)

 

anslås ut ifra

 

 

 

 

 

tilgjengelige

 

 

 

 

 

data)

Infeksiøse og

Pneumoni

Sepsis

Clostridium

 

 

parasittære

Soppinfeksjon

Pyelonefritt

difficile-kolitt

 

 

sykdommer

Virusinfeksjon

Cytomegalo-

Mykobakterie-

 

 

 

Bakterie-

virusinfeksjon

infeksjon

 

 

 

infeksjon

Herpes zoster

(inkludert

 

 

 

Herpes simplex-

forårsaket av

tuberkulose)

 

 

 

infeksjon

varicella

Epstein-Barr-

 

 

 

Urinveis-

zoster-viruset

virusinfeksjon

 

 

 

infeksjon

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Organklasse

Svært vanlige

Vanlige

Mindre

Sjeldne

Frekvens

system

(≥ 1/10)

≥ 1/100 til

vanlige

(≥ 1/10 000 til

ikke kjent

 

 

< 1/10)

(≥ 1/1000 til

< 1/1000)

(kan ikke

 

 

 

< 1/100)

 

anslås ut ifra

 

 

 

 

 

tilgjengelige

 

 

 

 

 

data)

Godartede,

 

Ikke-melanom

Lymfom*

 

Nevro-

ondartede og

 

hudkreft*

Malignt

 

endokrint

uspesifiserte

 

 

melanom*

 

hudkarsinom*

svulster

 

 

Post-

 

 

(inkludert

 

 

transplantasjon

 

 

cyster og

 

 

lymfo-

 

 

polypper)

 

 

proliferativt

 

 

 

 

 

syndrom

 

 

Sykdommer i

Trombo-

Hemolytisk

Pancytopeni

 

 

blod og

cytopeni

uremisk

Trombotisk

 

 

lymfatiske

Anemi

syndrom

trombocyto-

 

 

organer

Leukopeni

Nøytropeni

penisk purpura

 

 

 

 

 

 

 

 

Forstyrrelser i

 

Overfølsom-

 

 

 

immunsystemet

 

hetsreaksjoner

 

 

 

 

 

(inkludert

 

 

 

 

 

angioødem,

 

 

 

 

 

anafylaktisk

 

 

 

 

 

reaksjon og

 

 

 

 

 

anafylaktoid

 

 

 

 

 

reaksjon)

 

 

 

Stoffskifte- og

Hypokalemi

 

 

 

 

ernærings-

Hypofosfatemi

 

 

 

 

betingede

Hyperlipidemi

 

 

 

 

sykdommer

(inkludert

 

 

 

 

 

hyper-

 

 

 

 

 

kolesterolemi)

 

 

 

 

 

Hyperglykemi

 

 

 

 

 

Hyper-

 

 

 

 

 

triglyseridemi

 

 

 

 

 

Diabetes

 

 

 

 

 

mellitus

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nevrologiske

Hodepine

 

 

 

Posterior

sykdommer

 

 

 

 

reversibelt

 

 

 

 

 

encefalopati

 

 

 

 

 

syndrom

Hjerte-

Takykardi

Perikardial

 

 

 

sykdommer

 

effusjon

 

 

 

Karsykdommer

Hypertensjon

Venetrombose

Lymfødem

 

 

 

Lymfocele

(inkludert dyp

 

 

 

 

 

venetrombose)

 

 

 

Sykdommer i

 

Pulmonær

Pulmonær

Alveolær

 

respirasjons-

 

emboli

blødning

proteinose

 

organer, thorax

 

Pneumoni*

 

 

 

og mediastinum

 

Pleuraeffusjon

 

 

 

 

 

Epistakse

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Organklasse

Svært vanlige

Vanlige

Mindre

Sjeldne

Frekvens

system

(≥ 1/10)

≥ 1/100 til

vanlige

(≥ 1/10 000 til

ikke kjent

 

 

< 1/10)

(≥ 1/1000 til

< 1/1000)

(kan ikke

 

 

 

< 1/100)

 

anslås ut ifra

 

 

 

 

 

tilgjengelige

 

 

 

 

 

data)

Gastro-

Buksmerter

Pankreatitt

 

 

 

intestinale

Konstipasjon

Stomatitt

 

 

 

sykdommer

Diaré

Ascites

 

 

 

 

Kvalme

 

 

 

 

Sykdommer i

 

 

Leversvikt*

 

 

lever og

 

 

 

 

 

galleveier

 

 

 

 

 

Hud -og

Utslett

 

Eksfoliativ

Overfølsomhet

 

underhuds-

Kviser

 

dermatitt

s-vaskulitt

 

sykdommer

 

 

 

 

 

Sykdommer i

Artralgi

Osteonekrose

 

 

 

muskler,

 

 

 

 

 

bindevev og

 

 

 

 

 

skjelett

 

 

 

 

 

Sykdommer i

Proteinuri

 

Nefrotisk

 

 

nyre og

 

 

syndrom (se

 

 

urinveier

 

 

pkt. 4.4)

 

 

 

 

 

Fokal

 

 

 

 

 

segmental

 

 

 

 

 

glomerulo-

 

 

 

 

 

sklerose*

 

 

 

 

 

 

 

 

Lidelser i

Menstruasjons-

Cyster på

 

 

 

kjønnsorganer

forstyrrelser

eggstokkene

 

 

 

og bryst-

(inkl. amenoré

 

 

 

 

sykdommer

og menoragi)

 

 

 

 

Generelle

Ødem

 

 

 

 

lidelser og

Perifert ødem

 

 

 

 

reaksjoner på

Feber

 

 

 

 

administrasjons

Smerter

 

 

 

 

-stedet

Svekket

 

 

 

 

 

tilheling*

 

 

 

 

Undersøkelser

Økt blod-

 

 

 

 

 

konsentrasjon

 

 

 

 

 

av laktat-

 

 

 

 

 

dehydrogenase

 

 

 

 

 

Økt blod-

 

 

 

 

 

konsentrasjon

 

 

 

 

 

av kreatinin

 

 

 

 

 

Unormale

 

 

 

 

 

leverfunksjons-

 

 

 

 

 

tester (inkludert

 

 

 

 

 

økt alanin-

 

 

 

 

 

amino-

 

 

 

 

 

transferase og

 

 

 

 

 

økt aspartat-

 

 

 

 

 

amino-

 

 

 

 

 

transferase)

 

 

 

 

* Se avsnitt under.

 

 

 

 

 

Beskrivelse av utvalgte bivirkninger

Immunsuppresjon øker risikoen for utvikling av lymfom og andre maligniteter, spesielt i huden (se pkt. 4.4).

Tilfeller av både BK-virus assosiert nefropati og JC-virus assosiert progressiv multifokal leuko- encefalopati (PML) er rapportert hos pasienter behandlet med immunsuppressiva, inkludert Rapamune.

Hepatotoksisitet er rapportert. Risikoen kan øke i takt med økningen i sirolimus minimums- konsentrasjoner mellom to doser. Sjeldne tilfeller av fatal hepatisk nekrose er rapportert for økte sirolimus minimumskonsentrasjoner mellom to doser.

Hos pasienter som får immunsuppressiv behandling, inkludert sirolimus, har det forekommet tilfeller av interstitiell lungesykdom (inkludert pneumoni og mindre hyppig bronchiolitis obliterans organisert pneumoni (BOOP) og pulmonal fibrose), noen fatale, uten identifisert infeksiøs etiologi. I noen tilfeller har den interstitielle lungesykdommen gått tilbake etter seponering eller dosereduksjon av Rapamune. Risikoen kan øke når sirolimus minimumskonsentrasjonene mellom to doser stiger.

Det er rapportert om svekket tilheling etter transplantasjonskirurgi, inkludert fascial dehiscens, incisjonshernie og anastomotisk disruptio (f.eks. sår, vaskulær, luftveier, ureterisk, biliær).

Svekkelse av spermparametre har blitt observert blant noen pasienter behandlet med Rapamune. Disse effektene har vært reversible ved seponering av Rapamune i de fleste tilfeller (se pkt. 5.3).

Hos pasienter med forsinket transplantatfunksjon kan sirolimus forsinke bedring av nyrefunksjon.

Samtidig bruk av sirolimus og kalsinevrinhemmer kan øke risikoen for kalsinevrinhemmerindusert HUS/TTP/TMA.

Fokal segmental glomerulosklerose har blitt rapportert.

Det har også vært rapporter om væskeakkumulasjon, inkludert perifert ødem, lymfødem, pleura- effusjon og perikardiale effusjoner (inkludert hemodynamisk signifikante effusjoner hos barn og voksne) hos pasienter som bruker Rapamune.

I en studie som vurderte sikkerhet og effekt ved overgang fra kalsinevrinhemmere til sirolimus (ønsket nivå 12-20 ng/ml) som vedlikeholdsbehandling hos nyretransplanterte pasienter, ble inklusjonen stoppet for pasienter (n=90) med baseline glomerulær filtrasjonshastighet under 40 ml/min (se

pkt. 5.1). Denne behandlingsarmen hadde økt hyppighet av alvorlige bivirkninger, inkludert pneumoni, organfrastøtning (”acute rejection” og ”graft loss”) og død (n=60, mediantid etter transplantasjon 36 måneder).

Cyster på eggstokkene og menstruasjonsforstyrrelser (inkludert amenoré og menoragi) har blitt rapportert. Pasienter med symptomatiske cyster på eggstokkene bør bli henvist for videre utredning. Forekomsten av cyster på eggstokkene kan være høyere hos premenopausale kvinner sammenlignet med postmenopausale kvinner. I noen tilfeller har cystene på eggstokkene og menstruasjons- forstyrrelsene gått tilbake ved seponering av Rapamune.

Pediatrisk populasjon

Kontrollerte kliniske studier med dosering tilsvarende den nåværende indikasjon for bruk av Rapamune hos voksne, er ikke blitt utført hos barn eller ungdom (under 18 år).

Sikkerheten ble vurdert i en kontrollert klinisk studie som inkluderte nyretransplanterte pasienter under 18 år med høy-immunologisk risiko, definert som en anamnese med en eller flere akutte episoder av rejeksjon av allotransplantat og/eller funn av kronisk allotransplantat-nefropati ved

nyrebiopsi (se pkt. 5.1). Bruk av Rapamune i kombinasjon med kalsinevrinhemmere og kortiko- steroider var forbundet med en økt risiko for forringelse av nyrefunksjon, serumlipidabnormaliteter (inkludert, men ikke begrenset til økte nivåer av serumtriglyserider og kolesterol) og urinveis- infeksjoner. Det studerte behandlingsregimet (kontinuerlig bruk av Rapamune i kombinasjon med en kalsinevrinhemmer) er ikke indisert for voksne eller pediatriske pasienter (se pkt. 4.1).

En annen studie som inkluderte nyretransplanterte pasienter 20 år og yngre, var ment å vurdere sikkerheten av en progressiv seponering av kortikosteroider (start seks måneder etter transplantasjon) fra et immunosuppressivt regime initiert ved transplantasjon som inkluderte fullstendig dose immunosuppresjon med både Rapamune og en kalsinevrinhemmer i kombinasjon med basiliksimab- induksjon. Av 274 inkluderte pasienter, utviklet 19 (6,9 %) post-transplantasjon lymfoproliferativt syndrom (PTLD). Blant 89 pasienter kjent som Epstein-Barr-virus (EBV)-seronegative før transplantasjonen, utviklet 13 (15,6 %) PTLD. Alle pasientene som utviklet PTLD var under 18 år.

Det foreligger ikke tilstrekkelig erfaring til å anbefale bruk av Rapamune til barn og ungdom (se pkt. 4.2).

Melding av mistenkte bivirkninger

Melding av mistenkte bivirkninger etter godkjenning av legemidlet er viktig. Det gjør det mulig å overvåke forholdet mellom nytte og risiko for legemidlet kontinuerlig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Dette gjøres via det nasjonale meldesystemet som beskrevet i Appendix V.

4.9 Overdosering

Per i dag er det minimal erfaring med overdosering. En pasient opplevde en episode med atrieflimmer etter inntak av 150 mg Rapamune. Bivirkningene ved overdose er hovedsaklig de samme som de angitt under pkt. 4.8. Generell symptomatisk behandling bør iverksettes ved alle tilfeller av overdosering. På grunn av dårlig vannløselighet og høy affinitet til erytrocytter og plasmaproteiner, antas det at Rapamune ikke fjernes fra blodbanen ved hemodialyse i særlig stor grad.

5. FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER

5.1 Farmakodynamiske egenskaper

Farmakoterapeutisk gruppe: Immunsuppressiva, selektive immunsuppressiva, ATC-kode: L04A A10.

Sirolimus hemmer T-celleaktivering. Hemmingen er indusert ved hovedsakelig å blokkere kalsium- avhengig og kalsiumuavhengig intracellulær signaltransduksjon. Studier viste at dens effekter er mediert via en mekanisme som er forskjellig fra ciklosporin, takrolimus og andre immunsuppressive midler. Eksperimentelle funn indikerer at sirolimus binder seg til det spesifikke cytosol-proteinet FKPB-12, og at FKPB 12-sirolimus komplekset inhiberer aktiveringen av mammalsk “Target Of Rapamycin” (mTOR), en essensiell kinase for cellesyklusprogresjon. Inhiberingen av mTOR resulterer i blokade av flere spesifikke signaltransduksjonsveier. Nettoresultatet er inhibering av lymfocyttaktivering, som igjen fører til immunsuppresjon.

Hos dyr har sirolimus en direkte effekt på T- og B-celleaktivering og undertrykker immunmedierte reaksjoner som allograf rejeksjon.

Kliniske studier

Pasienter med lav til moderat immunologisk risiko ble studert i en fase 3 ciklosporin-eliminering- Rapamune vedlikeholdsbehandlingsstudie. Utprøvingen inkluderte pasienter som hadde fått allogeneisk nyretransplantat fra avdød eller levende donor. I tillegg ble retransplanterte mottagere hvor tidligere transplantater hadde overlevd i minst 6 måneder, inkludert. Ciklosporin ble ikke seponert hos

pasienter som fikk akutte Banff grad 3 avstøtningsreaksjoner. Pasienter som var dialyseavhengige, som hadde serumkreatinin større enn 400 mol/l eller som hadde utilstrekkelig nyrefunksjon til å tåle seponering av ciklosporin ble heller ikke seponert. Pasienter med høy immunologisk risiko for å miste transplantatet ble ikke studert i stort nok antall i ciklosporin eliminering-Rapamune vedlikeholds- behandlingsstudier, og denne behandlingen er ikke anbefalt for disse pasientene.

Ved 12, 24 og 36 måneder var transplantat- og pasientoverlevelse lik for begge grupper. Ved

48 måneder var det en statistisk signifikant forskjell på transplantatoverlevelse til fordel for gruppen med Rapamune etter ciklosporin-eliminasjon, sammenlignet med Rapamune med ciklosporin behandlingsgruppen (med og uten tap til oppfølging). Det var en signifikant større andel biopsi- verifisert første avstøtning i ciklosporin-eliminasjonsgruppen sammenlignet med ciklosporin vedlikeholdsgruppen gjennom perioden etter randomisering til 12 måneder (henholdsvis 9,8 % mot 4,2 %). Deretter var det ingen signifikant forskjell mellom de to gruppene.

Gjennomsnittlig beregnet glomerulusfiltrasjon (GFR) ved 12, 24, 36, 48 og 60 måneder var signifikant høyere hos pasienter som fikk Rapamune etter ciklosporin-eliminasjon enn for de i behandlings- gruppen med Rapamune og ciklosporin. Basert på analysen av data fra 36 måneder og videre, som viste økende forskjell mellom transplantatoverlevelse og nyrefunksjon i tillegg til signifikant lavere blodtrykk i ciklosporin-eliminasjonsgruppen, ble det bestemt å avslutte pasienter fra Rapamune og ciklosporingruppen. Ved 60 måneder var insidensen av ikke-hud malignitet signifikant høyere i kohorten som fortsatte på ciklosporin sammenlignet med kohorten som fikk seponert ciklosporin (henholdsvis 8,4 % mot 3,8 %). For hudkarsinom var median tid til første forekomst signifikant lengre for ciklosporin-eliminasjonsgruppen.

Sikkerhet og effekt ved bytte fra kalsinevrinhemmere til Rapamune hos nyretransplanterte pasienter på vedlikeholdsbehandling (6-120 måneder etter transplantasjon), ble vurdert i en randomisert, multi- senter, kontrollert studie, stratifisert ved beregnet GFR ved utgangsverdi (20-40 ml/min mot over

40 ml/min). Samtidige immunsuppressive midler inkluderte mykofenolatmofetil, azatioprin og kortikosteroider. Inklusjon i pasientstratum med beregnet utgangsverdi på GFR under 40 ml/min ble stoppet på grunn av en skjevhet i uønskede hendelser (se pkt. 4.8).

I pasientgruppen med beregnet utgangsverdi på GFR over 40 ml/min ble ikke nyrefunksjonen generelt bedret. Andelen med akutt avstøtning, tap av transplantat og død var lik ved 1 og 2 år. Spontane bivirkninger knyttet til behandlingen oppsto oftere i de første 6 månedene etter skiftet til Rapamune. I gruppen med beregnet utgangsverdi på GFR over 40 ml/min var gjennomsnittlig og median protein– kreatinin- ratio signifikant høyere i Rapamune-byttegruppen sammenlignet med kalsinevrinhemmer vedlikeholdsgruppen ved 24 måneder (se pkt. 4.4). Nyoppstått nefrose (nefrotisk syndrom) ble også rapportert (se pkt. 4.8).

Ved 2 år var andelen av ikke-melanom hudmalignitet signifikant lavere i Rapamune-byttegruppen sammenlignet med gruppen som fortsatte behandling med kalsinevrinhemmere (1,8 % og 6,9 %). I en undergruppe av pasienter med GFR utgangsverdi over 40 ml/min og normal utskillelse av protein i urin ble GFR beregnet å være høyere ved 1 og 2 år hos pasienter som byttet til Rapamune enn for den tilsvarende undergruppen pasienter på vedlikeholdsbehandling med kalsinevrinhemmer. Andelen med akutt avstøtning, tap av transplantat og død var lik, men utskillelse av protein i urin var økt i Rapamune-armen av denne undergruppen.

I en åpen, randomisert, komparativ multisenterstudie der nyretransplanterte pasienter enten ble byttet fra takrolimus til sirolimus 3 til 5 måneder etter transplantasjonen, eller fortsatte med takrolimus, var det ingen signifikant forskjell i nyrefunksjon etter 2 år. Det var flere bivirkninger (99,2 % vs. 91,1 %, p=0,002*) og flere seponeringer av behandlingen pga. bivirkninger (26,7 % vs. 4,1 %, p=0,001*) i gruppen som byttet til sirolimus sammenlignet med takrolimusgruppen. Insidensen av biopsibekreftet akutt rejeksjon var høyere (p=0,020*) for pasienter i sirolimusgruppen (11; 8,4 %) sammenlignet med takrolimusgruppen (2; 1,6 %) i løpet av 2 år; de fleste rejeksjonene hadde mild alvorlighetsgrad (8 av 9 [89 %] T-celle-BCAR, 2 av 4 [50 %] antistoffmediert BCAR) i sirolimusgruppen. Pasienter som både hadde antistoffmediert rejeksjon og T-celle-mediert rejeksjon i samme biopsi, ble telt én gang for hver kategori. Flere pasienter som byttet til sirolimus utviklet diabetes mellitus, definert ved 30 dager

eller mer med kontinuerlig, eller minst 25 dager non stop (uten opphold), bruk av diabetesbehandling etter randomisering, fastende glukose ≥126 mg/dl eller ikke-fastende glukose ≥200 mg/dl etter randomisering (18,3 % versus 5,6 %, p=0,025*). En lavere insidens av plateepitelkarsinom i huden ble observert i sirolimusgruppen (0 % versus 4,9 %). *NB: p-verdier ikke kontrollert for multippel testing.

I to kliniske multisenterstudier hadde de novo nyretransplanterte pasienter som ble behandlet med sirolimus, mykofenolatmofetil (MMF), kortikosteroider og en IL-2 reseptorantagonist, signifikant høyere andel akutt avstøtning og numerisk høyere forekomst av dødsfall sammenlignet med pasienter behandlet med en kalsinevrinhemmer, MMF, kortikosteroider og en IL-2 reseptorantagonist (se pkt. 4.4). Nyrefunksjon var ikke bedre i behandlingsarmen med de novo sirolimus uten en kalsinevrinhemmer. Et forkortet doseringsregime med daclizumab ble brukt i en av studiene.

I en randomisert, sammenlignende studie av ramipril mot placebo for forebygging av proteinuri hos nyretransplanterte pasienter som byttet fra kalsinevrinhemmere til sirolimus, ble det observert en forskjell i antall pasienter med BCAR i løpet av 52 uker (henholdsvis 13 (9,5 %) mot 5 (3,2 %)

p = 0,073). Pasienter som startet med 10 mg ramipril hadde en høyere forekomst av BCAR (15 %) sammenlignet med pasienter som startet med 5 mg ramipril (5 %). De fleste rejeksjonene forekom innen de første seks månedene etter byttet og hadde mild alvorlighetsgrad. Ingen tap av transplantater ble rapportert under studien (se pkt. 4.4).

Pediatrisk populasjon

Rapamune ble vurdert i en kontrollert, klinisk studie over 36 måneder som inkluderte nyretransplant- erte pasienter under 18 år med høy-immunologisk risiko, definert som en anamnese med en eller flere akutte episoder av rejeksjon av allotransplantat og/eller funn av kronisk allotransplantatnefropati ved nyrebiopsi. Pasientene mottok enten Rapamune (ønsket sirolimuskonsentrasjon mellom 5 til 15 ng/ml) i kombinasjon med en kalsinevrinhemmer og kortikosteroider eller kalsinevrinhemmerbasert immunosuppresjon uten Rapamune. Rapamune-gruppen påviste ikke overlegenhet i forhold til kontrollgruppen, basert på første forekomst av biopsi-bekreftet akutt rejeksjon, tap av transplantat eller død. Det forekom et dødsfall i hver gruppe. Bruk av Rapamune i kombinasjon med kalsinevrin- hemmere og kortikosteroider var forbundet med en økt risiko for forringelse av nyrefunksjon, serumlipidabnormaliteter (inkludert, men ikke begrenset til økte nivåer av serumtriglyserider og kolesterol) og urinveisinfeksjoner (se pkt. 4.8).

I en pediatrisk, klinisk transplantasjonsstudie ble en uakseptabelt høy frekvens av PTLD observert, når full dose Rapamune ble gitt til barn og ungdom i tillegg til full dose kalsinevrinhemmere med basiliksimab og kortikosteroider (se pkt. 4.8).

I en retrospektiv gjennomgang av hepatisk vene-okklusiv sykdom (VOD) hos pasienter som gjennom- gikk myeloablativ stamcelletransplantasjon mens de fikk cyklofosfamid og total strålebehandling, ble det observert en høyere forekomst av hepatisk VOD hos pasienter som ble behandlet med Rapamune, spesielt ved samtidig bruk av metotreksat.

5.2 Farmakokinetiske egenskaper

Mye av den generelle farmakokinetikkinformasjonen ble skaffet ved bruk av Rapamune mikstur, oppløsning og er oppsummert først. Informasjon som er direkte relatert til tablettformuleringen, er oppsummert spesifikt i avsnittet Oral tablett.

Mikstur, oppløsning

Sirolimus absorberes raskt etter administrasjon av Rapamune mikstur, oppløsning, og maksimal konsentrasjon nås etter 1 time hos friske individer som mottar endoser, og etter 2 timer hos pasienter med stabil nyre-allotransplantat, som mottar flerdoser. Systemisk biotilgjengelighet av sirolimus i kombinasjon med samtidig administrasjon av ciklosporin (Sandimmun) er ca. 14 %. Ved gjentatt dosering øker den gjennomsnittlige blodkonsentrasjonen av sirolimus til det tredobbelte. Den endelige halveringstiden hos stabile nyretransplanterte pasienter etter gjentatte perorale doser var 62 16 timer.

Den effektive halveringstiden er riktignok kortere og gjennomsnittlige steady-state konsentrasjoner ble oppnådd etter 5-7 dager. Et blod/plasma forhold (B/P) på 36 indikerer at sirolimus hovedsakelig finnes inne i blodcellene.

Sirolimus er et substrat både for cytokrom P450 IIIA4 (CYP3A4) og P-glykoprotein. Sirolimus blir i stor grad metabolisert ved O-demetylering og/eller hydroksylering. Syv hovedmetabolitter inkludert hydroksyl, demetyl og hydroksydemetyl, er identifiserbar i fullblod. Sirolimus er hovedkomponenten i humant fullblod og bidrar til mer enn 90 % av den immunsuppressive aktiviteten. Etter administrasjon av en enkeltdose med [14C] sirolimus til friske frivillige, ble størstedelen (91,1 %) av radioaktiviteten gjenfunnet i feces, og kun en mindre mengde (2,2 %) ble utskilt i urinen.

I kliniske studier med Rapamune ble det ikke inkludert et tilstrekkelig antall pasienter over 65 år for å bestemme om disse responderer forskjellig fra yngre pasienter. Hos 35 nyretransplanterte pasienter over 65 år tilsvarte sirolimus-minimumskonsentrasjonsdata mellom to doser de man hadde i den voksne populasjonen (n= 822) i alderen fra 18 til 65 år.

Hos barn i alder 5 til 11 år og 12 til 18 år i hemodialysebehandling (30 % til 50 % reduksjon i glomerulusfiltrasjon), var den gjennomsnittlige vektnormaliserte CL/F større hos yngre barn

(580 ml/t/kg) enn hos eldre barn (450 ml/t/kg) sammenlignet med voksne (287 ml/t/kg). Det var en stor individuell variasjon innenfor aldersgruppene.

Hos pediatriske nyretransplanterte pasienter som også mottok ciklosporin og kortikosteroider, ble konsentrasjonene av sirolimus målt ved konsentrasjonskontrollerte studier. De ønskede minimums- konsentrasjonene i fullblod var 10-20 ng/ml. Ved steady-state mottok 8 barn i alderen 6-11 år gjennomsnittlig SD doser på 1,75 0,71 mg/dag (0,064 0,018 mg/kg, 1,65 0,43 mg/m2) mens 14 ungdommer i alderen 12-18 år mottok gjennomsnittlig SD doser på 2,79 1,25 mg/dag (0,053 0,0150 mg/kg, 1,86 0,61 mg/m2). De yngre barna hadde en større vekt-normalisert CL/F (214 ml/h/kg) sammenlignet med ungdommene (136 ml/h/kg). Disse dataene indikerer at yngre barn kan behøve større kroppsvektjusterte doser enn ungdom og voksne for å oppnå samme konsentrasjoner. Utviklingen av slike spesifikke doseringsanbefalinger for barn krever imidlertid ytterligere data for en endelig bekreftelse.

Hos pasienter med mild eller moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh klassifisering A eller B) var gjennomsnittlig AUC og t1/2 for sirolimus økt med henholdsvis 61 % og 43 %, og CL/F var redusert med 33 % sammenlignet med normale, friske personer. Hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh klassifisering C) var gjennomsnittlig AUC og t1/2 økt med henholdsvis 210 % og 170 %, og CL/F var redusert med 67 % sammenlignet med normale, friske personer. De lengre halveringstider observert hos leversviktpasienter forsinker oppnåelse av steady-state.

Farmakokinetikk/farmakodynamisk forhold

Farmakokinetikken til sirolimus var meget lik i flere populasjoner med nyrefunksjon varierende fra normal til fraværende (dialysepasienter).

Oral tablett

0,5 mg tabletten er ikke fullstendig bioekvivalent med 1 mg, 2 mg og 5 mg tablettene ved sammen- ligning av Cmax. Flerdoser med 0,5 mg tabletter bør derfor ikke brukes som en erstatning for andre tablettstyrker.

Hos friske frivillige er den gjennomsnittlige biotilgjengelighetsgraden 27 % høyere etter administra- sjon av en enkelt dose av tablettformuleringen sammenlignet med miksturen. Gjennomsnittlig Cmax ble redusert med 35 %, og gjennomsnittlig tmax økte med 82 %. Forskjellen i biotilgjengelighet var mindre markert etter steady-state administrasjon til nyretransplanterte mottagere, og terapeutisk ekvivalens er vist i en randomisert studie med 477 pasienter. Når pasienter bytter mellom mikstur og tablett- formuleringer, er det anbefalt å gi samme dose og så bekrefte sirolimus minimumskonsentrasjonen

mellom to doser 1 til 2 uker senere for å forsikre at den forblir innenfor anbefalt målintervall. Også når det byttes mellom ulike tablettstyrker, anbefales det kontroll av minimumskonsentrasjonen.

Hos 24 friske frivillige som fikk Rapamune tabletter sammen med et fettrikt måltid, viste Cmax, tmax og AUC økninger på henholdsvis 65 %, 32 % og 23 %. For å redusere variabiliteten bør Rapamune tabletter tas konsekvent med eller uten mat. Grapefruktjuice påvirker CYP3A4-mediert metabolisme og må derfor unngås.

Sirolimus-konsentrasjonene etter administrasjon av Rapamune tabletter (5 mg) som enkeltdoser til friske frivillige, er proporsjonale med dose mellom 5 og 40 mg.

I kliniske studier med Rapamune ble det ikke inkludert et tilstrekkelig antall pasienter over 65 år for å bestemme om disse responderer forskjellig fra yngre pasienter. Administrasjon av Rapamune tabletter til 12 nyretransplanterte pasienter over 65 år gav tilsvarende resultater som hos voksne pasienter (n=167) i alderen fra 18 til 65 år.

Initiell behandling (2 til 3 måneder etter transplantasjon): Hos de fleste pasienter som fikk Rapamune tabletter med en startdose på 6 mg etterfulgt av en initiell vedlikeholdsdose på 2 mg, ble det raskt oppnådd sirolimus minimumskonsentrasjoner i fullblod mellom to doser i ønsket område (4 til

12 ng/ml, kromatografisk assay). Farmakokinetiske parametre for sirolimus etter daglige doser på 2 mg Rapamune tabletter administrert i kombinasjon med ciklosporin mikroemulsjon (4 timer før

Rapamune tabletter) og kortikosteroider hos 13 nyretransplanterte pasienter, basert på data innsamlet etter 1 og 3 måneder etter transplantasjon, var: Cmin, ss, 7,39 ± 2,18 ng/ml; Cmax, ss, 15,0 ± 4,9 ng/ml;

tmax, ss, 3,46 ± 2,40 timer; AUC ,ss, 230 ± 67 ng.t/ml; CL/F/WT, 139 ± 63 ml/t/kg (parametre beregnet fra LC/MS/MS assay resultater). I samme kliniske studie var tilsvarende resultater for miksturen:

Cmin, ss, 5,40 ± 2,50 ng/ml; Cmax, ss, 14,4 ± 5,3 ng/ml; tmax, ss, 2,12 ± 0,84 timer; AUC ,ss, 194 ± 78 ng.t/ml; CL/F/W, 173 ± 50 ml/t/kg. Minimumskonsentrasjoner i fullblod mellom to doser for sirolimus, som

målt ved LC/MS/MS, var signifikant korrelert (r2=0,85) med AUC ,ss.

Basert på monitorering av alle pasienter i løpet av perioden med samtidig behandling med ciklosporin var gjennomsnittlige (10, 90 persentiler) minimumskonsentrasjoner mellom to doser (uttrykt som kromatografiske assay-verdier) og daglige doser henholdsvis 8,6 ± 3,0 ng/ml (5,0 til 13 ng/ml) og

2,1 ± 0,70 mg (1,5 til 2,7 mg) (se pkt. 4.2).

Vedlikeholdsbehandling: Fra måned 3 til måned 12, etter seponering av ciklosporin, var gjennomsnittlige (10, 90 persentiler) minimumskonsentrasjoner mellom to doser (uttrykt som kromatografiske assay-verdier) og daglige doser henholdsvis 19 ± 4,1 ng/ml (14 til 24 ng/ml) og 8,2 ± 4,2 mg (3,6 til 13,6 mg) (se pkt. 4.2).

Sirolimusdosen var derfor omtrent 4 ganger høyere for å kompensere for både fraværet av den farmakokinetiske interaksjonen med ciklosporin (dobbel økning) og det økte immunsuppressive behovet i fravær av ciklosporin (dobbel økning).

5.3 Prekliniske sikkerhetsdata

Bivirkninger som ikke ble observert i kliniske studier, men som ble sett hos dyr ved eksponerings- nivåer tilsvarende kliniske eksponeringsnivåer og med mulig relevans for klinisk bruk var som følger: cellevakuolisering av langerhanske øyer i pankreas, degenerering av testikkeltubuli, sår i mage/tarm- traktus, benfrakturer med kallusdannelse, hepatisk hematopoiese, og pulmonær fosfolipidose.

In vitro-studier med sirolimus viste ingen mutagenisitet, verken i bakteriell revers-mutasjonstest, kromosomal aberrasjontest ved undersøkelser av ovarieceller fra kinesisk hamster, forward mutasjonstest i muselymfomceller eller in vivo mikronukleustest på mus.

Karsinogenisitetsstudier utført hos mus og rotter viste økt insidens av lymfomer (hann- og hunnmus), hepatocellulær adenom og karsinom (hannmus), og granulocytisk leukemi (hunnmus). Det er kjent at maligniteter (lymfom) kan oppstå sekundært til langvarig bruk av immunsuppressive legemidler, og det har i sjeldne tilfeller blitt rapportert hos pasienter. Hos mus var det en økning i kroniske

ulcererende hudlesjoner. Disse forandringene kan relateres til kronisk immunsuppresjon. Hos rotter indikerte sannsynligvis interstitielle celleadenomer i testiklene en artsavhengig respons på luteiniserende hormonnivåer som vanligvis anses å være av begrenset klinisk relevans.

I reproduksjonstoksisitetsstudier ble det observert redusert fertilitet hos hannrotter. Delvis reversible reduksjoner i spermtall ble rapportert i en 13 uker lang rottestudie. Reduksjon i testikkelvekt og/eller histologiske lesjoner (f.eks. tubulær atrofi og tubulære megakaryocytter) ble observert hos rotter og i en studie med aper. Hos rotter forårsaket sirolimus embryo/føtustoksisitet som redusert fostervekt (med relaterte forsinkelser i skjelett ossifikasjon) og fosterdød (se pkt. 4.6).

6. FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER

6.1 Fortegnelse over hjelpestoffer

Tablettkjerne:

Laktosemonohydrat

Makrogol

Magnesiumstearat

Talkum

Tablettdrasjering:

Rapamune 0,5 mg tabletter, drasjerte Makrogol

Glyserolmonooleat

Farmasøytisk poleringsmiddel (Skjellakk) Kalsiumsulfat

Cellulose, mikrokrystallinsk Sakkarose

Titandioksid

Gult jernoksid (E172) Brunt jernoksid (E172) Poloksamer 188 α-tokoferol

Povidon Karnaubavoks

Trykkfarge (skjellakk, rødt jernoksid, propylenglykol, ammoniumhydroksid, simetikon)

Rapamune 1 mg tabletter, drasjerte Makrogol

Glyserolmonooleat

Farmasøytisk poleringsmiddel (skjellakk) Kalsiumsulfat

Cellulose, mikrokrystallinsk Sakkarose

Titandioksid Poloksamer 188 α-tokoferol Povidon Karnaubavoks

Trykkfarge (skjellakk, rødt jernoksid, propylenglykol, ammoniumhydroksid, simetikon)

Rapamune 2 mg tabletter, drasjerte

Makrogol

Glyserolmonooleat

Farmasøytisk poleringsmiddel (skjellakk) Kalsiumsulfat

Cellulose, mikrokrystallinsk Sakkarose

Titandioksid

Gult jernoksid (E172) Brunt jernoksid (E172) Poloksamer 188 α-tokoferol

Povidon Karnaubavoks

Trykkfarge (skjellakk, rødt jernoksid, propylenglykol, ammoniumhydroksid, simetikon)

6.2 Uforlikeligheter

Ikke relevant.

6.3 Holdbarhet

Rapamune 0,5 mg tabletter, drasjerte 2 år.

Rapamune 1 mg tabletter, drasjerte 3 år.

Rapamune 2 mg tabletter, drasjerte 3 år.

6.4 Oppbevaringsbetingelser

Oppbevares ved høyst 25 °C.

Oppbevar blisterpakningen i ytteremballasjen for å beskytte mot lys.

6.5 Emballasje (type og innhold)

Klare polyvinylklorid (PVC)/polyetylen (PE)/polyklortrifluoretylen (Aclar) aluminium blisterpakninger på 30 eller 100 tabletter.

Ikke alle pakningsstørrelser vil nødvendigvis bli markedsført.

6.6 Spesielle forholdsregler for destruksjon

Ikke anvendt legemiddel samt avfall bør destrueres i overensstemmelse med lokale krav.

7. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN

Pfizer Limited

Ramsgate Road

Sandwich

Kent, CT13 9NJ

Storbritannia

8. MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE)

Rapamune 0,5 mg tabletter, drasjerte

EU/1/01/171/013-14

Rapamune 1 mg tabletter, drasjerte

Rapamune 2 mg tabletter, drasjerte

EU/1/01/171/009-010

9. DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE

Dato for første markedsføringstillatelse: 13. mars 2001

Dato for siste fornyelse: 13. mars 2011

10. OPPDATERINGSDATO

Detaljert informasjon om dette legemidlet er tilgjengelig på nettstedet til Det europeiske legemiddelkontoret (The European Medicines Agency) http://www.ema.europa.eu/.

Kommentarer

A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z
  • Hjelp
  • Get it on Google Play
  • Om
  • Info on site by:

  • Presented by RXed.eu

  • 27558

    liste over reseptbelagte medikamenter