Norwegian
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z

Vipidia (alogliptin) – Preparatomtale - A10BH04

Updated on site: 10-Oct-2017

Medikamentets navnVipidia
ATC-kodeA10BH04
Stoffalogliptin
ProdusentTakeda Pharma A/S

Dette legemidlet er underlagt særlig overvåking for å oppdage ny sikkerhetsinformasjon så raskt som mulig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Se pkt. 4.8 for informasjon om bivirkningsrapportering.

1.LEGEMIDLETS NAVN

Vipidia 6,25 mg filmdrasjerte tabletter

2.KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING

Hver tablett inneholder alogliptinbenzoat tilsvarende 6,25 mg alogliptin.

For fullstendig liste over hjelpestoffer, se pkt. 6.1.

3.LEGEMIDDELFORM

Filmdrasjert tablett (tablett).

Lys rosa, ovale (ca. 9,1 mm lange og 5,1 mm brede), bikonvekse, filmdrasjerte tabletter med "TAK" og "ALG-6.25" trykt i grå trykkfarge på den ene siden.

4.KLINISKE OPPLYSNINGER

4.1Indikasjoner

Vipidia er indisert hos voksne over 18 år med diabetes mellitus type 2, for å forbedre glykemisk kontroll i kombinasjon med andre glukosereduserende legemidler, inkludert insulin, når disse sammen med kosthold og mosjon ikke gir adekvat glykemisk kontroll (se pkt. 4,4, 4,5 og 5,1 for tilgjengelige data om ulike kombinasjoner).

4.2Dosering og administrasjonsmåte

Dosering

For de forskjellige doseregimene, er Vipidia tilgjengelig i styrkene 25 mg, 12,5 mg og 6,25 mg filmdrasjerte tabletter.

Voksne (≥18 år)

Den anbefalte dosen av alogliptin er én tablett á 25 mg én gang daglig som tilleggsbehandling til metformin, et tiazolidindionpreparat, et sulfonylureapreparat eller insulin, eller som trippelbehandling med metformin og et tiazolidindionpreparat eller insulin.

Når alogliptin brukes i kombinasjon med metformin og/eller et tiazolidindionpreparat, bør dosen av metformin og/eller tiazolidindion opprettholdes og Vipidia administreres samtidig.

Når alogliptin brukes i kombinasjon med et sulfonylureapreparat eller insulin, kan en lavere dose av sulfonylurea eller insulin vurderes for å redusere risikoen for hypoglykemi (se pkt. 4.4).

Forsiktighet bør utvises når alogliptin brukes i kombinasjon med metformin og et tiazolidindionpreparat siden økt risiko for hypoglykemi har vært observert med denne trippelbehandlingen (se pkt. 4.4). Ved tilfeller av hypoglykemi, kan en lavere dose av tiazolidindion eller metformin vurderes.

Sikkerhet og effekt av alogliptin når det brukes som trippelbehandling med metformin og sulfonylurea, er ikke fullstendig klarlagt.

Spesielle populasjoner

Eldre (≥65 år)

Det er ikke nødvendig med dosejustering på grunnlag av alder. Dosen bør imidlertid være moderat hos pasienter med høy alder på grunn av mulighet for nedsatt nyrefunksjon i denne populasjonen.

Nedsatt nyrefunksjon

For pasienter med svakt nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance >50 til ≤80 ml/min), er ikke dosejustering av alogliptin nødvendig (se pkt. 5.2).

For pasienter med moderat nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance ≥30 til ≤50 ml/min), administreres halvparten av den anbefalte dosen av alogliptin (12,5 mg én gang daglig, se pkt. 5.2).

For pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance <30 ml/min) eller terminal nyresykdom som krever dialyse, administreres en fjerdedel av den anbefalte dosen alogliptin (6,25 mg én gang daglig). Erfaring hos pasienter som krever renal dialyse er begrenset. Alogliptin har ikke blitt undersøkt hos pasienter som får peritonealdialyse (se pkt. 4.4 og 5.2).

Det anbefales å foreta en hensiktsmessig vurdering av nyrefunksjonen før behandlingsoppstart og deretter med jevne mellomrom (se pkt. 4.4).

Nedsatt leverfunksjon

Det er ikke nødvendig med dosejustering for pasienter med svakt til moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh-score mellom 5 og 9). Alogliptin er ikke blitt undersøkt hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh-score >9) og er derfor ikke anbefalt for bruk hos slike pasienter (se pkt. 4.4 og 5.2).

Pediatrisk populasjon

Sikkerhet og effekt av Vipidia hos barn og ungdom <18 år er ikke fastslått. Det finnes ingen tilgjengelige data.

Administrasjonsmåte

Oral bruk.

Vipidia tas én gang daglig med eller uten mat. Tablettene bør svelges hele med vann.

En glemt dose skal tas så snart pasienten husker det. En dobbel dose skal ikke tas på samme dag.

4.3Kontraindikasjoner

Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene listet opp i pkt. 6.1 eller tidligere alvorlig overfølsomhetsreaksjon, inklusiv anafylaktisk reaksjon, anafylaktisk sjokk og angioødem overfor andre hemmere av dipepidylpeptidase-4 (DPP-4) (se pkt. 4.4 og 4.8).

4.4Advarsler og forsiktighetsregler

Generelt

Vipidia bør ikke brukes hos pasienter med diabetes mellitus type 1 eller til behandling av diabetisk ketoacidose. Vipidia er ikke en erstatning for insulin hos insulinavhengige pasienter.

Bruk med andre antihyperglykemiske legemidler og hypoglykemi

På grunn av økt risiko for hypoglykemi i kombinasjon med sulfonylurea og insulin eller kombinasjonsbehandling med tiazolidindion og metformin, kan det vurderes en lavere dose av disse legemidlene for å redusere risikoen for hypoglykemi når disse legemidlene brukes i kombinasjon med alogliptin (se pkt. 4.2).

Kombinasjoner som ikke er studert

Alogliptin er ikke blitt studert i kombinasjon med natriumglukosekotransportør 2 (SGLT-2)-hemmere eller glukagon som peptid 1 (GLP-1)-analoger og heller ikke formelt som trippelbehandling med metformin og sulfonylurea.

Nedsatt nyrefunksjon

Ettersom det er behov for dosejustering hos pasienter med moderat eller alvorlig nedsatt nyrefunksjon eller terminal nyresykdom som krever dialyse, anbefales hensiktsmessig vurdering av nyrefunksjonen før oppstart med alogliptin og deretter med jevne mellomrom (se pkt. 4.2).

Erfaring hos pasienter som krever renal dialyse er begrenset. Alogliptin har ikke blitt undersøkt hos pasienter som får peritonealdialyse (se pkt. 4.2 og 5.2).

Nedsatt leverfunksjon

Alogliptin er ikke blitt undersøkt hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh- score >9) og er derfor ikke anbefalt for bruk på slike pasienter (se pkt. 4.2 og 5.2).

Hjertesvikt

Erfaring med alogliptin brukt i kliniske studier hos pasienter med kongestiv hjertesvikt tilsvarende NYHA-grad III og IV er begrenset, og forsiktighet er nødvendig ved bruk hos disse pasientene.

Overfølsomhetsreaksjoner

Overfølsomhetsreaksjoner, inkludert anafylaktiske reaksjoner, angioødem og eksfolierende hudsykdommer, inkludert Stevens-Johnsons syndrom og erythema multiforme, er blitt observert for DPP-4-hemmere og er rapportert for alogliptin i tiden etter markedsføring. I kliniske studier av alogliptin ble anafylaktiske reaksjoner rapportert med lav forekomst.

Akutt pankreatitt

Bruk av DPP-4-hemmere har vært forbundet med en risiko for å utvikle akutt pankreatitt. I en samleanalyse av data fra 13 studier var de samlede tallene for pankreatittrapporter hos pasienter behandlet med 25 mg alogliptin, 12,5 mg alogliptin, aktiv kontroll eller placebo, på henholdsvis 2, 1, 1 og 0 hendelser per 1000 pasientår. I studien av kardiovaskulære utfall var hyppigheten av pankreatitt, rapporter hos pasienter som ble behandlet med alogliptin eller placebo, henholdsvis tre eller to hendelser per 1000 pasientår. Det foreligger spontanrapporter om akutt pankreatitt som bivirkning etter markedsføring. Pasientene bør informeres om det karakteristiske symptomet på akutt pankreatitt: vedvarende, kraftige magesmerter som kan stråle ut i ryggen. Ved mistanke om pankreatitt skal Vipidia seponeres. Hvis akutt pankreatitt er bekreftet, skal bruk av Vipidia ikke gjenopptas. Forsiktighet skal utvises hos pasienter med tidligere pankreatitt.

Levereffekter

Det er mottatt rapporter om hepatisk dysfunksjon inklusiv leversvikt etter markedsføring. Det er ikke fastslått noen årsakssammenheng. Pasienter bør overvåkes nøye for mulig leverabnormitet. Ta leverfunksjonstester raskt hos pasienter med symptomer som antyder leverskade. Dersom en abnormitet oppdages og annen etiologi ikke foreligger, skal seponering av alogliptin vurderes.

4.5Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon

Effekter av andre legemidler på alogliptin

Alogliptin utskilles hovedsakelig uendret i urinen, og metaboliseringen av cytokrom (CYP) P450- enzymsystemet er ubetydelig (se pkt. 5.2). Interaksjoner med CYP-hemmere er derfor ikke forventet og er ikke blitt påvist.

Resultater fra kliniske interaksjonsstudier viser også at det ikke er noen klinisk relevante effekter av gemfibrozil (en CYP2C8/9-hemmer), flukonazol (en CYP2C9-hemmer), ketokonazol (en CYP3A4- hemmer), ciklosporin (en p-glykoproteinhemmer), voglibose (en alfaglukosidasehemmer), digoksin, metformin, cimetidin, pioglitazon eller atorvastatin på alogliptins farmakokinetikk.

Alogliptins effekter på andre legemidler

In vitro-studier tyder på at alogliptin ikke hemmer eller induserer CYP 450-isoformer ved konsentrasjoner som oppnås med den anbefalte dosen på 25 mg alogliptin (se pkt. 5.2). Interaksjoner med substrater av CYP 450-isoformer er derfor ikke forventet og er ikke blitt påvist. I in vitro-studier ble alogliptin funnet å være verken et substrat eller en hemmer av sentrale transportører forbundet med legemiddelutskillelse i nyrene: organisk aniontransportør-1, organisk aniontransportør-3 eller kationtransportør-2 (OCT2). Videre tyder ikke kliniske data på interaksjon med p- glykoproteinhemmere eller -substrater.

I kliniske studier hadde alogliptin ingen klinisk relevant effekt på farmakokinetikken til koffein, (R)- warfarin, pioglitazon, glibenklamid, tolbutamid, (S)-warfarin, dekstrometorfan, atorvastatin, midazolam, et oralt prevensjonsmiddel (noretisteron og etinyløstradiol), digoksin, feksofenadin, metformin og cimetidin, og ga dermed in vivo-evidens for en lav tilbøyelighet til fremkallelse av interaksjoner med substrater av CYP1A2, CYP3A4, CYP2D6, CYP2C9, p-glykoprotein og OCT2.

Hos friske individer hadde alogliptin ingen effekt på protrombintid eller internasjonal normalisert ratio (INR) ved samtidig bruk av warfarin.

Kombinasjon av alogliptin med andre antidiabetika

Resultater fra studier med metformin, pioglitazon (tiazolidindion), voglibose (alfaglukosidasehemmer) og glibenklamid (sulfonylurea) har ikke vist noen klinisk relevante farmakokinetiske interaksjoner.

4.6Fertilitet, graviditet og amming

Graviditet

Det er ingen data på bruk av alogliptin hos gravide kvinner. Dyrestudier indikerer ingen direkte eller indirekte skadelige effekter med hensyn på reproduksjonstoksisitet (se pkt. 5.3). Som et forsiktighetstiltak er det anbefalt å unngå bruk av alogliptin under graviditet.

Amming

Det er ukjent om alogliptin skilles ut i morsmelk hos mennesker. Dyrestudier har vist utskillelse av alogliptin i morsmelk (se pkt. 5.3). En risiko for det diende barnet kan ikke utelukkes.

Tatt i betraktning fordelene av amming for barnet og fordelene av behandling for moren, må det tas en beslutning om ammingen skal opphøre eller om behandlingen med alogliptin skal avsluttes.

Fertilitet

Effekten av alogliptin på fertilitet hos mennesker er ikke blitt undersøkt. Det ble ikke observert bivirkninger på fertilitet i dyrestudier (se pkt. 5.3).

4.7Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner

Vipidia har ingen eller ubetydelig påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Pasienter bør imidlertid advares mot risiko for hypoglykemi særlig i kombinasjon med sulfonylurea, insulin eller kombinasjonsbehandling med tiazolidindion og metformin.

4.8Bivirkninger

Sammendrag av sikkerhetsprofilen

Den foreliggende informasjonen er basert på til sammen 9405 pasienter med diabetes mellitus type 2, inkludert 3750 pasienter behandlet med 25 mg alogliptin og 2476 pasienter behandlet med 12,5 mg alogliptin, som deltok i én fase-2 eller 12 fase-3 dobbeltblindede, placebo- eller aktivt kontrollerte kliniske studier. I tillegg ble en hjerteutfall studie med 5380 pasienter med type 2 diabetes mellitus og en nylig akutt koronarsyndrom-hendelse gjennomført med 2701 pasienter randomisert til alogliptin og 2679 randomisert til placebo. Disse studiene evaluerte effekten av alogliptin på glykemisk kontroll og dets sikkerhet som monoterapi, som innledende kombinasjonsbehandling med metformin eller et tiazolidindionpreparat, og som tilleggsbehandling til metformin eller et sulfonylureapreparat eller et tiazolidindionpreparat (med eller uten metformin eller et sulfonylurea), eller insulin (med eller uten metformin).

I en samleanalyse av data fra 13 studier, var den samlede forekomsten av bivirkninger, alvorlige bivirkninger og bivirkninger som førte til seponering av behandlingen, sammenlignbar hos pasienter som ble behandlet med 25 mg alogliptin, 12,5 mg alogliptin, aktiv kontroll eller placebo.

Den vanligste bivirkningen hos pasienter som ble behandlet med 25 mg alogliptin var hodepine.

Sikkerheten til alogliptin sammenlignet mellom eldre (≥65 år) og ikke-eldre (<65 år), var lik.

Liste over bivirkninger i tabellform

Bivirkningene er oppført etter organklassesystem og frekvens. Frekvensene er definert som svært vanlige (≥1/10), vanlige (≥1/100 til <1/10), mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100), sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000), svært sjeldne (<1/10 000), ikke kjent (kan ikke anslås ut i fra tilgjengelige data).

I de samlede pivotale kontrollerte kliniske fase 3-studiene med alogliptin som monoterapi og som tilleggskombinasjonsbehandling med 5659 pasienter, er de observerte bivirkningene listet opp nedenfor (tabell 1).

Tabell 1: Bivirkninger observert i samlede pivotale kontrollerte kliniske fase 3-studier

Organklassesystem

Bivirkningsfrekvens

Bivirkning

 

Infeksiøse og parasittære sykdommer

 

Infeksjon i øvre luftveier

Vanlige

Nasofaryngitt

Vanlige

Nevrologiske sykdommer

 

Hodepine

Vanlige

Gastrointestinale sykdommer

 

Magesmerter

Vanlige

Gastroøsofageal reflukssykdom

Vanlige

Hud- og underhudssykdommer

 

Pruritus

Vanlige

Utslett

Vanlige

Erfaring etter markedsføring

Tabell 2 viser ytterligere bivirkninger som er rapportert etter markedsføring.

Tabell 2: Rapporterte bivirkninger for alogliptin etter markedsføring

Organklassesystem

Bivirkningsfrekvens

Bivirkning

 

Forstyrrelser i immunsystemet

 

Overfølsomhet

Ikke kjent

Gastrointestinale sykdommer

 

Akutt pankreatitt

Ikke kjent

Sykdommer i lever og galleveier

 

Hepatisk dysfunksjon inklusiv

Ikke kjent

leversvikt

 

Hud- og underhudssykdommer

 

Eksfoliative hudsykdommer inkludert

 

Stevens-Johnsons syndrom

Ikke kjent

Erythema multiforme

Ikke kjent

Angioødem

Ikke kjent

Urticaria

Ikke kjent

Melding av mistenkte bivirkninger

Melding av mistenkte bivirkninger etter godkjenning av legemidlet er viktig. Det gjør det mulig å overvåke forholdet mellom nytte og risiko for legemidlet kontinuerlig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Dette gjøres via det nasjonale meldesystemet som beskrevet i Appendix V.

4.9Overdosering

De høyeste dosene av alogliptin administrert i kliniske studier var enkeltdoser på 800 mg til friske personer, og doser på 400 mg én gang daglig i 14 dager til pasienter med diabetes mellitus type 2 (tilsvarende henholdsvis 32 ganger og 16 ganger mer enn den anbefalte daglige dosen på 25 mg alogliptin).

Behandling

Ved overdose skal det treffes egnede støttende tiltak slik pasientens kliniske status tilsier.

Minimale mengder av alogliptin fjernes ved hemodialyse (ca. 7 % av stoffet ble fjernet i løpet av en 3- timers hemodialyse). Derfor er hemodialyse til liten klinisk nytte ved overdose. Det er ikke kjent om alogliptin fjernes ved peritonealdialyse.

5.FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER

5.1Farmakodynamiske egenskaper

Farmakoterapeutisk gruppe: Midler til diabetesbehandling, dipeptidylpeptidase-4 (DPP-4)-hemmere.

ATC-kode: A10BH04.

Virkningsmekanisme og farmakodynamiske effekter

Alogliptin er en potent og svært selektiv hemmer av DPP-4; >10 000 ganger mer selektiv for DPP-4 enn andre beslektede enzymer inkludert DPP-8 og DPP-9. DPP-4 er hovedenzymet involvert i den raske nedbrytningen av inkretinhormoner, glukagon som peptid 1 (GLP-1) og GIP (glukoseavhengig insulinotropt polypeptid), som frigis av tarmen og nivået økes i forbindelse med måltid. GLP-1 og GIP øker biosyntesen av insulin og sekresjon fra bukspyttkjertelens beta-celler, mens GLP-1 også hemmer sekresjon av glukagon og hepatisk glukoseproduksjon. Alogliptin forbedrer derfor glykemisk kontroll via en glukoseavhengig mekanisme, hvorved utskillelse av insulin øker og glukagonnivået holdes nede når glukosenivået er høyt.

Klinisk effekt

Alogliptin har blitt studert som monoterapi, som innledende kombinasjonsbehandling med metformin eller et tiazolidindion, og som tilleggsbehandling til metformin eller sulfonylurea eller tiazolidindion (med eller uten metformin eller sulfonylurea), eller insulin (med eller uten metformin).

Administrering av 25 mg alogliptin til pasienter med diabetes mellitus type 2 ga toppverdier for hemming av DPP-4 innenfor 1 til 2 timer, og overskred 93 % både etter en enkeltdose på 25 mg og etter 14 dager med dosering én gang daglig. Hemming av DPP-4 holdt seg over 81 % ved 24 timer etter 14 dagers dosering. Ved beregning av gjennomsnittsverdier for 4-timers postprandiale glukosekonsentrasjoner over frokost, lunsj og middag, resulterte 14 dagers behandling med 25 mg alogliptin i en gjennomsnittlig placebokorrigert reduksjon fra baseline på –35,2 mg/dl.

Både 25 mg alogliptin alene og i kombinasjon med 30 mg pioglitazon ga betydelig nedgang i postprandial glukose og postprandial glukagon samtidig som det var en betydelig økning i postprandial aktivt GLP-1-nivå i uke 16 sammenlignet med placebo (p<0,05). I tillegg frembrakte 25 mg alogliptin alene og i kombinasjon med 30 mg pioglitazon statistisk signifikante (p<0,001) reduksjoner i samlede triglyserider ved uke 16, målt som endring i postprandial inkrementell AUC(0-8) fra baseline sammenlignet med placebo.

Totalt 14 779 pasienter med diabetes mellitus type 2, inkludert 6448 pasienter behandlet med 25 mg alogliptin og 2476 pasienter behandlet med 12,5 mg alogliptin, deltok i én fase-2 eller 13 fase-3 (inkludert den kardiovaskulære utfallstudien) dobbeltblindede, placebo- eller aktivt kontrollerte kliniske studier utført for å evaluere effekten av samtidig administrert alogliptin og pioglitazon på glykemisk kontroll, samt deres sikkerhet. I disse studiene var 2257 alogliptinbehandlede pasienter ≥65 år og 386 alogliptinbehandlede pasienter ≥75 år gamle. Studiene inkluderte 5744 pasienter med svakt nedsatt nyrefunksjon, 1290 pasienter med moderat nedsatt nyrefunksjon og 82 pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon /terminal nyresykdom behandlet med alogliptin.

Totalt sett ga behandling med den anbefalte daglige dosen på 25 mg alogliptin, en forbedret glykemisk kontroll når det ble gitt som monoterapi og som innledende kombinasjonsbehandling eller tilleggsbehandling. Dette ble fastslått ved en klinisk relevant og statistisk signifikant reduksjon i glukosylert hemoglobin (HbA1c) og fastende plasmaglukose sammenlignet med kontrollgruppene fra baseline til endepunktet i studien. Reduksjonene i HbA1c var likeartet på tvers av ulike undergrupper,

inkludert nedsatt nyrefunksjon, alder, kjønn og kroppsmasseindeks, mens forskjeller i raser (f.eks. hvite og ikke-hvite) var små. Det ble også observert klinisk relevante reduksjoner i HbA1c sammenlignet med kontrollgruppene med 25 mg alogliptin, uavhengig av bakgrunnsbehandling ved baseline. Høyere baseline-HbA1c var assosiert med en større reduksjon i HbA1c. Generelt var virkningene av alogliptin på kroppsvekt og lipider nøytrale.

Alogliptin som monoterapi

Behandling med 25 mg alogliptin én gang daglig resulterte i statistisk signifikante forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c og fastende plasmaglukose sammenlignet med placebokontroll ved uke 26 (tabell 3).

Alogliptin som tilleggsbehandling til metformin

Et tillegg av 25 mg alogliptin én gang daglig til behandling med metforminhydroklorid (gjennomsnittlig dose = 1847 mg) resulterte i statistisk signifikante forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c og fastende plasmaglukose ved uke 26 sammenlignet med tillegg av placebo (tabell 3). Signifikant flere pasienter som fikk 25 mg alogliptin (44,4 %) oppnådde ønsket HbA1c-nivå på ≤7,0 % sammenlignet med dem som fikk placebo (18,3 %) ved uke 26 (p<0,001).

Tillegget av 25 mg alogliptin én gang daglig i behandling med metforminhydroklorid (gjennomsnittlig dose = 1835 mg) resulterte i vedvarende forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c ved uke 52 og uke 104. Ved uke 52 var HbA1c-reduksjon med 25 mg alogliptin pluss metformin (-0,76 %, Tabell 4) lik den som ble frembrakt av glipizid (gjennomsnittlig dose = 5,2 mg) pluss behandling med metforminhydroklorid (gjennomsnittlig dose = 1824 mg, -0,73 %). Ved uke 104 var HbA1c- reduksjonen med 25 mg alogliptin pluss metformin (-0,72 %, Tabell 4) større enn den som ble frembrakt av glipizid pluss metformin (-0,59 %). Gjennomsnittlig endring fra baseline med hensyn til fastende plasmaglukose ved uke 52 for 25 mg alogliptin og metformin, var betydelig større enn for glipizid og metformin (p<0,001). Ved uke 104 var gjennomsnittlig endring fra baseline i fastende plasmaglukose for 25 mg alogliptin og metformin -3,2 mg/dl sammenlignet med 5,4 mg/dl for glipizid og metformin. Flere pasienter som fikk 25 mg alogliptin og metformin (48,5 %) oppnådde ønsket HbA1c-nivå på ≤ 7,0 % sammenlignet med dem som fikk glipizid og metformin (42,8 %) (p = 0,004).

Alogliptin som tilleggsbehandling til et sulfonylurea

Tillegg av 25 mg alogliptin én gang daglig til glyburidbehandling (gjennomsnittlig dose = 12,2 mg) resulterte i statistisk signifikante forbedringer fra baseline mht. HbA1c ved uke 26 sammenlignet med tillegg av placebo (tabell 3). Gjennomsnittlig endring fra baseline i fastende plasmaglukose ved uke 26 for 25 mg alogliptin, viste en reduksjon på 8,4 mg/dl sammenlignet med en økning på 2,2 mg/dl med placebo. Signifikant flere pasienter som fikk 25 mg alogliptin (34,8 %), oppnådde ønsket HbA1c-nivå

på ≤7,0 % sammenlignet med dem som fikk placebo (18,2 %) ved uke 26 (p=0,002).

Alogliptin som tilleggsbehandling til et tiazolidindion

Et tillegg av 25 mg alogliptin én gang daglig til pioglitazonbehandling (gjennomsnittlig dose =

35,0 mg, med eller uten metformin eller et sulfonylurea) resulterte i statistisk signifikante forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c og fastende plasmaglukose ved uke 26 sammenlignet med tillegg av placebo (tabell 3). Det ble også observert klinisk relevant reduksjon i HbA1c med 25 mg alogliptin sammenlignet med placebo, uavhengig av om pasientene samtidig fikk metformin- eller sulfonylureabehandling. Signifikant flere pasienter som fikk 25 mg alogliptin (49,2 %) oppnådde

ønsket HbA1c-nivå på ≤7,0 % sammenlignet med dem som fikk placebo (34,0 %) ved uke 26 (p = 0,004).

Alogliptin som tilleggsbehandling til et tiazolidindion med metformin

Et tillegg av 25 mg alogliptin én gang daglig til 30 mg pioglitazon og metforminhydroklorid (gjennomsnittlig dose = 1867,9 mg) resulterte i forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c ved uke 52 som både var non-inferior og statistisk bedre sammenlignet med hva som ble frembrakt av 45 mg pioglitazon og metforminhydroklorid (gjennomsnittlig dose = 1847,6 mg, tabell 4). De signifikante reduksjonene i HbA1c observert med 25 mg alogliptin pluss 30 mg pioglitazon og metformin, var konsekvente i hele behandlingsperioden på 52 uker, sammenlignet med 45 mg

pioglitazon og metformin (p<0,001 på alle tidspunkt). I tillegg var gjennomsnittlig endring fra baseline

med hensyn til fastende plasmaglukose ved uke 52 for 25 mg alogliptin pluss 30 mg pioglitazon og metformin betydelig større enn for 45 mg pioglitazon og metformin (p<0,001). Signifikant flere pasienter som fikk 25 mg alogliptin pluss 30 mg pioglitazon og metformin (33,2 %), oppnådde ønsket

HbA1c-nivå på ≤7,0 % sammenlignet med pasienter som fikk 45 mg pioglitazon og metformin (21,3 %) ved uke 52 (p<0,001).

Alogliptin som tilleggsbehandling til insulin (med eller uten metformin)

Tillegg av 25 mg alogliptin én gang daglig til insulinbehandling (gjennomsnittlig dose = 56,5 IE, med eller uten metformin) resulterte i statistisk signifikante forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c og fastende plasmaglukose ved uke 26 sammenlignet med tillegg av placebo (tabell 3). Det ble også observert klinisk relevante reduksjoner i HbA1c med 25 mg alogliptin sammenlignet med placebo, uavhengig av om pasientene samtidig fikk metforminbehandling. Flere pasienter som fikk 25 mg

alogliptin (7,8 %) oppnådde ønsket HbA1c-nivåj på ≤7,0 % sammenlignet med pasienter som fikk placebo (0,8 %) ved uke 26.

Tabell 3: Endring i HbA1c (%) fra baseline med alogliptin 25 mg ved uke 26 i placebokontrollert studie (FAS, LOCF)

Studie

Gjennomsnittlig

Gjennomsnittl

Placebokorrigert

 

baseline- HbA1c (%)

ig endring fra

endring fra baseline

 

(SD)

baseline mht.

mht. HbA1c (%)

 

 

HbA1c (%)

(2-sidig 95 % KI)

 

 

(SE)

 

Placebokontrollert monoterapistudie

 

 

Alogliptin 25 mg én gang

7,91

–0,59

–0,57*

daglig

(0,788)

(0,066)

(–0,80, –0,35)

(n=128)

 

 

 

Placebokontrollerte studier av tilleggskombinasjonsbehandling

 

Alogliptin 25 mg én gang

7,93

–0,59

–0,48*

daglig med metformin

(0,799)

(0,054)

(-0,67, -0,30)

(n=203)

 

 

 

Alogliptin 25 mg én gang

8,09

–0,52

–0,53*

daglig med et sulfonylurea

(0,898)

(0,058)

(–0,73, –0,33)

(n=197)

 

 

 

Alogliptin 25 mg én gang

8,01

–0,80

-0,61*

daglig med et tiazolidindion ±

(0,837)

(0,056)

(–0,80, –0,41)

metformin eller et

 

 

 

sulfonylurea

 

 

 

(n195)

 

 

 

Alogliptin 25 mg én gang

9,27

–0,71

–0,59*

daglig med insulin±

(1,127)

(0,078)

(–0,80, –0,37)

metformin

 

 

 

(n=126)

 

 

 

FAS = fullt analysesett

LOCF = siste observasjon videreført

Minste kvadraters metode justert for tidligere antihyperglykemisk behandlingsstatus og baselineverdier * p<0,01 sammenlignet med placebo eller placebo + kombinasjonsbehandling

Tabell 4: Endring i HbA1c (%) fra baseline med alogliptin 25 mg i aktivt kontrollert studie

(PPS, LOCF)

Studie

Gjennomsnittlig

Gjennomsnittlig

Behandlings-

 

baseline- HbA1c (%)

endring fra baseline

korrigert endring

 

(SD)

mht. HbA1c

fra baseline mht.

 

 

(%)(SE)

HbA1c (%)

 

 

 

(1-sidig KI)

Studier av tilleggskombinasjonsbehandling

Alogliptin 25 mg én gang daglig med metformin

vs. et sulfonylurea + metformin

Endring ved uke 52

7,61

-0,76

-0,03

(n=382)

(0,526)

(0,027)

(uendelig, 0,059)

Endring ved uke 104

7,61

-0,72

-0,13*

(n=382)

(0,526)

(0,037)

(-uendelig, -0,006)

 

 

 

 

Alogliptin 25 mg én

 

 

 

gang daglig med

 

 

 

tiazolidindion +

 

 

 

metformin vs. et

 

 

 

titrert tiazolidindion

 

 

 

+ metformin

 

 

 

Endring ved uke 26

8,25

-0,89

-0,47**

(n=303)

(0,820)

(0,042)

(uendelig, -0,35)

Endring ved uke 52

8,25

-0,70

-0,42**

(n=303)

(0,820)

(0,048)

(uendelig, -0,28)

PPS = per protokollsett

LOCF = siste observasjon videreført

* Non-inferioritet og superioritet statistisk demonstrert

Minste kvadraters metode justert for tidligere antihyperglykemisk behandlingsstatus og baselineverdier

Pasienter med nedsatt nyrefunksjon

Effekt og sikkerhet av de anbefalte dosene av alogliptin ble undersøkt separat i en undergruppe av pasienter med diabetes mellitus type 2 og alvorlig nedsatt nyrefunksjon / terminal nyresykdom i en placebokontrollert studie (59 pasienter fikk alogliptin og 56 pasienter fikk placebo i 6 måneder), og ble funnet å være i samsvar med profilen hos pasienter med normal nyrefunksjon.

Eldre pasienter (≥65 år)

Effekten av alogliptin hos pasienter med diabetes mellitus type 2 og ≥65 år over en samlet analyse av fem 26-ukers placebokontrollerte studier, var lik den hos pasienter <65 år.

I tillegg resulterte behandling med 25 mg alogliptin én gang daglig i forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c ved uke 52, som var lik i forhold til resultatene av glipizid (gjennomsnittlig dose = 5,4 mg). Det er viktig å merke seg at til tross for at alogliptin og glipizid gir lignende HbA1c- og endringer i fastende plasmaglukose fra baseline, var episoder av hypoglykemi betydelig mindre hyppige hos pasienter som fikk 25 mg alogliptin (5,4 %) sammenlignet med pasienter som fikk glipizid (26,0 %).

Klinisk sikkerhet

Kardiovaskulær sikkerhet

I en samleanalyse av data fra 13 studier var den samlede forekomsten av kardiovaskulær død, ikke- dødelig hjerteinfarkt og ikke-dødelig slag sammenlignbar hos pasienter som ble behandlet med 25 mg alogliptin, aktiv kontroll eller placebo.

I tillegg ble en prospektiv randomisert sikkerhetsstudie for kardiovaskulære utfall utført med

5380 pasienter med høy underliggende kardiovaskulær risiko for å undersøke effekten av alogliptin sammenlignet med placebo (som tillegg til standard behandling) på store uønskede kardiovaskulære hendelser (MACE) inklusiv tid til den første forekomst av enhver hendelse i sammensatt kardiovaskulær død, ikke-fatalt hjerteinfarkt og ikke-fatalt hjerneslag hos pasienter med en nylig (15 til 90 dager) akutt koronar hendelse. Ved baseline hadde pasientene en gjennomsnittsalder på 61 år, gjennomsnittlig varighet av diabetes på 9,2 år, og gjennomsnittlig HbA1c på 8,0 %.

Studien viste at alogliptin ikke økte risikoen for å få MACE sammenlignet med placebo [Hazard Ratio: 0,96; 1-sidig 99 % konfidensintervall: 0 til 1,16]. I alogliptin-gruppen, opplevde 11,3 % av pasientene en MACE sammenlignet med 11,8 % av pasientene i placebogruppen.

Tabell 5. MACE Rapportert i studie om kardiovaskulære utfall

 

Antall pasienter (%)

 

Alogliptin

Placebo

 

25 mg

 

 

 

 

 

 

 

N=2,701

N=2,679

 

 

 

 

Primært sammensatt endepunkt

 

 

 

[Første hendelse av kardiovaskulær

 

 

 

død, ikke-fatal hjerteinfarkt og ikke-

305 (11,3)

(11,8)

fatalt slag]

 

 

 

 

 

 

 

Kardiovaskulær død *

89 (3,3)

(4,1)

Ikke-fatal hjerteinfarkt

187 (6,9)

(6,5)

Ikke-fatalt slag

29 (1,1)

32 (1,2)

*Totalt var det 153 pasienter (5,7 %) i alogliptin-gruppen og 173 pasienter (6,5

%) i placebogruppen som døde (dødelighet uansett årsak)

Det var 703 pasienter som opplevde en hendelse innenfor det sekundære MACE sammensatte endepunktet (første tilfelle av kardiovaskulær død, ikke-fatalt hjerteinfarkt, ikke-fatalt slag og presserende re vaskularisering grunnet ustabil angina). I alogliptin-gruppen opplevde 12,7 %

(344 pasienter) en hendelse innenfor den sekundære MACE sammensatte endepunktet, sammenlignet med 13,4 % (359 personer) i placebogruppen [Hazard Ratio = 0,95; 1-sidig 99 % konfidensintervall: 0 til 1,14].

Hypoglykemi

I en samleanalyse av data fra 12 studier var den totale forekomsten av episoder av hypoglykemi lavere hos pasienter behandlet med 25 mg alogliptin enn hos pasienter behandlet med 12,5 mg alogliptin, aktiv kontroll eller placebo (henholdsvis 3,6 %, 4,6 %, 12,9 % og 6,2 %). De fleste av disse episodene var milde til moderate i intensitet. Den totale forekomsten av episoder med alvorlig hypoglykemi var sammenlignbar hos pasienter behandlet med 25 mg alogliptin eller 12,5 mg alogliptin, og lavere enn forekomsten hos pasienter med aktivt kontrollert behandling eller placebo (henholdsvis 0,1 %, 0,1 %, 0,4 % og 0,4 %). I den prospektive randomiserte kontrollerte kardiovaskulære utfallstudien, rapporterte utprøver at hendelser med hypoglykemi var lik hos pasienter som fikk placebo (6,5%) og pasienter som fikk alogliptin (6,7%) i tillegg til standardbehandlingen.

I en klinisk studie med alogliptin som monoterapi var forekomsten av hypoglykemi tilsvarende som for placebo, og lavere enn for placebo i en annen studie som tillegg til et sulfonylureapreparat.

Høyere forekomst av hypoglykemi ble observert med trippelbehandling med tiazolidindion og metformin og i kombinasjon med insulin, slik som for andre DPP-4-hemmere.

Pasienter (≥65 år) med diabetes mellitus type 2 er ansett som mer utsatt for episoder av hypoglykemi enn pasienter <65 år. I en samleanalyse av data fra 12 studier var den totale forekomsten av episoder av hypoglykemi tilsvarende hos pasienter ≥65 år behandlet med 25 mg alogliptin (3,8 %), som hos pasienter <65 år (3,6 %).

Pediatrisk populasjon

Det europeiske legemiddelkontoret (The European Medicines Agency) har utsatt forpliktelsen til å presentere resultater fra studier med Vipidia i én eller flere undergrupper av den pediatriske populasjonen ved behandling av diabetes mellitus type 2 (se pkt. 4.2 for informasjon vedrørende pediatrisk bruk).

5.2Farmakokinetiske egenskaper

Alogliptins farmakokinetikk har vist seg å være lik hos friske personer og hos pasienter med diabetes mellitus type 2.

Absorpsjon

Den absolutte biotilgjengeligheten for alogliptin er ca. 100 %.

Administrering sammen med et fettrikt måltid ga ikke endringer i total og maksimal eksponering for alogliptin. Vipidia kan derfor administreres med eller uten mat.

Etter administrering av enkle, orale doser på opptil 800 mg hos friske personer, ble alogliptin raskt absorbert med maksimal plasmakonsentrasjon 1 til 2 timer (median Tmax) etter dosering.

Ingen klinisk relevant akkumulering etter gjentatt dosering ble observert hos verken friske personer eller pasienter med diabetes mellitus type 2.

Total og maksimal eksponering for alogliptin økte proporsjonalt over enkeltdoser på 6,25 mg opptil 100 mg alogliptin (noe som dekker det terapeutiske doseområdet). Den interindividuelle variasjonskoeffisienten for alogliptins AUC var liten (17 %).

Distribusjon

Etter en intravenøs enkeltdose med 12,5 mg alogliptin til friske personer, var distribusjonsvolumet ved den terminale fasen 417 l, noe som indikerer at stoffet fordeles godt i vevet.

Alogliptin er 20–30 % bundet til plasmaproteiner.

Biotransformasjon

Alogliptin gjennomgår ikke omfattende metabolisme. 60-70 % av dosen utskilles uforandret i urinen.

To mindre viktige metabolitter ble oppdaget etter administrering av en oral dose [14C]-alogliptin, N- demetylert alogliptin, M-I (<1 % av hovedforbindelsen), og N-acetylert alogliptin, M-II (<6 % av hovedforbindelsen). M-I er en aktiv metabolitt og en svært selektiv hemmer av DPP-4, og den ligner alogliptin. M-II viser ikke inhibitorisk aktivitet mot DPP-4 eller andre DPP-beslektede enzymer. In vitro-data indikerer at CYP2D6 og CYP3A4 bidrar til alogliptins begrensede metabolisme.

In vitro-studier indikerer at alogliptin ikke induserer CYP1A2, CYP2B6 og CYP2C9 og hemmer ikke CYP1A2, CYP2B6, CYP2C8, CYP2C9, CYP2C19, CYP2D6 eller CYP3A4 ved konsentrasjoner som oppnås med den anbefalte dosen på 25 mg alogliptin. In vitro-studier har vist at alogliptin induserer svakt CYP3A4, men alogliptin har ikke vist å indusere CYP3A4 i studier in vivo.

I in vitro-studier var alogliptin ikke en hemmer av følgende renale transportører: OAT1, OAT3 og OCT2.

Alogliptin forefinnes hovedsakelig som R-enantiomeren (>99 %) og gjennomgår liten eller ingen kiral omdannelse in vivo til S-enantiomeren. S-enantiomeren er ikke detekterbar ved terapeutiske doser.

Eliminasjon

Alogliptin ble eliminert med en gjennomsnittlig terminal halveringstid (T1/2) på ca. 21 timer.

Etter administrering av en oral dose av [14C]-alogliptin ble 76 % av total radioaktivitet skilt ut i urinen og 13 % ble gjenfunnet i avføring.

Gjennomsnittlig nyreclearance av alogliptin (170 ml/min) var større enn gjennomsnittlig beregnet glomerulær filtrasjonshastighet (ca. 120 ml/min), noe som kan tyde på noe aktiv nyreutskillelse.

Tidsavhengighet

Total eksponering (AUC (0-inf)) for alogliptin etter administrering av en enkelt dose var lik eksponering under ett doseintervall (AUC(0-24)) etter 6 dagers dosering én gang daglig. Dette indikerer at det ikke foreligger tidsavhengighet i alogliptins kinetikk etter gjentatt dosering.

Spesielle populasjoner

Nedsatt nyrefunksjon

En enkeltdose med 50 mg alogliptin ble gitt til 4 grupper av pasienter med varierende grad av nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance (CrCl) ved bruk av Cockcroft-Gault-formelen):

svak (CrCl = >50 til ≤80 ml/min), moderat (CrCl = ≥30 til ≤50 ml/min), alvorlig (CrCl = <30 ml/min) og terminal nyresykdom på hemodialyse.

Det ble observert en tilnærmet 1,7 gangers økning i AUC for alogliptin hos pasienter med svakt nedsatt nyrefunksjon. Men ettersom fordelingen av AUC-verdier for alogliptin hos disse pasientene var innenfor samme område som for kontrollpersonene, er ikke dosejustering nødvendig for pasienter med svakt nedsatt nyrefunksjon (se pkt. 4.2).

Hos pasienter med moderat eller alvorlig nedsatt nyrefunksjon eller terminal nyresykdom på hemodialyse, ble det observert en økning i systemisk eksponering for alogliptin på henholdsvis ca. 2 og 4 ganger. (Pasienter med terminal nyresykdom gjennomgikk hemodialyse umiddelbart etter alogliptindosering. Basert på gjennomsnittlig dialysatkonsentrasjoner ble ca. 7 % av stoffet fjernet i løpet av en 3-timers hemodialyse). For å opprettholde systemisk eksponering for alogliptin som er lik det som ble observert hos pasienter med normal nyrefunksjon, bør det derfor benyttes lavere doser av alogliptin hos pasienter med moderat eller alvorlig nedsatt nyrefunksjon eller terminal nyresykdom som krever dialyse (se pkt. 4.2).

Nedsatt leverfunksjon

Total eksponering for alogliptin var ca. 10 % lavere, og toppeksponering var ca. 8 % lavere hos pasienter med moderat nedsatt leverfunksjon sammenlignet med friske kontrollpersoner. Omfanget av disse reduksjonene ble ikke ansett for å være klinisk relevant. Det er derfor ikke nødvendig med dosejustering for pasienter med svakt til moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh-score mellom 5 og 9). Alogliptin er ikke undersøkt hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh- score >9, se pkt. 4.2).

Alder, kjønn, rase, kroppsvekt

Alder (65–81 år), kjønn, rase (hvit, svart og asiatisk) og kroppsvekt har ikke noen klinisk relevant effekt på alogliptins farmakokinetikk. Dosejustering er ikke nødvendig (se pkt. 4.2).

Pediatrisk populasjon

Farmakokinetikken for alogliptin hos barn og ungdom <18 år er ikke fastslått. Ingen data er tilgjengelige (se pkt. 4.2).

5.3Prekliniske sikkerhetsdata

Prekliniske data indikerer ingen spesiell fare for mennesker basert på konvensjonelle studier av sikkerhetsfarmakologi og toksikologi.

NOAEL ("no-observed-adverse-effect level") i toksisitetstester ved gjentatt dosering på rotter og hunder med opptil henholdsvis 26 og 39 ukers varighet, frembrakte eksponeringsmarginer som var henholdsvis ca. 147 og 227 ganger høyere enn ved eksponering hos mennesker ved anbefalt dose på 25 mg alogliptin.

Alogliptin var ikke gentoksisk i et standard spekter av in vitro- og in vivo-gentoksisitetsstudier.

Alogliptin var ikke karsinogent i 2-årige karsinogenitetsstudier utført på rotter og mus. Minimal til mild ukomplisert overgangsepitelhyperplasi ble sett i urinblæren hos hannrotter, ved laveste brukte dose (27 ganger høyre enn human eksponering) uten etablering av en klar NOEL (no observed effect level).

Det ble ikke observert bivirkninger av alogliptin på fertilitet, reproduksjonsevne eller tidlig embryonal utvikling hos rotter opptil en systemisk eksponering langt over human eksponering ved anbefalt dose. Selv om fertiliteten ikke ble påvirket, ble det observert en svak statistisk økning i antall unormale sædceller hos hanner ved en eksponering langt over human eksponering ved anbefalt dose.

Alogliptin krysser placentabarrieren hos rotter.

Alogliptin var ikke teratogent hos rotter eller kaniner ved en systemisk eksponering ved NOAEL langt over human eksponering ved anbefalt dose. Høyere doser av alogliptin var ikke teratogent, men ga maternal toksisitet og ble forbundet med forsinket og/eller manglende ossifikasjon og redusert føtal kroppsvekt.

I en pre- og postnatal utviklingsstudie på rotter skadet ikke eksponeringer langt over human eksponering ved anbefalt dose, utviklingen av embryoet og påvirket heller ikke avkommets vekst og utvikling. Høyere doser av alogliptin reduserte avkommets kroppsvekt og fremkalte noen utviklingseffekter som anses som sekundære til lav kroppsvekt.

Studier på diegivende rotter indikerer at alogliptin utskilles i morsmelk.

Det ble ikke observert alogliptinrelaterte effekter hos unge rotter etter administrering med gjentatt dosering i 4 og 8 uker.

6.FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER

6.1Fortegnelse over hjelpestoffer

Tablettkjerne

Mannitol

Mikrokrystallinsk cellulose

Hydroksypropylcellulose

Krysskarmellosenatrium

Magnesiumstearat

Filmdrasjering

Hypromellose

Titandioksid (E171)

Rødt jernoksid (E172)

Makrogol 8000

Trykksverte

Skjellakk

Svart jernoksid (E172)

6.2Uforlikeligheter

Ikke relevant.

6.3Holdbarhet

4 år.

6.4Oppbevaringsbetingelser

Dette legemidlet krever ingen spesielle oppbevaringsbetingelser.

6.5Emballasje (type og innhold)

Blistere av polyklortrifluoretylen (PCTFE) / polyvinylklorid (PVC) med gjennomtrykkbart deksel av aluminiumsfolie. Pakningsstørrelser på 10, 14, 28, 30, 56, 60, 84, 90, 98 eller 100 filmdrasjerte tabletter.

Ikke alle pakningsstørrelser vil nødvendigvis bli markedsført.

6.6Spesielle forholdsregler for destruksjon

Ikke anvendt legemiddel samt avfall bør destrueres i overensstemmelse med lokale krav.

7.INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN

Takeda Pharma A/S

Dybendal Alle 10

2630 Taastrup

Danmark

8.MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMRE

EU/1/13/844/001-009, 028

9.DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE

Dato for første markedsføringstillatelse: 19. september 2013

10.OPPDATERINGSDATO

Detaljert informasjon om dette legemidlet er tilgjengelig på nettstedet til Det europeiske legemiddelkontoret (The European Medicines Agency) http://www.ema.europa.eu.

Dette legemidlet er underlagt særlig overvåking for å oppdage ny sikkerhetsinformasjon så raskt som mulig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Se pkt. 4.8 for informasjon om bivirkningsrapportering.

1. LEGEMIDLETS NAVN

Vipidia 12,5 mg filmdrasjerte tabletter

2. KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING

Hver tablett inneholder alogliptinbenzoat tilsvarende 12,5 mg alogliptin.

For fullstendig liste over hjelpestoffer, se pkt. 6.1.

3. LEGEMIDDELFORM

Filmdrasjert tablett (tablett).

Gule, ovale (ca. 9,1 mm lange og 5,1 mm brede), bikonvekse, filmdrasjerte tabletter med "TAK" og "ALG-12.5" trykt i grå trykkfarge på den ene siden.

4. KLINISKE OPPLYSNINGER

4.1 Indikasjoner

Vipidia er indisert hos voksne over 18 år med diabetes mellitus type 2, for å forbedre glykemisk kontroll i kombinasjon med andre glukosereduserende legemidler, inkludert insulin, når disse sammen med kosthold og mosjon ikke gir adekvat glykemisk kontroll (se pkt. 4,4, 4,5 og 5,1 for tilgjengelige data om ulike kombinasjoner).

4.2 Dosering og administrasjonsmåte

Dosering

For de forskjellige doseregimene, er Vipidia tilgjengelig i styrkene mg,25 12,5 mg og 6,25mg filmdrasjerte tabletter.

Voksne (≥18 år)

Den anbefalte dosen av alogliptin er én tablett á 25 mg én gang daglig som tilleggsbehandling til metformin, et tiazolidindionpreparat, et sulfonylureapreparat eller insulin, eller som trippelbehandling med metformin og et tiazolidindionpreparat eller insulin.

Når alogliptin brukes i kombinasjon med metformin og/eller et tiazolidindionpreparat, bør dosen av metformin og/eller tiazolidindion opprettholdes og Vipidia administreres samtidig.

Når alogliptin brukes i kombinasjon med et sulfonylureapreparat eller insulin, kan en lavere dose av sulfonylurea eller insulin vurderes for å redusere risikoen for hypoglykemi (se pkt. 4.4).

Forsiktighet bør utvises når alogliptin brukes i kombinasjon med metformin og et tiazolidindionpreparat siden økt risiko for hypoglykemi har vært observert med denne trippelbehandlingen (se pkt. 4.4). Ved tilfeller av hypoglykemi, kan en lavere dose av tiazolidindion eller metformin vurderes.

Sikkerhet og effekt av alogliptin når det brukes som trippelbehandling med metformin og sulfonylurea, er ikke fullstendig klarlagt.

Spesielle populasjoner

Eldre (≥65 år)

Det er ikke nødvendig med dosejustering på grunnlag av alder. Dosen bør imidlertid være moderat hos pasienter med høy alder på grunn av mulighet for nedsatt nyrefunksjon i denne populasjonen.

Nedsatt nyrefunksjon

For pasienter med svakt nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance >50 til ≤80 ml/min), er ikke dosejustering av alogliptin nødvendig (se pkt. 5.2).

For pasienter med moderat nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance ≥30 til ≤50 ml/min), administreres halvparten av den anbefalte dosen av alogliptin (12,5 mg én gang daglig, se pkt. 5.2).

For pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance <30 ml/min) eller terminal nyresykdom som krever dialyse, administreres en fjerdedel av den anbefalte dosen alogliptin (6,25 mg én gang daglig). Erfaring hos pasienter som krever renal dialyse er begrenset. Alogliptin har ikke blitt undersøkt hos pasienter som får peritonealdialyse (se pkt. 4.4 og 5.2).

Det anbefales å foreta en hensiktsmessig vurdering av nyrefunksjonen før behandlingsoppstart og deretter med jevne mellomrom (se pkt. 4.4).

Nedsatt leverfunksjon

Det er ikke nødvendig med dosejustering for pasienter med svakt til moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh-score mellom 5 og 9). Alogliptin er ikke blitt undersøkt hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh-score >9) og er derfor ikke anbefalt for bruk hos slike pasienter (se pkt. 4.4 og 5.2).

Pediatrisk populasjon

Sikkerhet og effekt av Vipidia hos barn og ungdom <18 år er ikke fastslått. Det finnes ingen tilgjengelige data.

Administrasjonsmåte

Oral bruk.

Vipidia tas én gang daglig med eller uten mat. Tablettene bør svelges hele med vann.

En glemt dose skal tas så snart pasienten husker det. En dobbel dose skal ikke tas på samme dag.

4.3 Kontraindikasjoner

Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene listet opp i pkt. 6.1 eller tidligere alvorlig overfølsomhetsreaksjon, inklusiv anafylaktisk reaksjon, anafylaktisk sjokk og angioødem overfor andre hemmere av dipepidylpeptidase-4 (DPP-4) (se pkt. 4.4 og 4.8).

4.4 Advarsler og forsiktighetsregler

Generelt

Vipidia bør ikke brukes hos pasienter med diabetes mellitus type 1 eller til behandling av diabetisk ketoacidose. Vipidia er ikke en erstatning for insulin hos insulinavhengige pasienter.

Bruk med andre antihyperglykemiske legemidler og hypoglykemi

På grunn av økt risiko for hypoglykemi i kombinasjon med sulfonylurea og insulin eller kombinasjonsbehandling med tiazolidindion og metformin, kan det vurderes en lavere dose av disse legemidlene for å redusere risikoen for hypoglykemi når disse legemidlene brukes i kombinasjon med alogliptin (se pkt. 4.2).

Kombinasjoner som ikke er studert

Alogliptin er ikke blitt studert i kombinasjon med natriumglukosekotransportør 2 (SGLT-2)-hemmere eller glukagon som peptid 1 (GLP-1)-analoger og heller ikke formelt som trippelbehandling med metformin og sulfonylurea.

Nedsatt nyrefunksjon

Ettersom det er behov for dosejustering hos pasienter med moderat eller alvorlig nedsatt nyrefunksjon eller terminal nyresykdom som krever dialyse, anbefales hensiktsmessig vurdering av nyrefunksjonen før oppstart med alogliptin og deretter med jevne mellomrom (se pkt. 4.2).

Erfaring hos pasienter som krever renal dialyse er begrenset. Alogliptin har ikke blitt undersøkt hos pasienter som får peritonealdialyse (se pkt. 4.2 og 5.2).

Nedsatt leverfunksjon

Alogliptin er ikke blitt undersøkt hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh- score >9) og er derfor ikke anbefalt for bruk på slike pasienter (se pkt. 4.2 og 5.2).

Hjertesvikt

Erfaring med alogliptin brukt i kliniske studier hos pasienter med kongestiv hjertesvikt tilsvarende NYHA-grad III og IV er begrenset, og forsiktighet er nødvendig ved bruk hos disse pasientene.

Overfølsomhetsreaksjoner

Overfølsomhetsreaksjoner, inkludert anafylaktiske reaksjoner, angioødem og eksfolierende hudsykdommer, inkludert Stevens-Johnsons syndrom og erythema multiforme, er blitt observert for DPP-4-hemmere og er rapportert for alogliptin i tiden etter markedsføring. I kliniske studier av alogliptin ble anafylaktiske reaksjoner rapportert med lav forekomst.

Akutt pankreatitt

Bruk av DPP-4-hemmere har vært forbundet med en risiko for å utvikle akutt pankreatitt. I en samleanalyse av data fra 13 studier var de samlede tallene for pankreatittrapporter hos pasienter behandlet med 25 mg alogliptin, 12,5 mg alogliptin, aktiv kontroll eller placebo, på henholdsvis 2, 1, 1 og 0 hendelser per 1000 pasientår. I studien av kardiovaskulære utfall var hyppigheten av pankreatitt, rapporter hos pasienter som ble behandlet med alogliptin eller placebo, henholdsvis tre eller to hendelser per 1000 pasientår. Det foreligger spontanrapporter om akutt pankreatitt som bivirkning etter markedsføring. Pasientene bør informeres om det karakteristiske symptomet på akutt pankreatitt: vedvarende, kraftige magesmerter som kan stråle ut i ryggen. Ved mistanke om pankreatitt skal Vipidia seponeres. Hvis akutt pankreatitt er bekreftet, skal bruk av Vipidia ikke gjenopptas. Forsiktighet skal utvises hos pasienter med tidligere pankreatitt.

Levereffekter

Det er mottatt rapporter om hepatisk dysfunksjon inklusiv leversvikt etter markedsføring. Det er ikke fastslått noen årsakssammenheng. Pasienter bør overvåkes nøye for mulig leverabnormitet. Ta leverfunksjonstester raskt hos pasienter med symptomer som antyder leverskade. Dersom en abnormitet oppdages og annen etiologi ikke foreligger, skal seponering av alogliptin vurderes.

4.5 Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon

Effekter av andre legemidler på alogliptin

Alogliptin utskilles hovedsakelig uendret i urinen, og metaboliseringen av cytokrom (CYP) P450- enzymsystemet er ubetydelig (se pkt. 5.2). Interaksjoner med CYP-hemmere er derfor ikke forventet og er ikke blitt påvist.

Resultater fra kliniske interaksjonsstudier viser også at det ikke er noen klinisk relevante effekter av gemfibrozil (en CYP2C8/9-hemmer), flukonazol (en CYP2C9-hemmer), ketokonazol (en CYP3A4- hemmer), ciklosporin (en p-glykoproteinhemmer), voglibose (en alfaglukosidasehemmer), digoksin, metformin, cimetidin, pioglitazon eller atorvastatin på alogliptins farmakokinetikk.

Alogliptins effekter på andre legemidler

In vitro-studier tyder på at alogliptin ikke hemmer eller induserer CYP 450-isoformer ved konsentrasjoner som oppnås med den anbefalte dosen på 25 mg alogliptin (se pkt. 5.2). Interaksjoner med substrater av CYP 450-isoformer er derfor ikke forventet og er ikke blitt påvist. I in vitro-studier ble alogliptin funnet å være verken et substrat eller en hemmer av sentrale transportører forbundet med legemiddelutskillelse i nyrene: organisk aniontransportør-1, organisk aniontransportør-3 eller kationtransportør-2 (OCT2). Videre tyder ikke kliniske data på interaksjon med p- glykoproteinhemmere eller -substrater.

I kliniske studier hadde alogliptin ingen klinisk relevant effekt på farmakokinetikken til koffein, (R)- warfarin, pioglitazon, glibenklamid, tolbutamid, (S)-warfarin, dekstrometorfan, atorvastatin, midazolam, et oralt prevensjonsmiddel (noretisteron og etinyløstradiol), digoksin, feksofenadin, metformin og cimetidin, og ga dermed in vivo-evidens for en lav tilbøyelighet til fremkallelse av interaksjoner med substrater av CYP1A2, CYP3A4, CYP2D6, CYP2C9, p-glykoprotein og OCT2.

Hos friske individer hadde alogliptin ingen effekt på protrombintid eller internasjonal normalisert ratio (INR) ved samtidig bruk av warfarin.

Kombinasjon av alogliptin med andre antidiabetika

Resultater fra studier med metformin, pioglitazon (tiazolidindion), voglibose (alfaglukosidasehemmer) og glibenklamid (sulfonylurea) har ikke vist noen klinisk relevante farmakokinetiske interaksjoner.

4.6 Fertilitet, graviditet og amming

Graviditet

Det er ingen data på bruk av alogliptin hos gravide kvinner. Dyrestudier indikerer ingen direkte eller indirekte skadelige effekter med hensyn på reproduksjonstoksisitet (se pkt. 5.3). Som et forsiktighetstiltak er det anbefalt å unngå bruk av alogliptin under graviditet.

Amming

Det er ukjent om alogliptin skilles ut i morsmelk hos mennesker. Dyrestudier har vist utskillelse av alogliptin i morsmelk (se pkt. 5.3). En risiko for det diende barnet kan ikke utelukkes.

Tatt i betraktning fordelene av amming for barnet og fordelene av behandling for moren, må det tas en beslutning om ammingen skal opphøre eller om behandlingen med alogliptin skal avsluttes.

Fertilitet

Effekten av alogliptin på fertilitet hos mennesker er ikke blitt undersøkt. Det ble ikke observert bivirkninger på fertilitet i dyrestudier (se pkt. 5.3).

4.7 Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner

Vipidia har ingen eller ubetydelig påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Pasienter bør imidlertid advares mot risiko for hypoglykemi særlig i kombinasjon med sulfonylurea, insulin eller kombinasjonsbehandling med tiazolidindion og metformin.

4.8 Bivirkninger

Sammendrag av sikkerhetsprofilen

Den foreliggende informasjonen er basert på til sammen 9405 pasienter med diabetes mellitus type 2, inkludert 3750 pasienter behandlet med 25 mg alogliptin og 2476 pasienter behandlet med 12,5 mg alogliptin, som deltok i én fase-2 eller 12 fase-3 dobbeltblindede, placebo- eller aktivt kontrollerte kliniske studier. I tillegg ble en hjerteutfall studie med 5380 pasienter med type 2 diabetes mellitus og en nylig akutt koronarsyndrom-hendelse gjennomført med 2701 pasienter randomisert til alogliptin og 2679 randomisert til placebo. Disse studiene evaluerte effekten av alogliptin på glykemisk kontroll og dets sikkerhet som monoterapi, som innledende kombinasjonsbehandling med metformin eller et tiazolidindionpreparat, og som tilleggsbehandling til metformin eller et sulfonylureapreparat eller et tiazolidindionpreparat (med eller uten metformin eller et sulfonylurea), eller insulin (med eller uten metformin).

I en samleanalyse av data fra 13 studier, var den samlede forekomsten av bivirkninger, alvorlige bivirkninger og bivirkninger som førte til seponering av behandlingen, sammenlignbar hos pasienter som ble behandlet med 25 mg alogliptin, 12,5 mg alogliptin, aktiv kontroll eller placebo.

Den vanligste bivirkningen hos pasienter som ble behandlet med 25 mg alogliptin var hodepine.

Sikkerheten til alogliptin sammenlignet mellom eldre (≥65 år) og ikke-eldre (<65 år), var lik.

Liste over bivirkninger i tabellform

Bivirkningene er oppført etter organklassesystem og frekvens. Frekvensene er definert som svært vanlige (≥1/10), vanlige (≥1/100 til <1/10), mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100), sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000), svært sjeldne (<1/10 000), ikke kjent (kan ikke anslås ut i fra tilgjengelige data).

I de samlede pivotale kontrollerte kliniske fase 3-studiene med alogliptin som monoterapi og som tilleggskombinasjonsbehandling med 5659 pasienter, er de observerte bivirkningene listet opp nedenfor (tabell 1).

Tabell 1: Bivirkninger observert i samlede pivotale kontrollerte kliniske fase 3-studier

Organklassesystem

Bivirkningsfrekvens

Bivirkning

 

Infeksiøse og parasittære sykdommer

 

Infeksjon i øvre luftveier

Vanlige

Nasofaryngitt

Vanlige

Nevrologiske sykdommer

 

Hodepine

Vanlige

Gastrointestinale sykdommer

 

Magesmerter

Vanlige

Gastroøsofageal reflukssykdom

Vanlige

Hud- og underhudssykdommer

 

Pruritus

Vanlige

Utslett

Vanlige

Erfaring etter markedsføring

Tabell 2 viser ytterligere bivirkninger som er rapportert etter markedsføring.

Tabell 2: Rapporterte bivirkninger for alogliptin etter markedsføring

Organklassesystem

Bivirkningsfrekvens

Bivirkning

 

Forstyrrelser i immunsystemet

 

Overfølsomhet

Ikke kjent

Gastrointestinale sykdommer

 

Akutt pankreatitt

Ikke kjent

Sykdommer i lever og galleveier

 

Hepatisk dysfunksjon inklusiv

Ikke kjent

leversvikt

 

Hud- og underhudssykdommer

 

Eksfoliative hudsykdommer inkludert

 

Stevens-Johnsons syndrom

Ikke kjent

Erythema multiforme

Ikke kjent

Angioødem

Ikke kjent

Urticaria

Ikke kjent

Melding av mistenkte bivirkninger

Melding av mistenkte bivirkninger etter godkjenning av legemidlet er viktig. Det gjør det mulig å overvåke forholdet mellom nytte og risiko for legemidlet kontinuerlig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Dette gjøres via det nasjonale meldesystemet som beskrevet i Appendix V.

4.9 Overdosering

De høyeste dosene av alogliptin administrert i kliniske studier var enkeltdoser på 800 mg til friske personer, og doser på 400 mg én gang daglig i 14 dager til pasienter med diabetes mellitus type 2 (tilsvarende henholdsvis 32 ganger og 16 ganger mer enn den anbefalte daglige dosen på 25 mg alogliptin).

Behandling

Ved overdose skal det treffes egnede støttende tiltak slik pasientens kliniske status tilsier.

Minimale mengder av alogliptin fjernes ved hemodialyse (ca. 7 % av stoffet ble fjernet i løpet av en 3- timers hemodialyse). Derfor er hemodialyse til liten klinisk nytte ved overdose. Det er ikke kjent om alogliptin fjernes ved peritonealdialyse.

5. FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER

5.1 Farmakodynamiske egenskaper

Farmakoterapeutisk gruppe: Midler til diabetesbehandling, dipeptidylpeptidase-4 (DPP-4)-hemmere.

ATC-kode: A10BH04.

Virkningsmekanisme og farmakodynamiske effekter

Alogliptin er en potent og svært selektiv hemmer av DPP-4; >10 000 ganger mer selektiv for DPP-4 enn andre beslektede enzymer inkludert DPP-8 og DPP-9. DPP-4 er hovedenzymet involvert i den raske nedbrytningen av inkretinhormoner, glukagon som peptid 1 (GLP-1) og GIP (glukoseavhengig insulinotropt polypeptid), som frigis av tarmen og nivået økes i forbindelse med måltid. GLP-1 og GIP øker biosyntesen av insulin og sekresjon fra bukspyttkjertelens beta-celler, mens GLP-1 også hemmer sekresjon av glukagon og hepatisk glukoseproduksjon. Alogliptin forbedrer derfor glykemisk kontroll via en glukoseavhengig mekanisme, hvorved utskillelse av insulin øker og glukagonnivået holdes nede når glukosenivået er høyt.

Klinisk effekt

Alogliptin har blitt studert som monoterapi, som innledende kombinasjonsbehandling med metformin eller et tiazolidindion, og som tilleggsbehandling til metformin eller sulfonylurea eller tiazolidindion (med eller uten metformin eller sulfonylurea), eller insulin (med eller uten metformin).

Administrering av 25 mg alogliptin til pasienter med diabetes mellitus type 2 ga toppverdier for hemming av DPP-4 innenfor 1 til 2 timer, og overskred 93 % både etter en enkeltdose på 25 mg og etter 14 dager med dosering én gang daglig. Hemming av DPP-4 holdt seg over 81 % ved 24 timer etter 14 dagers dosering. Ved beregning av gjennomsnittsverdier for 4-timers postprandiale glukosekonsentrasjoner over frokost, lunsj og middag, resulterte 14 dagers behandling med 25 mg alogliptin i en gjennomsnittlig placebokorrigert reduksjon fra baseline på –35,2 mg/dl.

Både 25 mg alogliptin alene og i kombinasjon med 30 mg pioglitazon ga betydelig nedgang i postprandial glukose og postprandial glukagon samtidig som det var en betydelig økning i postprandial aktivt GLP-1-nivå i uke 16 sammenlignet med placebo (p<0,05). I tillegg frembrakte 25 mg alogliptin alene og i kombinasjon med 30 mg pioglitazon statistisk signifikante (p<0,001) reduksjoner i samlede triglyserider ved uke 16, målt som endring i postprandial inkrementell AUC(0-8) fra baseline sammenlignet med placebo.

Totalt 14 779 pasienter med diabetes mellitus type 2, inkludert 6448 pasienter behandlet med 25 mg alogliptin og 2476 pasienter behandlet med 12,5 mg alogliptin, deltok i én fase-2 eller 13 fase-3 (inkludert den kardiovaskulære utfallstudien) dobbeltblindede, placebo- eller aktivt kontrollerte kliniske studier utført for å evaluere effekten av samtidig administrert alogliptin og pioglitazon på glykemisk kontroll, samt deres sikkerhet. I disse studiene var 2257 alogliptinbehandlede pasienter ≥65 år og 386 alogliptinbehandlede pasienter ≥75 år gamle. Studiene inkluderte 5744 pasienter med svakt nedsatt nyrefunksjon, 1290 pasienter med moderat nedsatt nyrefunksjon og 82 pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon /terminal nyresykdom behandlet med alogliptin.

Totalt sett ga behandling med den anbefalte daglige dosen på 25 mg alogliptin, en forbedret glykemisk kontroll når det ble gitt som monoterapi og som innledende kombinasjonsbehandling eller tilleggsbehandling. Dette ble fastslått ved en klinisk relevant og statistisk signifikant reduksjon i glukosylert hemoglobin (HbA1c) og fastende plasmaglukose sammenlignet med kontrollgruppene fra

baseline til endepunktet i studien. Reduksjonene i HbA1c var likeartet på tvers av ulike undergrupper, inkludert nedsatt nyrefunksjon, alder, kjønn og kroppsmasseindeks, mens forskjeller i raser (f.eks. hvite og ikke-hvite) var små. Det ble også observert klinisk relevante reduksjoner i HbA1c sammenlignet med kontrollgruppene med 25 mg alogliptin, uavhengig av bakgrunnsbehandling ved baseline. Høyere baseline-HbA1c var assosiert med en større reduksjon i HbA1c. Generelt var virkningene av alogliptin på kroppsvekt og lipider nøytrale.

Alogliptin som monoterapi

Behandling med 25 mg alogliptin én gang daglig resulterte i statistisk signifikante forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c og fastende plasmaglukose sammenlignet med placebokontroll ved uke 26 (tabell 3).

Alogliptin som tilleggsbehandling til metformin

Et tillegg av 25 mg alogliptin én gang daglig til behandling med metforminhydroklorid (gjennomsnittlig dose = 1847 mg) resulterte i statistisk signifikante forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c og fastende plasmaglukose ved uke 26 sammenlignet med tillegg av placebo (tabell 3). Signifikant flere pasienter som fikk 25 mg alogliptin (44,4 %) oppnådde ønsket HbA1c-nivå

≤7,0 % sammenlignet med dem som fikk placebo (18,3 %) ved uke 26 (p<0,001).

Tillegget av 25 mg alogliptin én gang daglig i behandling med metforminhydroklorid (gjennomsnittlig dose = 1835 mg) resulterte i vedvarende forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c ved uke 52 og uke 104. Ved uke 52 var HbA1c-reduksjon med 25 mg alogliptin pluss metformin (-0,76 %, Tabell 4) lik den som ble frembrakt av glipizid (gjennomsnittlig dose = 5,2 mg) pluss behandling med metforminhydroklorid (gjennomsnittlig dose = 1824 mg, -0,73 %). Ved uke 104 var HbA1c- reduksjonen med 25 mg alogliptin pluss metformin (-0,72 %, Tabell 4) større enn den som ble frembrakt av glipizid pluss metformin (-0,59 %). Gjennomsnittlig endring fra baseline med hensyn til fastende plasmaglukose ved uke 52 for 25 mg alogliptin og metformin, var betydelig større enn for glipizid og metformin (p<0,001). Ved uke 104 var gjennomsnittlig endring fra baseline i fastende plasmaglukose for 25 mg alogliptin og metformin -3,2 mg / dl sammenlignet med 5,4 mg/dl for glipizid og metformin. Flere pasienter som fikk 25 mg alogliptin og metformin (48,5 %) oppnådde ønsket HbA1c-nivå på ≤ 7,0 % sammenlignet med dem som fikk glipizid og metformin (42,8 %) (p = 0,004).

Alogliptin som tilleggsbehandling til et sulfonylurea

Tillegg av 25 mg alogliptin én gang daglig til glyburidbehandling (gjennomsnittlig dose = 12,2 mg) resulterte i statistisk signifikante forbedringer fra baseline mht. HbA1c ved uke 26 sammenlignet med tillegg av placebo (tabell 3). Gjennomsnittlig endring fra baseline i fastende plasmaglukose ved uke 26 for 25 mg alogliptin, viste en reduksjon på 8,4 mg/dl sammenlignet med en økning på 2,2 mg/dl med placebo. Signifikant flere pasienter som fikk 25 mg alogliptin (34,8 %), oppnådde ønsket HbA1c-nivå

på ≤7,0 % sammenlignet med dem som fikk placebo (18,2 %) ved uke 26 (p=0,002).

Alogliptin som tilleggsbehandling til et tiazolidindion

Et tillegg av 25 mg alogliptin én gang daglig til pioglitazonbehandling (gjennomsnittlig dose =

35,0 mg, med eller uten metformin eller et sulfonylurea) resulterte i statistisk signifikante forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c og fastende plasmaglukose ved uke 26 sammenlignet med tillegg av placebo (tabell 3). Det ble også observert klinisk relevant reduksjon i HbA1c med 25 mg alogliptin sammenlignet med placebo, uavhengig av om pasientene samtidig fikk metformin- eller sulfonylureabehandling. Signifikant flere pasienter som fikk 25 mg alogliptin (49,2 %) oppnådde

ønsket HbA1c-nivå på ≤7,0 % sammenlignet med dem som fikk placebo (34,0 %) ved uke 26 (p = 0,004).

Alogliptin som tilleggsbehandling til et tiazolidindion med metformin

Et tillegg av 25 mg alogliptin én gang daglig til 30 mg pioglitazon og metforminhydroklorid (gjennomsnittlig dose = 1867,9 mg) resulterte i forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c ved uke 52 som både var non-inferior og statistisk bedre sammenlignet med hva som ble frembrakt av 45 mg pioglitazon og metforminhydroklorid (gjennomsnittlig dose = 1847,6 mg, tabell 4). De signifikante reduksjonene i HbA1c observert med 25 mg alogliptin pluss 30 mg pioglitazon og

metformin, var konsekvente i hele behandlingsperioden på 52 uker, sammenlignet med 45 mg pioglitazon og metformin (p<0,001 på alle tidspunkt). I tillegg var gjennomsnittlig endring fra baseline med hensyn til fastende plasmaglukose ved uke 52 for 25 mg alogliptin pluss 30 mg pioglitazon og metformin betydelig større enn for 45 mg pioglitazon og metformin (p<0,001). Signifikant flere pasienter som fikk 25 mg alogliptin pluss 30 mg pioglitazon og metformin (33,2 %), oppnådde ønsket

HbA1c-nivå på ≤7,0 % sammenlignet med pasienter som fikk 45 mg pioglitazon og metformin (21,3 %) ved uke 52 (p<0,001).

Alogliptin som tilleggsbehandling til insulin (med eller uten metformin)

Tillegg av 25 mg alogliptin én gang daglig til insulinbehandling (gjennomsnittlig dose = 56,5 IE, med eller uten metformin) resulterte i statistisk signifikante forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c og fastende plasmaglukose ved uke 26 sammenlignet med tillegg av placebo (tabell 3). Det ble også observert klinisk relevante reduksjoner i HbA1c med 25 mg alogliptin sammenlignet med placebo, uavhengig av om pasientene samtidig fikk metforminbehandling. Flere pasienter som fikk 25 mg

alogliptin (7,8 %) oppnådde ønsket HbA1c-nivåj på ≤7,0 % sammenlignet med pasienter som fikk placebo (0,8 %) ved uke 26.

Tabell 3: Endring i HbA1c (%) fra baseline med alogliptin 25 mg ved uke 26 i placebokontrollert studie (FAS, LOCF)

Studie

Gjennomsnittlig

Gjennomsnittl

Placebokorrigert

 

baseline- HbA1c (%)

ig endring fra

endring fra baseline

 

(SD)

baseline mht.

mht. HbA1c (%)

 

 

HbA1c (%)

(2-sidig 95 % KI)

 

 

(SE)

 

Placebokontrollert monoterapistudie

 

 

Alogliptin 25 mg én gang

7,91

–0,59

–0,57*

daglig

(0,788)

(0,066)

(–0,80, –0,35)

(n=128)

 

 

 

Placebokontrollerte studier av tilleggskombinasjonsbehandling

 

Alogliptin 25 mg én gang

7,93

–0,59

–0,48*

daglig med metformin

(0,799)

(0,054)

(-0,67, -0,30)

(n=203)

 

 

 

Alogliptin 25 mg én gang

8,09

–0,52

–0,53*

daglig med et sulfonylurea

(0,898)

(0,058)

(–0,73, –0,33)

(n=197)

 

 

 

Alogliptin 25 mg én gang

8,01

–0,80

-0,61*

daglig med et tiazolidindion ±

(0,837)

(0,056)

(–0,80, –0,41)

metformin eller et

 

 

 

sulfonylurea

 

 

 

(n195)

 

 

 

Alogliptin 25 mg én gang

9,27

–0,71

–0,59*

daglig med insulin±

(1,127)

(0,078)

(–0,80, –0,37)

metformin

 

 

 

(n=126)

 

 

 

FAS = fullt analysesett

LOCF = siste observasjon videreført

Minste kvadraters metode justert for tidligere antihyperglykemisk behandlingsstatus og baselineverdier * p<0,01 sammenlignet med placebo eller placebo + kombinasjonsbehandling

Tabell 4: Endring i HbA1c (%) fra baseline med alogliptin 25 mg i aktivt kontrollert studie

(PPS, LOCF)

Studie

Gjennomsnittlig

Gjennomsnittlig

Behandlings-

 

baseline- HbA1c (%)

endring fra baseline

korrigert endring

 

(SD)

mht. HbA1c

fra baseline mht.

 

 

(%)(SE)

HbA1c (%)

 

 

 

(1-sidig KI)

Studier av tilleggskombinasjonsbehandling

Alogliptin 25 mg én gang daglig med metformin

vs. et sulfonylurea + metformin

Endring ved uke 52

7,61

-0,76

-0,03

(n=382)

(0,526)

(0,027)

(uendelig, 0,059)

Endring ved uke 104

7,61

-0,72

-0,13*

(n=382)

(0,526)

(0,037)

(-uendelig, -0,006)

 

 

 

 

Alogliptin 25 mg én

 

 

 

gang daglig med

 

 

 

tiazolidindion +

 

 

 

metformin vs. et

 

 

 

titrert tiazolidindion

 

 

 

+ metformin

 

 

 

Endring ved uke 26

8,25

-0,89

-0,47*

(n=303)

(0,820)

(0,042)

(uendelig, -0,35)

Endring ved uke 52

8,25

-0,70

-0,42*

(n=303)

(0,820)

(0,048)

(uendelig, -0,28)

PPS = per protokollsett

LOCF = siste observasjon videreført

* Non-inferioritet og superioritet statistisk demonstrert

Minste kvadraters metode justert for tidligere antihyperglykemisk behandlingsstatus og baselineverdier

Pasienter med nedsatt nyrefunksjon

Effekt og sikkerhet av de anbefalte dosene av alogliptin ble undersøkt separat i en undergruppe av pasienter med diabetes mellitus type 2 og alvorlig nedsatt nyrefunksjon terminal nyresykdom i en placebokontrollert studie (59 pasienter fikk alogliptin og 56 pasienter fikk placebo i 6 måneder), og ble funnet å være i samsvar med profilen hos pasienter med normal nyrefunksjon.

Eldre pasienter (≥65 år)

Effekten av alogliptin hos pasienter med diabetes mellitus type 2 og ≥65 år over en samlet analyse av fem 26-ukers placebokontrollerte studier, var lik den hos pasienter <65 år.

I tillegg resulterte behandling med 25 mg alogliptin én gang daglig i forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c ved uke 52, som var lik i forhold til resultatene av glipizid (gjennomsnittlig dose = 5,4 mg). Det er viktig å merke seg at til tross for at alogliptin og glipizid gir lignende HbA1c- og endringer i fastende plasmaglukose fra baseline, var episoder av hypoglykemi betydelig mindre hyppige hos pasienter som fikk 25 mg alogliptin (5,4 %) sammenlignet med pasienter som fikk glipizid (26,0 %).

Klinisk sikkerhet

Kardiovaskulær sikkerhet

I en samleanalyse av data fra 13 studier var den samlede forekomsten av kardiovaskulær død, ikke- dødelig hjerteinfarkt og ikke-dødelig slag sammenlignbar hos pasienter som ble behandlet med 25 mg alogliptin, aktiv kontroll eller placebo.

I tillegg ble en prospektiv randomisert sikkerhetsstudie for kardiovaskulære utfall utført med 5380 pasienter med høy underliggende kardiovaskulær risiko for å undersøke effekten av alogliptin sammenlignet med placebo (som tillegg til standard behandling) på store uønskede kardiovaskulære hendelser (MACE) inklusiv tid til den første forekomst av enhver hendelse i sammensatt kardiovaskulær død, ikke-fatalt hjerteinfarkt og ikke-fatalt hjerneslag hos pasienter med en nylig (15 til 90 dager) akutt koronar hendelse. Ved baseline hadde pasientene en gjennomsnittsalder på 61 år, gjennomsnittlig varighet av diabetes på 9,2 år, og gjennomsnittlig HbA1c på 8,0 %.

Studien viste at alogliptin ikke økte risikoen for å få MACE sammenlignet med placebo [Hazard Ratio: 0,96; 1-sidig 99 % konfidensintervall: 0 til 1,16]. I alogliptin-gruppen, opplevde 11,3 % av pasientene en MACE sammenlignet med 11,8 % av pasientene i placebogruppen.

Tabell 5. MACE Rapportert i studie om kardiovaskulære utfall

 

Antall pasienter (%)

 

Alogliptin

Placebo

 

25 mg

 

 

 

 

 

 

 

N=2,701

N=2,679

 

 

 

 

Primært sammensatt endepunkt

 

 

 

[Første hendelse av kardiovaskulær

 

 

 

død, ikke-fatal hjerteinfarkt og ikke-

305 (11,3)

(11,8)

fatalt slag]

 

 

 

 

 

 

 

Kardiovaskulær død *

89 (3,3)

(4,1)

Ikke-fatal hjerteinfarkt

187 (6,9)

(6,5)

Ikke-fatalt slag

29 (1,1)

32 (1,2)

*Totalt var det 153 pasienter (5,7 %) i alogliptin-gruppen og 173 pasienter (6,5

%) i placebogruppen som døde (dødelighet uansett årsak)

Det var 703 pasienter som opplevde en hendelse innenfor det sekundære MACE sammensatte endepunktet (første tilfelle av kardiovaskulær død, ikke-fatalt hjerteinfarkt, ikke-fatalt slag og presserende revaskularisering grunnet ustabil angina). I alogliptin-gruppen opplevde 12,7 %

(344 pasienter) en hendelse innenfor den sekundære MACE sammensatte endepunktet, sammenlignet med 13,4 % (359 personer) i placebogruppen [Hazard Ratio = 0,95; 1-sidig 99 % konfidensintervall: 0 til 1,14].

Hypoglykemi

I en samleanalyse av data fra 12 studier var den totale forekomsten av episoder av hypoglykemi lavere hos pasienter behandlet med 25 mg alogliptin enn hos pasienter behandlet med 12,5 mg alogliptin, aktiv kontroll eller placebo (henholdsvis 3,6 %, 4,6 %, 12,9 % og 6,2 %). De fleste av disse episodene var milde til moderate i intensitet. Den totale forekomsten av episoder med alvorlig hypoglykemi var sammenlignbar hos pasienter behandlet med 25 mg alogliptin eller 12,5 mg alogliptin, og lavere enn forekomsten hos pasienter med aktivt kontrollert behandling eller placebo (henholdsvis 0,1 %, 0,1 %, 0,4 % og 0,4 %). I den prospektive randomiserte kontrollerte kardiovaskulære utfallstudien, rapporterte utprøver at hendelser med hypoglykemi var lik hos pasienter som fikk placebo (6,5 %) og pasienter som fikk alogliptin (6,7 %) i tillegg til standardbehandlingen.

I en klinisk studie med alogliptin som monoterapi var forekomsten av hypoglykemi tilsvarende som for placebo, og lavere enn for placebo i en annen studie som tillegg til et sulfonylureapreparat.

Høyere forekomst av hypoglykemi ble observert med trippelbehandling med tiazolidindion og metformin og i kombinasjon med insulin, slik som for andre DPP-4-hemmere.

Pasienter (≥65 år) med diabetes mellitus type 2 er ansett som mer utsatt for episoder av hypoglykemi enn pasienter <65 år. I en samleanalyse av data fra 12 studier var den totale forekomsten av episoder av hypoglykemi tilsvarende hos pasienter ≥65 år behandlet med 25 mg alogliptin (3,8 %), som hos pasienter <65 år (3,6 %).

Pediatrisk populasjon

Det europeiske legemiddelkontoret (The European Medicines Agency) har utsatt forpliktelsen til å presentere resultater fra studier med Vipidia i én eller flere undergrupper av den pediatriske populasjonen ved behandling av diabetes mellitus type 2 (se pkt. 4.2 for informasjon vedrørende pediatrisk bruk).

5.2 Farmakokinetiske egenskaper

Alogliptins farmakokinetikk har vist seg å være lik hos friske personer og hos pasienter med diabetes mellitus type 2.

Absorpsjon

Den absolutte biotilgjengeligheten for alogliptin er ca. 100 %.

Administrering sammen med et fettrikt måltid ga ikke endringer i total og maksimal eksponering for alogliptin. Vipidia kan derfor administreres med eller uten mat.

Etter administrering av enkle, orale doser på opptil 800 mg hos friske personer, ble alogliptin raskt absorbert med maksimal plasmakonsentrasjon 1 til 2 timer (median Tmax) etter dosering.

Ingen klinisk relevant akkumulering etter gjentatt dosering ble observert hos verken friske personer eller pasienter med diabetes mellitus type 2.

Total og maksimal eksponering for alogliptin økte proporsjonalt over enkeltdoser på 6,25 mg opptil 100 mg alogliptin (noe som dekker det terapeutiske doseområdet). Den interindividuelle variasjonskoeffisienten for alogliptins AUC var liten (17 %).

Distribusjon

Etter en intravenøs enkeltdose med 12,5 mg alogliptin til friske personer, var distribusjonsvolumet ved den terminale fasen 417 l, noe som indikerer at stoffet fordeles godt i vevet.

Alogliptin er 20–30 % bundet til plasmaproteiner.

Biotransformasjon

Alogliptin gjennomgår ikke omfattende metabolisme. 60-70 % av dosen utskilles uforandret i urinen.

To mindre viktige metabolitter ble oppdaget etter administrering av en oral dose [14C]-alogliptin, N- demetylert alogliptin, M-I (<1 % av hovedforbindelsen), og N-acetylert alogliptin, M-II (<6 % av hovedforbindelsen). M-I er en aktiv metabolitt og en svært selektiv hemmer av DPP-4, og den ligner alogliptin. M-II viser ikke inhibitorisk aktivitet mot DPP-4 eller andre DPP-beslektede enzymer. In vitro-data indikerer at CYP2D6 og CYP3A4 bidrar til alogliptins begrensede metabolisme.

In vitro-studier indikerer at alogliptin ikke induserer CYP1A2, CYP2B6 og CYP2C9 og hemmer ikke CYP1A2, CYP2B6, CYP2C8, CYP2C9, CYP2C19, CYP2D6 eller CYP3A4 ved konsentrasjoner som oppnås med den anbefalte dosen på 25 mg alogliptin. In vitro-studier har vist at alogliptin induserer svakt CYP3A4, men alogliptin har ikke vist å indusere CYP3A4 i studier in vivo.

I in vitro-studier var alogliptin ikke en hemmer av følgende renale transportører: OAT1, OAT3 og OCT2.

Alogliptin forefinnes hovedsakelig som R-enantiomeren (>99 %) og gjennomgår liten eller ingen kiral omdannelse in vivo til S-enantiomeren. S-enantiomeren er ikke detekterbar ved terapeutiske doser.

Eliminasjon

Alogliptin ble eliminert med en gjennomsnittlig terminal halveringstid (T1/2) på ca. 21 timer.

Etter administrering av en oral dose av [14C]-alogliptin ble 76 % av total radioaktivitet skilt ut i urinen og 13 % ble gjenfunnet i avføring.

Gjennomsnittlig nyreclearance av alogliptin (170 ml/min) var større enn gjennomsnittlig beregnet glomerulær filtrasjonshastighet (ca. 120 ml/min), noe som kan tyde på noe aktiv nyreutskillelse.

Tidsavhengighet

Total eksponering (AUC (0-inf)) for alogliptin etter administrering av en enkelt dose var lik eksponering under ett doseintervall (AUC(0-24)) etter 6 dagers dosering én gang daglig. Dette indikerer at det ikke foreligger tidsavhengighet i alogliptins kinetikk etter gjentatt dosering.

Spesielle populasjoner

Nedsatt nyrefunksjon

En enkeltdose med 50 mg alogliptin ble gitt til 4 grupper av pasienter med varierende grad av nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance (CrCl) ved bruk av Cockcroft-Gault-formelen):

svak (CrCl = >50 til ≤80 ml/min), moderat (CrCl = ≥30 til ≤50 ml/min), alvorlig (CrCl = <30 ml/min) og terminal nyresykdom på hemodialyse.

Det ble observert en tilnærmet 1,7 gangers økning i AUC for alogliptin hos pasienter med svakt nedsatt nyrefunksjon. Men ettersom fordelingen av AUC-verdier for alogliptin hos disse pasientene var innenfor samme område som for kontrollpersonene, er ikke dosejustering nødvendig for pasienter med svakt nedsatt nyrefunksjon (se pkt. 4.2).

Hos pasienter med moderat eller alvorlig nedsatt nyrefunksjon eller terminal nyresykdom på hemodialyse, ble det observert en økning i systemisk eksponering for alogliptin på henholdsvis ca. 2 og 4 ganger. (Pasienter med terminal nyresykdom gjennomgikk hemodialyse umiddelbart etter alogliptindosering. Basert på gjennomsnittlig dialysatkonsentrasjoner ble ca. 7 % av stoffet fjernet i løpet av en 3-timers hemodialyse). For å opprettholde systemisk eksponering for alogliptin som er lik det som ble observert hos pasienter med normal nyrefunksjon, bør det derfor benyttes lavere doser av alogliptin hos pasienter med moderat eller alvorlig nedsatt nyrefunksjon eller terminal nyresykdom som krever dialyse (se pkt. 4.2).

Nedsatt leverfunksjon

Total eksponering for alogliptin var ca. 10 % lavere, og toppeksponering var ca. 8 % lavere hos pasienter med moderat nedsatt leverfunksjon sammenlignet med friske kontrollpersoner. Omfanget av disse reduksjonene ble ikke ansett for å være klinisk relevant. Det er derfor ikke nødvendig med dosejustering for pasienter med svakt til moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh-score mellom 5 og 9). Alogliptin er ikke undersøkt hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh- score >9, se pkt. 4.2).

Alder, kjønn, rase, kroppsvekt

Alder (65–81 år), kjønn, rase (hvit, svart og asiatisk) og kroppsvekt har ikke noen klinisk relevant effekt på alogliptins farmakokinetikk. Dosejustering er ikke nødvendig (se pkt. 4.2).

Pediatrisk populasjon

Farmakokinetikken for alogliptin hos barn og ungdom <18 år er ikke fastslått. Ingen data er tilgjengelige (se pkt. 4.2).

5.3 Prekliniske sikkerhetsdata

Prekliniske data indikerer ingen spesiell fare for mennesker basert på konvensjonelle studier av sikkerhetsfarmakologi og toksikologi.

NOAEL ("no-observed-adverse-effect level") i toksisitetstester ved gjentatt dosering på rotter og hunder med opptil henholdsvis 26 og 39 ukers varighet, frembrakte eksponeringsmarginer som var henholdsvis ca. 147 og 227 ganger høyere enn ved eksponering hos mennesker ved anbefalt dose på 25 mg alogliptin.

Alogliptin var ikke gentoksisk i et standard spekter av in vitro- og in vivo-gentoksisitetsstudier.

Alogliptin var ikke karsinogent i 2-årige karsinogenitetsstudier utført på rotter og mus. Minimal til mild ukomplisert overgangsepitelhyperplasi ble sett i urinblæren hos hannrotter, ved laveste brukte dose (27 ganger høyre enn human eksponering) uten etablering av en klar NOEL (no observed effect level).

Det ble ikke observert bivirkninger av alogliptin på fertilitet, reproduksjonsevne eller tidlig embryonal utvikling hos rotter opptil en systemisk eksponering langt over human eksponering ved anbefalt dose. Selv om fertiliteten ikke ble påvirket, ble det observert en svak statistisk økning i antall unormale sædceller hos hanner ved en eksponering langt over human eksponering ved anbefalt dose.

Alogliptin krysser placentabarrieren hos rotter.

Alogliptin var ikke teratogent hos rotter eller kaniner ved en systemisk eksponering ved NOAEL langt over human eksponering ved anbefalt dose. Høyere doser av alogliptin var ikke teratogent, men ga maternal toksisitet og ble forbundet med forsinket og/eller manglende ossifikasjon og redusert føtal kroppsvekt.

I en pre- og postnatal utviklingsstudie på rotter skadet ikke eksponeringer langt over human eksponering ved anbefalt dose, utviklingen av embryoet og påvirket heller ikke avkommets vekst og utvikling. Høyere doser av alogliptin reduserte avkommets kroppsvekt og fremkalte noen utviklingseffekter som anses som sekundære til lav kroppsvekt.

Studier på diegivende rotter indikerer at alogliptin utskilles i morsmelk.

Det ble ikke observert alogliptinrelaterte effekter hos unge rotter etter administrering med gjentatt dosering i 4 og 8 uker.

6. FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER

6.1 Fortegnelse over hjelpestoffer

Tablettkjerne

Mannitol

Mikrokrystallinsk cellulose

Hydroksypropylcellulose

Krysskarmellosenatrium

Magnesiumstearat

Filmdrasjering

Hypromellose

Titandioksid (E171)

Gult jernoksid (E172)

Makrogol 8000

Trykksverte

Skjellakk

Svart jernoksid (E172)

6.2 Uforlikeligheter

Ikke relevant.

6.3 Holdbarhet

4 år.

6.4 Oppbevaringsbetingelser

Dette legemidlet krever ingen spesielle oppbevaringsbetingelser.

6.5 Emballasje (type og innhold)

Blistere av polyklortrifluoretylen (PCTFE) / polyvinylklorid (PVC) med gjennomtrykkbart deksel av aluminiumsfolie. Pakningsstørrelser på 10, 14, 28, 30, 56, 60, 84, 90, 98 eller 100 filmdrasjerte tabletter.

Ikke alle pakningsstørrelser vil nødvendigvis bli markedsført.

6.6 Spesielle forholdsregler for destruksjon

Ikke anvendt legemiddel samt avfall bør destrueres i overensstemmelse med lokale krav.

7. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN

Takeda Pharma A/S

Dybendal Alle 10

2630 Taastrup

Danmark

8. MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMRE

EU/1/13/844/010-018, 029

9. DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE

Dato for første markedsføringstillatelse: 19. september 2013

10. OPPDATERINGSDATO

Detaljert informasjon om dette legemidlet er tilgjengelig på nettstedet til Det europeiske legemiddelkontoret (The European Medicines Agency) http://www.ema.europa.eu.

Dette legemidlet er underlagt særlig overvåking for å oppdage ny sikkerhetsinformasjon så raskt som mulig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Se pkt. 4.8 for informasjon om bivirkningsrapportering.

1. LEGEMIDLETS NAVN

Vipidia 25 mg filmdrasjerte tabletter

2. KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING

Hver tablett inneholder alogliptinbenzoat tilsvarende 25 mg alogliptin.

For fullstendig liste over hjelpestoffer, se pkt. 6.1.

3. LEGEMIDDELFORM

Filmdrasjert tablett (tablett).

Vipidia 25 mg filmdrasjerte tabletter: Lys røde, ovale (ca. 9,1 mm lange og 5,1 mm brede), bikonvekse, filmdrasjerte tabletter med "TAK" og "ALG-25" trykt i grå trykkfarge på den ene siden.

4. KLINISKE OPPLYSNINGER

4.1 Indikasjoner

Vipidia er indisert hos voksne over 18 år med diabetes mellitus type 2, for å forbedre glykemisk kontroll i kombinasjon med andre glukosereduserende legemidler, inkludert insulin, når disse sammen med kosthold og mosjon ikke gir adekvat glykemisk kontroll (se pkt. 4,4, 4,5 og 5,1 for tilgjengelige data om ulike kombinasjoner).

4.2 Dosering og administrasjonsmåte

Dosering

For de forskjellige doseregimene, er Vipidia tilgjengelig i styrkenemg,25 12,5 mg og 6,25mg filmdrasjerte tabletter.

Voksne (≥18 år)

Den anbefalte dosen av alogliptin er én tablett á 25 mg én gang daglig som tilleggsbehandling til metformin, et tiazolidindionpreparat, et sulfonylureapreparat eller insulin, eller som trippelbehandling med metformin og et tiazolidindionpreparat eller insulin.

Når alogliptin brukes i kombinasjon med metformin og/eller et tiazolidindionpreparat, bør dosen av metformin og/eller tiazolidindion opprettholdes og Vipidia administreres samtidig.

Når alogliptin brukes i kombinasjon med et sulfonylureapreparat eller insulin, kan en lavere dose av sulfonylurea eller insulin vurderes for å redusere risikoen for hypoglykemi (se pkt. 4.4).

Forsiktighet bør utvises når alogliptin brukes i kombinasjon med metformin og et tiazolidindionpreparat siden økt risiko for hypoglykemi har vært observert med denne trippelbehandlingen (se pkt. 4.4). Ved tilfeller av hypoglykemi, kan en lavere dose av tiazolidindion eller metformin vurderes.

Sikkerhet og effekt av alogliptin når det brukes som trippelbehandling med metformin og sulfonylurea, er ikke fullstendig klarlagt.

Spesielle populasjoner

Eldre (≥65 år)

Det er ikke nødvendig med dosejustering på grunnlag av alder. Dosen bør imidlertid være moderat hos pasienter med høy alder på grunn av mulighet for nedsatt nyrefunksjon i denne populasjonen.

Nedsatt nyrefunksjon

For pasienter med svakt nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance >50 til ≤80 ml/min), er ikke dosejustering av alogliptin nødvendig (se pkt. 5.2).

For pasienter med moderat nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance ≥30 til ≤50 ml/min), administreres halvparten av den anbefalte dosen av alogliptin (12,5 mg én gang daglig, se pkt. 5.2).

For pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance <30 ml/min) eller terminal nyresykdom som krever dialyse, administreres en fjerdedel av den anbefalte dosen alogliptin (6,25 mg én gang daglig). Erfaring hos pasienter som krever renal dialyse er begrenset. Alogliptin har ikke blitt undersøkt hos pasienter som får peritonealdialyse (se pkt. 4.4 og 5.2).

Det anbefales å foreta en hensiktsmessig vurdering av nyrefunksjonen før behandlingsoppstart og deretter med jevne mellomrom (se pkt. 4.4).

Nedsatt leverfunksjon

Det er ikke nødvendig med dosejustering for pasienter med svakt til moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh-score mellom 5 og 9). Alogliptin er ikke blitt undersøkt hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh-score >9) og er derfor ikke anbefalt for bruk hos slike pasienter (se pkt. 4.4 og 5.2).

Pediatrisk populasjon

Sikkerhet og effekt av Vipidia hos barn og ungdom <18 år er ikke fastslått. Det finnes ingen tilgjengelige data.

Administrasjonsmåte

Oral bruk.

Vipidia tas én gang daglig med eller uten mat. Tablettene bør svelges hele med vann.

En glemt dose skal tas så snart pasienten husker det. En dobbel dose skal ikke tas på samme dag.

4.3 Kontraindikasjoner

Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene listet opp i pkt. 6.1 eller tidligere alvorlig overfølsomhetsreaksjon, inklusiv anafylaktisk reaksjon, anafylaktisk sjokk og angioødem overfor andre hemmere av dipepidylpeptidase-4 (DPP-4) (se pkt. 4.4 og 4.8).

4.4 Advarsler og forsiktighetsregler

Generelt

Vipidia bør ikke brukes hos pasienter med diabetes mellitus type 1 eller til behandling av diabetisk ketoacidose. Vipidia er ikke en erstatning for insulin hos insulinavhengige pasienter.

Bruk med andre antihyperglykemiske legemidler og hypoglykemi

På grunn av økt risiko for hypoglykemi i kombinasjon med sulfonylurea og insulin eller kombinasjonsbehandling med tiazolidindion og metformin, kan det vurderes en lavere dose av disse legemidlene for å redusere risikoen for hypoglykemi når disse legemidlene brukes i kombinasjon med alogliptin (se pkt. 4.2).

Kombinasjoner som ikke er studert

Alogliptin er ikke blitt studert i kombinasjon med natriumglukosekotransportør 2 (SGLT-2)-hemmere eller glukagon som peptid 1 (GLP-1)-analoger og heller ikke formelt som trippelbehandling med metformin og sulfonylurea.

Nedsatt nyrefunksjon

Ettersom det er behov for dosejustering hos pasienter med moderat eller alvorlig nedsatt nyrefunksjon eller terminal nyresykdom som krever dialyse, anbefales hensiktsmessig vurdering av nyrefunksjonen før oppstart med alogliptin og deretter med jevne mellomrom (se pkt. 4.2).

Det foreligger begrenset erfaring hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon eller terminal nyresykdom som krever dialyse, og alogliptin må brukes med forsiktighet hos disse pasientene (se pkt. 4.2 og 5.2).

Nedsatt leverfunksjon

Erfaring hos pasienter som krever renal dialyse er begrenset. Alogliptin har ikke blitt undersøkt hos pasienter som får peritonealdialyse (se pkt. 4.2 og 5.2).

Hjertesvikt

Erfaring med alogliptin brukt i kliniske studier hos pasienter med kongestiv hjertesvikt tilsvarende NYHA-grad III og IV er begrenset, og forsiktighet er nødvendig ved bruk hos disse pasientene.

Overfølsomhetsreaksjoner

Overfølsomhetsreaksjoner, inkludert anafylaktiske reaksjoner, angioødem og eksfolierende hudsykdommer, inkludert Stevens-Johnsons syndrom og erythema multiforme, er blitt observert for DPP-4-hemmere og er rapportert for alogliptin i tiden etter markedsføring. I kliniske studier av alogliptin ble anafylaktiske reaksjoner rapportert med lav forekomst.

Akutt pankreatitt

Bruk av DPP-4-hemmere har vært forbundet med en risiko for å utvikle akutt pankreatitt. I en samleanalyse av data fra 13 studier var de samlede tallene for pankreatittrapporter hos pasienter behandlet med 25 mg alogliptin, 12,5 mg alogliptin, aktiv kontroll eller placebo, på henholdsvis 2, 1, 1 og 0 hendelser per 1000 pasientår. I studien av kardiovaskulære utfall var hyppigheten av pankreatitt, rapporter hos pasienter som ble behandlet med alogliptin eller placebo, henholdsvis tre eller to hendelser per 1000 pasientår. Det foreligger spontanrapporter om akutt pankreatitt som bivirkning etter markedsføring. Pasientene bør informeres om det karakteristiske symptomet på akutt pankreatitt: vedvarende, kraftige magesmerter som kan stråle ut i ryggen. Ved mistanke om pankreatitt skal Vipidia seponeres. Hvis akutt pankreatitt er bekreftet, skal bruk av Vipidia ikke gjenopptas. Forsiktighet skal utvises hos pasienter med tidligere pankreatitt.

Levereffekter

Det er mottatt rapporter om hepatisk dysfunksjon inklusiv leversvikt etter markedsføring. Det er ikke fastslått noen årsakssammenheng. Pasienter bør overvåkes nøye for mulig leverabnormitet. Ta

leverfunksjonstester raskt hos pasienter med symptomer som antyder leverskade. Dersom en abnormitet oppdages og annen etiologi ikke foreligger, skal seponering av alogliptin vurderes.

4.5 Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon

Effekter av andre legemidler på alogliptin

Alogliptin utskilles hovedsakelig uendret i urinen, og metaboliseringen av cytokrom (CYP) P450- enzymsystemet er ubetydelig (se pkt. 5.2). Interaksjoner med CYP-hemmere er derfor ikke forventet og er ikke blitt påvist.

Resultater fra kliniske interaksjonsstudier viser også at det ikke er noen klinisk relevante effekter av gemfibrozil (en CYP2C8/9-hemmer), flukonazol (en CYP2C9-hemmer), ketokonazol (en CYP3A4- hemmer), ciklosporin (en p-glykoproteinhemmer), voglibose (en alfaglukosidasehemmer), digoksin, metformin, cimetidin, pioglitazon eller atorvastatin på alogliptins farmakokinetikk.

Alogliptins effekter på andre legemidler

In vitro-studier tyder på at alogliptin ikke hemmer eller induserer CYP 450-isoformer ved konsentrasjoner som oppnås med den anbefalte dosen på 25 mg alogliptin (se pkt. 5.2). Interaksjoner med substrater av CYP 450-isoformer er derfor ikke forventet og er ikke blitt påvist. I in vitro-studier ble alogliptin funnet å være verken et substrat eller en hemmer av sentrale transportører forbundet med legemiddelutskillelse i nyrene: organisk aniontransportør-1, organisk aniontransportør-3 eller kationtransportør-2 (OCT2). Videre tyder ikke kliniske data på interaksjon med p- glykoproteinhemmere eller -substrater.

I kliniske studier hadde alogliptin ingen klinisk relevant effekt på farmakokinetikken til koffein, (R)- warfarin, pioglitazon, glibenklamid, tolbutamid, (S)-warfarin, dekstrometorfan, atorvastatin, midazolam, et oralt prevensjonsmiddel (noretisteron og etinyløstradiol), digoksin, feksofenadin, metformin og cimetidin, og ga dermed in vivo-evidens for en lav tilbøyelighet til fremkallelse av interaksjoner med substrater av CYP1A2, CYP3A4, CYP2D6, CYP2C9, p-glykoprotein og OCT2.

Hos friske individer hadde alogliptin ingen effekt på protrombintid eller internasjonal normalisert ratio (INR) ved samtidig bruk av warfarin.

Kombinasjon av alogliptin med andre antidiabetika

Resultater fra studier med metformin, pioglitazon (tiazolidindion), voglibose (alfaglukosidasehemmer) og glibenklamid (sulfonylurea) har ikke vist noen klinisk relevante farmakokinetiske interaksjoner.

4.6 Fertilitet, graviditet og amming

Graviditet

Det er ingen data på bruk av alogliptin hos gravide kvinner. Dyrestudier indikerer ingen direkte eller indirekte skadelige effekter med hensyn på reproduksjonstoksisitet (se pkt. 5.3). Som et forsiktighetstiltak er det anbefalt å unngå bruk av alogliptin under graviditet.

Amming

Det er ukjent om alogliptin skilles ut i morsmelk hos mennesker. Dyrestudier har vist utskillelse av alogliptin i morsmelk (se pkt. 5.3). En risiko for det diende barnet kan ikke utelukkes.

Tatt i betraktning fordelene av amming for barnet og fordelene av behandling for moren, må det tas en beslutning om ammingen skal opphøre eller om behandlingen med alogliptin skal avsluttes.

Fertilitet

Effekten av alogliptin på fertilitet hos mennesker er ikke blitt undersøkt. Det ble ikke observert bivirkninger på fertilitet i dyrestudier (se pkt. 5.3).

4.7 Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner

Vipidia har ingen eller ubetydelig påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Pasienter bør imidlertid advares mot risiko for hypoglykemi særlig i kombinasjon med sulfonylurea, insulin eller kombinasjonsbehandling med tiazolidindion og metformin.

4.8 Bivirkninger

Sammendrag av sikkerhetsprofilen

Den foreliggende informasjonen er basert på til sammen 9405 pasienter med diabetes mellitus type 2, inkludert 3750 pasienter behandlet med 25 mg alogliptin og 2476 pasienter behandlet med 12,5 mg alogliptin, som deltok i én fase-2 eller 12 fase-3 dobbeltblindede, placebo- eller aktivt kontrollerte kliniske studier. I tillegg ble en hjerteutfall studie med 5380 pasienter med type 2 diabetes mellitus og en nylig akutt koronarsyndrom-hendelse gjennomført med 2701pasienter randomisert til alogliptin og 2679 randomisert til placebo. Disse studiene evaluerte effekten av alogliptin på glykemisk kontroll og dets sikkerhet som monoterapi, som innledende kombinasjonsbehandling med metformin eller et tiazolidindionpreparat, og som tilleggsbehandling til metformin eller et sulfonylureapreparat eller et tiazolidindionpreparat (med eller uten metformin eller et sulfonylurea), eller insulin (med eller uten metformin).

I en samleanalyse av data fra 13 studier, var den samlede forekomsten av bivirkninger, alvorlige bivirkninger og bivirkninger som førte til seponering av behandlingen, sammenlignbar hos pasienter som ble behandlet med 25 mg alogliptin, 12,5 mg alogliptin, aktiv kontroll eller placebo.

Den vanligste bivirkningen hos pasienter som ble behandlet med 25 mg alogliptin var hodepine. Sikkerheten til alogliptin sammenlignet mellom eldre (≥65 år) og ikke-eldre (<65 år), var lik.

Liste over bivirkninger i tabellform

Bivirkningene er oppført etter organklassesystem og frekvens. Frekvensene er definert som svært vanlige (≥1/10), vanlige (≥1/100 til <1/10), mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100), sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000), svært sjeldne (<1/10 000), ikke kjent (kan ikke anslås ut i fra tilgjengelige data).

I de samlede pivotale kontrollerte kliniske fase 3-studiene med alogliptin som monoterapi og som tilleggskombinasjonsbehandling med 5659 pasienter, er de observerte bivirkningene listet opp nedenfor (tabell 1).

Tabell 1: Bivirkninger observert i samlede pivotale kontrollerte kliniske fase 3-studier

Organklassesystem

Bivirkningsfrekvens

Bivirkning

 

Infeksiøse og parasittære sykdommer

 

Infeksjon i øvre luftveier

Vanlige

Nasofaryngitt

Vanlige

Nevrologiske sykdommer

 

Hodepine

Vanlige

Gastrointestinale sykdommer

 

Magesmerter

Vanlige

Gastroøsofageal reflukssykdom

Vanlige

Hud- og underhudssykdommer

 

Pruritus

Vanlige

Utslett

Vanlige

Erfaring etter markedsføring

Tabell 2 viser ytterligere bivirkninger som er rapportert etter markedsføring.

Tabell 2: Rapporterte bivirkninger for alogliptin etter markedsføring

Organklassesystem

Bivirkningsfrekvens

Bivirkning

 

Forstyrrelser i immunsystemet

 

Overfølsomhet

Ikke kjent

Gastrointestinale sykdommer

 

Akutt pankreatitt

Ikke kjent

Sykdommer i lever og galleveier

 

Hepatisk dysfunksjon inklusiv

Ikke kjent

leversvikt

 

Hud- og underhudssykdommer

 

Eksfoliative hudsykdommer inkludert

 

Stevens-Johnsons syndrom

Ikke kjent

Erythema multiforme

Ikke kjent

Angioødem

Ikke kjent

Urticaria

Ikke kjent

Melding av mistenkte bivirkninger

Melding av mistenkte bivirkninger etter godkjenning av legemidlet er viktig. Det gjør det mulig å overvåke forholdet mellom nytte og risiko for legemidlet kontinuerlig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Dette gjøres via det nasjonale meldesystemet som beskrevet i Appendix V.

4.9 Overdosering

De høyeste dosene av alogliptin administrert i kliniske studier var enkeltdoser på 800 mg til friske personer, og doser på 400 mg én gang daglig i 14 dager til pasienter med diabetes mellitus type 2 (tilsvarende henholdsvis 32 ganger og 16 ganger mer enn den anbefalte daglige dosen på 25 mg alogliptin).

Behandling

Ved overdose skal det treffes egnede støttende tiltak slik pasientens kliniske status tilsier.

Minimale mengder av alogliptin fjernes ved hemodialyse (ca. 7 % av stoffet ble fjernet i løpet av en 3- timers hemodialyse). Derfor er hemodialyse til liten klinisk nytte ved overdose. Det er ikke kjent om alogliptin fjernes ved peritonealdialyse.

5. FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER

5.1 Farmakodynamiske egenskaper

Farmakoterapeutisk gruppe: Midler til diabetesbehandling, dipeptidylpeptidase-4 (DPP-4)-hemmere.

ATC-kode: A10BH04.

Virkningsmekanisme og farmakodynamiske effekter

Alogliptin er en potent og svært selektiv hemmer av DPP-4; >10 000 ganger mer selektiv for DPP-4 enn andre beslektede enzymer inkludert DPP-8 og DPP-9. DPP-4 er hovedenzymet involvert i den raske nedbrytningen av inkretinhormoner, glukagon som peptid 1 (GLP-1) og GIP (glukoseavhengig insulinotropt polypeptid), som frigis av tarmen og nivået økes i forbindelse med måltid. GLP-1 og GIP øker biosyntesen av insulin og sekresjon fra bukspyttkjertelens beta-celler, mens GLP-1 også hemmer sekresjon av glukagon og hepatisk glukoseproduksjon. Alogliptin forbedrer derfor glykemisk kontroll via en glukoseavhengig mekanisme, hvorved utskillelse av insulin øker og glukagonnivået holdes nede når glukosenivået er høyt.

Klinisk effekt

Alogliptin har blitt studert som monoterapi, som innledende kombinasjonsbehandling med metformin eller et tiazolidindion, og som tilleggsbehandling til metformin eller sulfonylurea eller tiazolidindion (med eller uten metformin eller sulfonylurea), eller insulin (med eller uten metformin).

Administrering av 25 mg alogliptin til pasienter med diabetes mellitus type 2 ga toppverdier for hemming av DPP-4 innenfor 1 til 2 timer, og overskred 93 % både etter en enkeltdose på 25 mg og etter 14 dager med dosering én gang daglig. Hemming av DPP-4 holdt seg over 81 % ved 24 timer etter 14 dagers dosering. Ved beregning av gjennomsnittsverdier for 4-timers postprandiale glukosekonsentrasjoner over frokost, lunsj og middag, resulterte 14 dagers behandling med 25 mg alogliptin i en gjennomsnittlig placebokorrigert reduksjon fra baseline på –35,2 mg/dl.

Både 25 mg alogliptin alene og i kombinasjon med 30 mg pioglitazon ga betydelig nedgang i postprandial glukose og postprandial glukagon samtidig som det var en betydelig økning i postprandial aktivt GLP-1-nivå i uke 16 sammenlignet med placebo (p<0,05). I tillegg frembrakte 25 mg alogliptin alene og i kombinasjon med 30 mg pioglitazon statistisk signifikante (p<0,001) reduksjoner i samlede triglyserider ved uke 16, målt som endring i postprandial inkrementell AUC(0-8) fra baseline sammenlignet med placebo.

Totalt 14 779 pasienter med diabetes mellitus type 2, inkludert 6448 pasienter behandlet med 25 mg alogliptin og 2476 pasienter behandlet med 12,5 mg alogliptin, deltok i én fase-2 eller 13 fase-3 (inkludert den kardiovaskulære utfallstudien) dobbeltblindede, placebo- eller aktivt kontrollerte kliniske studier utført for å evaluere effekten av samtidig administrert alogliptin og pioglitazon på glykemisk kontroll, samt deres sikkerhet. I disse studiene var 2257 alogliptinbehandlede pasienter ≥65 år og 386 alogliptinbehandlede pasienter ≥75 år gamle. Studiene inkluderte 5744 pasienter med svakt nedsatt nyrefunksjon, 1290 pasienter med moderat nedsatt nyrefunksjon og 82 pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon /terminal nyresykdom behandlet med alogliptin.

Totalt sett ga behandling med den anbefalte daglige dosen på 25 mg alogliptin, en forbedret glykemisk kontroll når det ble gitt som monoterapi og som innledende kombinasjonsbehandling eller tilleggsbehandling. Dette ble fastslått ved en klinisk relevant og statistisk signifikant reduksjon i glukosylert hemoglobin (HbA1c) og fastende plasmaglukose sammenlignet med kontrollgruppene fra baseline til endepunktet i studien. Reduksjonene i HbA1c var likeartet på tvers av ulike undergrupper,

inkludert nedsatt nyrefunksjon, alder, kjønn og kroppsmasseindeks, mens forskjeller i raser (f.eks. hvite og ikke-hvite) var små. Det ble også observert klinisk relevante reduksjoner i HbA1c sammenlignet med kontrollgruppene med 25 mg alogliptin, uavhengig av bakgrunnsbehandling ved baseline. Høyere baseline-HbA1c var assosiert med en større reduksjon i HbA1c. Generelt var virkningene av alogliptin på kroppsvekt og lipider nøytrale.

Alogliptin som monoterapi

Behandling med 25 mg alogliptin én gang daglig resulterte i statistisk signifikante forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c og fastende plasmaglukose sammenlignet med placebokontroll ved uke 26 (tabell 3).

Alogliptin som tilleggsbehandling til metformin

Et tillegg av 25 mg alogliptin én gang daglig til behandling med metforminhydroklorid (gjennomsnittlig dose = 1847 mg) resulterte i statistisk signifikante forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c og fastende plasmaglukose ved uke 26 sammenlignet med tillegg av placebo (tabell 3). Signifikant flere pasienter som fikk 25 mg alogliptin (44,4 %) oppnådde ønsket HbA1c-nivå på ≤7,0 % sammenlignet med dem som fikk placebo (18,3 %) ved uke 26 (p<0,001).

Tillegget av 25 mg alogliptin én gang daglig i behandling med metforminhydroklorid (gjennomsnittlig dose = 1835 mg) resulterte i vedvarende forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c ved uke 52 og uke 104. Ved uke 52 var HbA1c-reduksjon med 25 mg alogliptin pluss metformin (-0,76 %, Tabell 4) lik den som ble frembrakt av glipizid (gjennomsnittlig dose = 5,2 mg) pluss behandling med metforminhydroklorid (gjennomsnittlig dose = 1824 mg, -0,73 %). Ved uke 104 var HbA1c- reduksjonen med 25 mg alogliptin pluss metformin (-0,72 %, Tabell 4) større enn den som ble frembrakt av glipizid pluss metformin (-0,59 %). Gjennomsnittlig endring fra baseline med hensyn til fastende plasmaglukose ved uke 52 for 25 mg alogliptin og metformin, var betydelig større enn for glipizid og metformin (p<0,001). Ved uke 104 var gjennomsnittlig endring fra baseline i fastende plasmaglukose for 25 mg alogliptin og metformin -3,2 mg/dl sammenlignet med 5,4 mg/dl for glipizid og metformin. Flere pasienter som fikk 25 mg alogliptin og metformin (48,5 %) oppnådde ønsket HbA1c-nivå på ≤ 7,0 % sammenlignet med dem som fikk glipizid og metformin (42,8 %) (p = 0,004).

Alogliptin som tilleggsbehandling til et sulfonylurea

Tillegg av 25 mg alogliptin én gang daglig til glyburidbehandling (gjennomsnittlig dose = 12,2 mg) resulterte i statistisk signifikante forbedringer fra baseline mht. HbA1c ved uke 26 sammenlignet med tillegg av placebo (tabell 3). Gjennomsnittlig endring fra baseline i fastende plasmaglukose ved uke 26 for 25 mg alogliptin, viste en reduksjon på 8,4 mg/dl sammenlignet med en økning på 2,2 mg/dl med placebo. Signifikant flere pasienter som fikk 25 mg alogliptin (34,8 %), oppnådde ønsket HbA1c-nivå

på ≤7,0 % sammenlignet med dem som fikk placebo (18,2 %) ved uke 26 (p=0,002).

Alogliptin som tilleggsbehandling til et tiazolidindion

Et tillegg av 25 mg alogliptin én gang daglig til pioglitazonbehandling (gjennomsnittlig dose =

35,0 mg, med eller uten metformin eller et sulfonylurea) resulterte i statistisk signifikante forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c og fastende plasmaglukose ved uke 26 sammenlignet med tillegg av placebo (tabell 3). Det ble også observert klinisk relevant reduksjon i HbA1c med 25 mg alogliptin sammenlignet med placebo, uavhengig av om pasientene samtidig fikk metformin- eller sulfonylureabehandling. Signifikant flere pasienter som fikk 25 mg alogliptin (49,2 %) oppnådde

ønsket HbA1c-nivå på ≤7,0 % sammenlignet med dem som fikk placebo (34,0 %) ved uke 26 (p = 0,004).

Alogliptin som tilleggsbehandling til et tiazolidindion med metformin

Et tillegg av 25 mg alogliptin én gang daglig til 30 mg pioglitazon og metforminhydroklorid (gjennomsnittlig dose = 1867,9 mg) resulterte i forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c ved uke 52 som både var non-inferior og statistisk bedre sammenlignet med hva som ble frembrakt av 45 mg pioglitazon og metforminhydroklorid (gjennomsnittlig dose = 1847,6 mg, tabell 4). De signifikante reduksjonene i HbA1c observert med 25 mg alogliptin pluss 30 mg pioglitazon og metformin, var konsekvente i hele behandlingsperioden på 52 uker, sammenlignet med 45 mg

pioglitazon og metformin (p<0,001 på alle tidspunkt). I tillegg var gjennomsnittlig endring fra baseline

med hensyn til fastende plasmaglukose ved uke 52 for 25 mg alogliptin pluss 30 mg pioglitazon og metformin betydelig større enn for 45 mg pioglitazon og metformin (p<0,001). Signifikant flere pasienter som fikk 25 mg alogliptin pluss 30 mg pioglitazon og metformin (33,2 %), oppnådde ønsket

HbA1c-nivå på ≤7,0 % sammenlignet med pasienter som fikk 45 mg pioglitazon og metformin (21,3 %) ved uke 52 (p<0,001).

Alogliptin som tilleggsbehandling til insulin (med eller uten metformin)

Tillegg av 25 mg alogliptin én gang daglig til insulinbehandling (gjennomsnittlig dose = 56,5 IE, med eller uten metformin) resulterte i statistisk signifikante forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c og fastende plasmaglukose ved uke 26 sammenlignet med tillegg av placebo (tabell 3). Det ble også observert klinisk relevante reduksjoner i HbA1c med 25 mg alogliptin sammenlignet med placebo, uavhengig av om pasientene samtidig fikk metforminbehandling. Flere pasienter som fikk 25 mg

alogliptin (7,8 %) oppnådde ønsket HbA1c-nivåj på ≤7,0 % sammenlignet med pasienter som fikk placebo (0,8 %) ved uke 26.

Tabell 3: Endring i HbA1c (%) fra baseline med alogliptin 25 mg ved uke 26 i placebokontrollert studie (FAS, LOCF)

Studie

Gjennomsnittlig

Gjennomsnittlig

Placebokorrigert

 

baseline- HbA1c (%)

endring fra

endring fra baseline

 

(SD)

baseline mht.

mht. HbA1c (%)

 

 

HbA1c (%)

(2-sidig 95 % KI)

 

 

(SE)

 

Placebokontrollert monoterapistudie

 

 

Alogliptin 25 mg én gang

7,91

–0,59

–0,57*

daglig

(0,788)

(0,066)

(–0,80, –0,35)

(n=128)

 

 

 

Placebokontrollerte studier av tilleggskombinasjonsbehandling

 

Alogliptin 25 mg én gang

7,93

–0,59

–0,48*

daglig med metformin

(0,799)

(0,054)

(-0,67, -0,30)

(n=203)

 

 

 

Alogliptin 25 mg én gang

8,09

–0,52

–0,53*

daglig med et sulfonylurea

(0,898)

(0,058)

(–0,73, –0,33)

(n=197)

 

 

 

Alogliptin 25 mg én gang

8,01

–0,80

-0,61*

daglig med et tiazolidindion ±

(0,837)

(0,056)

(–0,80, –0,41)

metformin eller et

 

 

 

sulfonylurea

 

 

 

(n195)

 

 

 

Alogliptin 25 mg én gang

9,27

–0,71

–0,59*

daglig med insulin±

(1,127)

(0,078)

(–0,80, –0,37)

metformin

 

 

 

(n=126)

 

 

 

FAS = fullt analysesett

LOCF = siste observasjon videreført

Minste kvadraters metode justert for tidligere antihyperglykemisk behandlingsstatus og baselineverdier * p<0,01 sammenlignet med placebo eller placebo + kombinasjonsbehandling

Tabell 4: Endring i HbA1c (%) fra baseline med alogliptin 25 mg i aktivt kontrollert studie

(PPS, LOCF)

Studie

Gjennomsnittlig

Gjennomsnittlig

Behandlings-

 

baseline- HbA1c (%)

endring fra baseline

korrigert endring

 

(SD)

mht. HbA1c

fra baseline mht.

 

 

(%)(SE)

HbA1c (%)

 

 

 

(1-sidig KI)

Studier av tilleggskombinasjonsbehandling

Alogliptin 25 mg én gang daglig med metformin

vs. et sulfonylurea + metformin

Endring ved uke 52

7,61

-0,76

-0,03

(n=382)

(0,526)

(0,027)

(uendelig, 0,059)

Endring ved uke 104

7,61

-0,72

-0,13*

(n=382)

(0,526)

(0,037)

(-uendelig, -0,006)

 

 

 

 

Alogliptin 25 mg én

 

 

 

gang daglig med

 

 

 

tiazolidindion +

 

 

 

metformin vs. et

 

 

 

titrert tiazolidindion

 

 

 

+ metformin

 

 

 

Endring ved uke 26

8,25

-0,89

-0,47*

(n=303)

(0,820)

(0,042)

(uendelig, -0,35)

Endring ved uke 52

8,25

-0,70

-0,42*

(n=303)

(0,820)

(0,048)

(uendelig, -0,28)

PPS = per protokollsett

LOCF = siste observasjon videreført

* Non-inferioritet og superioritet statistisk demonstrert

Minste kvadraters metode justert for tidligere antihyperglykemisk behandlingsstatus og baselineverdier

Pasienter med nedsatt nyrefunksjon

Effekt og sikkerhet av de anbefalte dosene av alogliptin ble undersøkt separat i en undergruppe av pasienter med diabetes mellitus type 2 alvorlig nedsatt nyrefunksjon / terminal nyresykdom i en placebokontrollert studie (59 pasienter fikk alogliptin og 56 pasienter fikk placebo i 6 måneder), og ble funnet å være i samsvar med profilen hos pasienter med normal nyrefunksjon.

Eldre pasienter (≥65 år)

Effekten av alogliptin hos pasienter med diabetes mellitus type 2 og ≥65 år over en samlet analyse av fem 26-ukers placebokontrollerte studier, var lik den hos pasienter <65 år.

I tillegg resulterte behandling med 25 mg alogliptin én gang daglig i forbedringer fra baseline med hensyn til HbA1c ved uke 52, som var lik i forhold til resultatene av glipizid (gjennomsnittlig dose = 5,4 mg). Det er viktig å merke seg at til tross for at alogliptin og glipizid gir lignende HbA1c- og endringer i fastende plasmaglukose fra baseline, var episoder av hypoglykemi betydelig mindre hyppige hos pasienter som fikk 25 mg alogliptin (5,4 %) sammenlignet med pasienter som fikk glipizid (26,0 %).

Klinisk sikkerhet

Kardiovaskulær sikkerhet

I en samleanalyse av data fra 13 studier var den samlede forekomsten av kardiovaskulær død, ikke- dødelig hjerteinfarkt og ikke-dødelig slag sammenlignbar hos pasienter som ble behandlet med 25 mg alogliptin, aktiv kontroll eller placebo.

I tillegg ble en prospektiv randomisert sikkerhetsstudie for kardiovaskulære utfall utført med

5380 pasienter med høy underliggende kardiovaskulær risiko for å undersøke effekten av alogliptin sammenlignet med placebo (som tillegg til standard behandling) på store uønskede kardiovaskulære hendelser (MACE) inklusiv tid til den første forekomst av enhver hendelse i sammensatt kardiovaskulær død, ikke-fatalt hjerteinfarkt og ikke-fatalt hjerneslag hos pasienter med en nylig (15 til 90 dager) akutt koronar hendelse. Ved baseline hadde pasientene en gjennomsnittsalder på 61 år, gjennomsnittlig varighet av diabetes på 9,2 år, og gjennomsnittlig HbA1c på 8,0 %.

Studien viste at alogliptin ikke økte risikoen for å få MACE sammenlignet med placebo [Hazard Ratio: 0,96; 1-sidig 99 % konfidensintervall: 0 til 1,16]. I alogliptin-gruppen, opplevde 11,3 % av pasientene en MACE sammenlignet med 11,8 % av pasientene i placebogruppen.

Tabell 5. MACE Rapportert i studie om kardiovaskulære utfall

 

Antall pasienter (%)

 

Alogliptin

Placebo

 

25 mg

 

 

 

 

 

 

 

N=2,701

N=2,679

 

 

 

 

Primært sammensatt endepunkt

 

 

 

[Første hendelse av kardiovaskulær

 

 

 

død, ikke-fatal hjerteinfarkt og ikke-

305 (11,3)

(11,8)

fatalt slag]

 

 

 

 

 

 

 

Kardiovaskulær død *

89 (3,3)

(4,1)

Ikke-fatal hjerteinfarkt

187 (6,9)

(6,5)

Ikke-fatalt slag

29 (1,1)

32 (1,2)

*Totalt var det 153 pasienter (5,7 %) i alogliptin-gruppen og 173 pasienter

(6,5 %) i placebogruppen som døde (dødelighet uansett årsak)

Det var 703 pasienter som opplevde en hendelse innenfor det sekundære MACE sammensatte endepunktet (første tilfelle av kardiovaskulær død, ikke-fatalt hjerteinfarkt, ikke-fatalt slag og presserende revaskularisering grunnet ustabil angina). I alogliptin-gruppen opplevde 12,7 %

(344 pasienter) en hendelse innenfor den sekundære MACE sammensatte endepunktet, sammenlignet med 13,4 % (359 personer) i placebogruppen [Hazard Ratio = 0,95; 1-sidig 99 % konfidensintervall: 0 til 1,14].

Hypoglykemi

I en samleanalyse av data fra 12 studier var den totale forekomsten av episoder av hypoglykemi lavere hos pasienter behandlet med 25 mg alogliptin enn hos pasienter behandlet med 12,5 mg alogliptin, aktiv kontroll eller placebo (henholdsvis 3,6 %, 4,6 %, 12,9 % og 6,2 %). De fleste av disse episodene var milde til moderate i intensitet. Den totale forekomsten av episoder med alvorlig hypoglykemi var sammenlignbar hos pasienter behandlet med 25 mg alogliptin eller 12,5 mg alogliptin, og lavere enn forekomsten hos pasienter med aktivt kontrollert behandling eller placebo (henholdsvis 0,1 %, 0,1 %, 0,4 % og 0,4 %). I den prospektive randomiserte kontrollerte kardiovaskulære utfallstudien, rapporterte utprøver at hendelser med hypoglykemi var lik hos pasienter som fikk placebo (6,5%) og pasienter som fikk alogliptin (6,7%) i tillegg til standardbehandlingen.

I en klinisk studie med alogliptin som monoterapi var forekomsten av hypoglykemi tilsvarende som for placebo, og lavere enn for placebo i en annen studie som tillegg til et sulfonylureapreparat.

Høyere forekomst av hypoglykemi ble observert med trippelbehandling med tiazolidindion og metformin og i kombinasjon med insulin, slik som for andre DPP-4-hemmere.

Pasienter (≥65 år) med diabetes mellitus type 2 er ansett som mer utsatt for episoder av hypoglykemi enn pasienter <65 år. I en samleanalyse av data fra 12 studier var den totale forekomsten av episoder av hypoglykemi tilsvarende hos pasienter ≥65 år behandlet med 25 mg alogliptin (3,8 %), som hos pasienter <65 år (3,6 %).

Pediatrisk populasjon

Det europeiske legemiddelkontoret (The European Medicines Agency) har utsatt forpliktelsen til å presentere resultater fra studier med Vipidia i én eller flere undergrupper av den pediatriske populasjonen ved behandling av diabetes mellitus type 2 (se pkt. 4.2 for informasjon vedrørende pediatrisk bruk).

5.2 Farmakokinetiske egenskaper

Alogliptins farmakokinetikk har vist seg å være lik hos friske personer og hos pasienter med diabetes mellitus type 2.

Absorpsjon

Den absolutte biotilgjengeligheten for alogliptin er ca. 100 %.

Administrering sammen med et fettrikt måltid ga ikke endringer i total og maksimal eksponering for alogliptin. Vipidia kan derfor administreres med eller uten mat.

Etter administrering av enkle, orale doser på opptil 800 mg hos friske personer, ble alogliptin raskt absorbert med maksimal plasmakonsentrasjon 1 til 2 timer (median Tmax) etter dosering.

Ingen klinisk relevant akkumulering etter gjentatt dosering ble observert hos verken friske personer eller pasienter med diabetes mellitus type 2.

Total og maksimal eksponering for alogliptin økte proporsjonalt over enkeltdoser på 6,25 mg opptil 100 mg alogliptin (noe som dekker det terapeutiske doseområdet). Den interindividuelle variasjonskoeffisienten for alogliptins AUC var liten (17 %).

Distribusjon

Etter en intravenøs enkeltdose med 12,5 mg alogliptin til friske personer, var distribusjonsvolumet ved den terminale fasen 417 l, noe som indikerer at stoffet fordeles godt i vevet.

Alogliptin er 20–30 % bundet til plasmaproteiner.

Biotransformasjon

Alogliptin gjennomgår ikke omfattende metabolisme. 60-70 % av dosen utskilles uforandret i urinen.

To mindre viktige metabolitter ble oppdaget etter administrering av en oral dose [14C]-alogliptin, N- demetylert alogliptin, M-I (<1 % av hovedforbindelsen), og N-acetylert alogliptin, M-II (<6 % av hovedforbindelsen). M-I er en aktiv metabolitt og en svært selektiv hemmer av DPP-4, og den ligner alogliptin. M-II viser ikke inhibitorisk aktivitet mot DPP-4 eller andre DPP-beslektede enzymer. In vitro-data indikerer at CYP2D6 og CYP3A4 bidrar til alogliptins begrensede metabolisme.

In vitro-studier indikerer at alogliptin ikke induserer CYP1A2, CYP2B6 og CYP2C9 og hemmer ikke CYP1A2, CYP2B6, CYP2C8, CYP2C9, CYP2C19, CYP2D6 eller CYP3A4 ved konsentrasjoner som oppnås med den anbefalte dosen på 25 mg alogliptin. In vitro-studier har vist at alogliptin induserer svakt CYP3A4, men alogliptin har ikke vist å indusere CYP3A4 i studier in vivo.

I in vitro-studier var alogliptin ikke en hemmer av følgende renale transportører: OAT1, OAT3 og OCT2.

Alogliptin forefinnes hovedsakelig som R-enantiomeren (>99 %) og gjennomgår liten eller ingen kiral omdannelse in vivo til S-enantiomeren. S-enantiomeren er ikke detekterbar ved terapeutiske doser.

Eliminasjon

Alogliptin ble eliminert med en gjennomsnittlig terminal halveringstid (T1/2) på ca. 21 timer.

Etter administrering av en oral dose av [14C]-alogliptin ble 76 % av total radioaktivitet skilt ut i urinen og 13 % ble gjenfunnet i avføring.

Gjennomsnittlig nyreclearance av alogliptin (170 ml/min) var større enn gjennomsnittlig beregnet glomerulær filtrasjonshastighet (ca. 120 ml/min), noe som kan tyde på noe aktiv nyreutskillelse.

Tidsavhengighet

Total eksponering (AUC (0-inf)) for alogliptin etter administrering av en enkelt dose var lik eksponering under ett doseintervall (AUC(0-24)) etter 6 dagers dosering én gang daglig. Dette indikerer at det ikke foreligger tidsavhengighet i alogliptins kinetikk etter gjentatt dosering.

Spesielle populasjoner

Nedsatt nyrefunksjon

En enkeltdose med 50 mg alogliptin ble gitt til 4 grupper av pasienter med varierende grad av nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance (CrCl) ved bruk av Cockcroft-Gault-formelen):

svak (CrCl = >50 til ≤80 ml/min), moderat (CrCl = ≥30 til ≤50 ml/min), alvorlig (CrCl = <30 ml/min) og terminal nyresykdom på hemodialyse.

Det ble observert en tilnærmet 1,7 gangers økning i AUC for alogliptin hos pasienter med svakt nedsatt nyrefunksjon. Men ettersom fordelingen av AUC-verdier for alogliptin hos disse pasientene var innenfor samme område som for kontrollpersonene, er ikke dosejustering nødvendig for pasienter med svakt nedsatt nyrefunksjon (se pkt. 4.2).

Hos pasienter med moderat eller alvorlig nedsatt nyrefunksjon eller terminal nyresykdom på hemodialyse, ble det observert en økning i systemisk eksponering for alogliptin på henholdsvis ca. 2 og 4 ganger. (Pasienter med terminal nyresykdom gjennomgikk hemodialyse umiddelbart etter alogliptindosering. Basert på gjennomsnittlig dialysatkonsentrasjoner ble ca. 7 % av stoffet fjernet i løpet av en 3-timers hemodialyse). For å opprettholde systemisk eksponering for alogliptin som er lik det som ble observert hos pasienter med normal nyrefunksjon, bør det derfor benyttes lavere doser av alogliptin hos pasienter med moderat eller alvorlig nedsatt nyrefunksjon eller terminal nyresykdom som krever dialyse (se pkt. 4.2).

Nedsatt leverfunksjon

Total eksponering for alogliptin var ca. 10 % lavere, og toppeksponering var ca. 8 % lavere hos pasienter med moderat nedsatt leverfunksjon sammenlignet med friske kontrollpersoner. Omfanget av disse reduksjonene ble ikke ansett for å være klinisk relevant. Det er derfor ikke nødvendig med dosejustering for pasienter med svakt til moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh-score mellom 5 og 9). Alogliptin er ikke undersøkt hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh- score >9, se pkt. 4.2).

Alder, kjønn, rase, kroppsvekt

Alder (65–81 år), kjønn, rase (hvit, svart og asiatisk) og kroppsvekt har ikke noen klinisk relevant effekt på alogliptins farmakokinetikk. Dosejustering er ikke nødvendig (se pkt. 4.2).

Pediatrisk populasjon

Farmakokinetikken for alogliptin hos barn og ungdom <18 år er ikke fastslått. Ingen data er tilgjengelige (se pkt. 4.2).

5.3 Prekliniske sikkerhetsdata

Prekliniske data indikerer ingen spesiell fare for mennesker basert på konvensjonelle studier av sikkerhetsfarmakologi og toksikologi.

NOAEL ("no-observed-adverse-effect level") i toksisitetstester ved gjentatt dosering på rotter og hunder med opptil henholdsvis 26 og 39 ukers varighet, frembrakte eksponeringsmarginer som var henholdsvis ca. 147 og 227 ganger høyere enn ved eksponering hos mennesker ved anbefalt dose på 25 mg alogliptin.

Alogliptin var ikke gentoksisk i et standard spekter av in vitro- og in vivo-gentoksisitetsstudier.

Alogliptin var ikke karsinogent i 2-årige karsinogenitetsstudier utført på rotter og mus. Minimal til mild ukomplisert overgangsepitelhyperplasi ble sett i urinblæren hos hannrotter, ved laveste brukte dose (27 ganger høyre enn human eksponering) uten etablering av en klar NOEL (no observed effect level).

Det ble ikke observert bivirkninger av alogliptin på fertilitet, reproduksjonsevne eller tidlig embryonal utvikling hos rotter opptil en systemisk eksponering langt over human eksponering ved anbefalt dose. Selv om fertiliteten ikke ble påvirket, ble det observert en svak statistisk økning i antall unormale sædceller hos hanner ved en eksponering langt over human eksponering ved anbefalt dose.

Alogliptin krysser placentabarrieren hos rotter.

Alogliptin var ikke teratogent hos rotter eller kaniner ved en systemisk eksponering ved NOAEL langt over human eksponering ved anbefalt dose. Høyere doser av alogliptin var ikke teratogent, men ga maternal toksisitet og ble forbundet med forsinket og/eller manglende ossifikasjon og redusert føtal kroppsvekt.

I en pre- og postnatal utviklingsstudie på rotter skadet ikke eksponeringer langt over human eksponering ved anbefalt dose, utviklingen av embryoet og påvirket heller ikke avkommets vekst og utvikling. Høyere doser av alogliptin reduserte avkommets kroppsvekt og fremkalte noen utviklingseffekter som anses som sekundære til lav kroppsvekt.

Studier på diegivende rotter indikerer at alogliptin utskilles i morsmelk.

Det ble ikke observert alogliptinrelaterte effekter hos unge rotter etter administrering med gjentatt dosering i 4 og 8 uker.

6. FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER

6.1 Fortegnelse over hjelpestoffer

Tablettkjerne

Mannitol

Mikrokrystallinsk cellulose

Hydroksypropylcellulose

Krysskarmellosenatrium

Magnesiumstearat

Filmdrasjering

Hypromellose

Titandioksid (E171)

Rødt jernoksid (E172)

Makrogol 8000

Trykksverte

Skjellakk

Svart jernoksid (E172)

6.2 Uforlikeligheter

Ikke relevant.

6.3 Holdbarhet

4 år.

6.4 Oppbevaringsbetingelser

Dette legemidlet krever ingen spesielle oppbevaringsbetingelser.

6.5 Emballasje (type og innhold)

Blistere av polyklortrifluoretylen (PCTFE) / polyvinylklorid (PVC) med gjennomtrykkbart deksel av aluminiumsfolie. Pakningsstørrelser på 10, 14, 28, 30, 56, 60, 84, 90, 98 eller 100 filmdrasjerte tabletter.

Ikke alle pakningsstørrelser vil nødvendigvis bli markedsført.

6.6 Spesielle forholdsregler for destruksjon

Ikke anvendt legemiddel samt avfall bør destrueres i overensstemmelse med lokale krav.

7. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN

Takeda Pharma A/S

Dybendal Alle 10

2630 Taastrup

Danmark

8. MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMRE

EU/1/13/844/019-027, 030

9. DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE

Dato for første markedsføringstillatelse: 19. september 2013

10. OPPDATERINGSDATO

Detaljert informasjon om dette legemidlet er tilgjengelig på nettstedet til Det europeiske legemiddelkontoret (The European Medicines Agency) http://www.ema.europa.eu.

Kommentarer

A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z
  • Hjelp
  • Get it on Google Play
  • Om
  • Info on site by:

  • Presented by RXed.eu

  • 27558

    liste over reseptbelagte medikamenter